Det stormer om nausta

13.09.2016 21:27

Det er bra jeg har vokst opp på Sunnmørskysten og er vant til storm og uvær og heftige vindkast med orkan styrke. De siste dagene har det virkelig stormet....
Det hele startet i 2006 - da jeg ble involvert i et forskningsinstitutt som driver med forskning innen fysisk aktivitet og helse; I regi av CERG, ved ISB, det medisinske fakultet ved NTNU ble jeg involvert som lege og doktorgradsstipendiat i "Kondisprosjektet" i HUNT3. Vi var tre stipendiater, der ene forsket på temaet "Kondisjon", ene på "Smerter og livskvalitet" og jeg - på "Endotelfunksjon".
Jeg fikk stipendiatmidler av Nasjonalforeningen for Folkehelsen".
Først brukte vi noen måneder på å planlegge prosjektet, ansette assistenter og lære dem opp i hvordan bruke apparturen - bla ultralydmaskinene og hvordan teste endotelfunksjon. Deretter brukte vi ett år av livene våre der vi pendlet hver dag fra Trondheim til ulike steder i Nord-Trøndelag for å teste personer. Jeg dro da hjemmenfra kl 0615 hver morgen og var hjemme rundt kl 23 hver kveld. Mann og barn måtte belage seg på å leve nærmest uten hustru og mor i ett år. Vi reiste sammen med basisiteamet i HUNT3 (Den tredje store helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag), der hyggelige sykepleiere i basistemaet målte blodtrykk, puls, høyde, vekt, samt tok blodprøver og gjorde en del andre undersøkelser. Vi i kondisgjengen testet kondisjon, gjorde endotelmålinger med mer som trengtes for å fullføre datainnsamlingen i prosjektet vårt. Etter ett år hadde vi samlet inn data på ca 5000 friske nord-trøndere. Deretter brukte vi noen mnd på å kvalitetssikre dataene, validere dem og deretter sende dem inn til databasen i HUNT.
Etter dette kunne jeg så søke HUNT om å få bruke de data vi hadde samlet inn selv, samt koble dem til data andre hadde samlet inn, og starte analysene og skrivearbeidet.

Oppi dette skjedde det mye privat også. Jeg innså at jeg ikke kunne forsørge "ungeskokken" på 4 stk på stipendiatlønn, og gikk tilbake til legejobb, og fortsatte å jobbe med doktorgraden min ved siden av. Jeg tok sideutdanningen jeg trengte for å kunne fullføre min spesialistutdannelse som legespesialist, og jobbet slik frem til slutten av 2010. Da måtte jeg "kaste inn årene" fordi jeg trengtes fulltid på hjemmebane, så 2011 ble brukt til å gjøre et svært nødvendig "omsorgsarbeid" som ikke vil bli omtalt her fordi det også gjelder andre personer som ikke kan snakke for seg selv. Forskningen måtte dermed vike et år for å ivareta noen som ikke kunne ivareta seg selv. (Det skulle bare mangle!)
I 2012 var jeg tibake i jobb, deltid i en privat bedrift, fordi det ikke gikk rundt økonomisk uten at jeg jobbet. Så slo livets viderverdgheter til ennå en gang og jeg ble selv pasient på Rikshospitalet i ett år - i 2013. Og forskningen og doktorgradsarbeidet mitt ble ennå en gang lagt på is. Jeg rakk akkurat å publisere første artikkel før jeg ble pasient på fulltid.

I 2014 var jeg tilbake på jobb, fulltid. Og fortsatte arbeidet med doktorgraden. I løpet av 2014 ble artikkelen til mitt andre prosjekt publisert. I løpe av 2015 ble skrivingen av tredje og siste artikkel i endotel-funksjons-prosjektet mitt fullført, og i august 2016 ble den publisert. Nå gjenstår bare innlevering av sammenskriving, og jeg kan se tilbake på et travelt og lærerikt kapittel i livet mitt.

I forbindelse med at den tredje artikkelen min ble publisert, ble det sent varsel til media - som det ofte gjøres. Det å formidle forskningsresultater er en del av ansvaret man har som forsker. Hadde jeg visst hvilket vepsebol jeg stakk hendene ned i er det ikke sikkert at jeg hadde gitt intervjuer om prosjektet, som jeg valgte å gjøre. Jeg forstod at det ville bli debatt - og det er bra med debatt og diskusjoner. Men ikke at det skulle trigge så mye og så intense reaksjoner som det har gjort. Jeg har i løpet av siste dagene svart på spørsmål, stillt opp til intervjuer, og tenkt at dette er mitt ansvar. Det har overhodet ikke vært noe jeg har hatt lyst til, for jeg trives best som anonym - der jeg kan leve livet mitt som lege på dagtid, og som mor til en utfordrende, aktiv og inspirerende gjeng etter arbeidstid, i kombinasjon med hundetrening som er min store hobby og lidenskap.
Og nå er jeg sliten. Dette tok helt av og ut av alle proporsjoner. Jeg har heldigvis valgt å holde meg langt unna nettdiskusjoner, jeg ser ikke TV, jeg hører ikke på radio, jeg leser ikke hva verden velger å skrive - man må velge hva man skal bruke energien og fokuset sitt på her i verden rett og slett. Jeg har svart på de samme spørsmålene mange ganger, prøvd å få frem nyansene i det prosjektet jeg har hatt og nå publisert. De aller fleste journalister som har ringt har vært hyggelige, med ett unntak der jeg gav skarp tilbakemelding om at det går faktisk an å stille kritiske spørsmål uten å fremstå som provoserende og aggressiv..... Og samtidig skal jeg fungere på jobb, som lege. Hvilket krever aktiv tilstedeværelse og engasjement. Og overskudd.

Så i dag, etter Dax18, som jeg ikke skal si noe mere om, dro jeg hjem og kjenner at nå har jeg sagt mitt. NÅ holder det. NÅ har jeg holdt mitt siste intervju om dette og debattert dette for siste gang. Jeg håper at diskusjonene fortsetter om både snus og tobakk og alkohol og hasj og trening og alt det andre som påvirker helsen vår. Og jeg håper at spesielt fagpersoner kan evne å diskutere uten at det bikker over og blir en belastning for de forskere og stipendiater som er som meg - som publiserer "små og ubetydelige" artikler som ledd i et doktorgradsarbeid. Og som ikke har ambisjoner om verken økonomisk vinning, Nobelpris eller publisistet for publisistetens egen del. For hvis man skal "skremme" og "presse" slike som meg - som forsker av nyskjerrighet, uten å tjene noe som helst på det (jeg har kun hatt personlig økonomiske store tap på å forske) - til taushet, så har kunnskaps-samfunnet tapt. Da blir det de store og kommersielle kreftene som styrer hva som når ut til folket, og hva som defineres som sunt og usunt. Sannhet og løgn. Vi har sett det før, ift røketobakk, sukker, med mer.

Så jeg dro hjem, tok med meg min kjære Lotta, min engelsk springer spaniel, som i dag fyller 2 år ut på tur. Veldig hyggelig, veldig givende, veldig avkoblende. Anbefales.

Når doktorgraden er ferdig innlevert, disputert og hele snusartikkelen min har gått i den kollektive glemmeboka, da skal ALL fritid gå til hundetrening :) DET ser jeg faktisk veldig frem til. Jeg og Lotta og Lita og ev andre hunder, helt anonyme og for oss selv, på fjellet, i skogen eller i en treningshall.

 

Bursdagsbarnet: