Julebrev

Julen er tid for julekort, og julebrev. I år har jeg ikka hatt tid. Nå er det julekveld, og jeg sitter her med middagslaging, og venter på resten av familien. Dvs NESTEN resten. 
2020 ble ikke som forventet. For noen av oss. Jeg hadde planlagt et 2020 der jeg skulle "jobbe mindre", etter mange år som dobbelt og tribbeltarbeidende. Slik ble det ikke. 
Da det "smalt" i mars, ble jeg innrullert til smittevernsarbeid. I en stor bykommune som Trondheim er. Og faglig sett, og arbeidsmiljø-messig sett - så har det vært et lærerikt og innholdsrikt år. Som i stor grad bestod av jobb, jobb og atter jobb. Og dermed har det gått utover familien (nok en gang), og private interesser. Men jeg har en familie som bidrar der jeg ikke strekker til. Heldigvis. 

Så jeg innser at jeg er heldig som har et ektemann som forstår at det å være lege kan bety MYE  jobb. Og unger som er nesten voksne og veldig selvstendige og som bidrar veldig når det trengs på hjemmefronten. 

Så, hvordan oppsummere 2020?

sånn utenom korona?
 

For å ta korona først:
Jeg har fått verdens beste kollegaer. Og har sjefer og faglige overordnede jeg har stor respekt for. Og føler en veldig lojalitet for. Og jeg har et team under meg som jeg virkelig setter stor pris på. De jobber hardt! Virkelig hardt! De har en arbeidsmoral av en annen verden! Så om noen av dem føler på noe annet: Jeg virkelig setter STOR pris på hver eneste en i teamet “smittesporing” i Trondheim. Og syns de er utrolig dedikerte og flinke. Superlativer strekker ikke til. alle byer  og kommuner skulle hatt et smittesporings-team som “mitt”.

Og jeg har kollegaer som har gjort 2020 levelig. Hyggelige. Vi trives sammen (deler kontor), vi diskuterer. Vi finner løsninger sammen. Jeg hadde ikke orket det arbeidspresset vi  har hatt om det ikke var for arbeidsmiljøet. Og de lederne vi har. Jeg setter umåtelig pris på alle. De administrative lederne: Hilde, Jarl. Og de faglige; Tove, Betty, Guttorm, Helge. Jobb er trivsel for meg, til tross for høy arbeidsbyrde og mange oppgaver. Fordi “systemet” tar vare på meg. 

Og sånn utenom korona: 

Jeg fikk en fin sommerferie - stort sett på hytta. Men fikk truffet to av mine barndomsvenner som ennå betyr ufattelig mye for meg selv om jeg er over “middagshøyden”. Og fikk besøk av familie på hytta; foreldre, brødre med familie. Og jeg er veldig knyttet til min egen familie, til tross for at vi ofte er uenig om både medisin og datateknologi. Og her veldig stor respekt for mine søsken. Selv om jeg noen ganger rett og slett ikke orker å diskutere med dem. Vi er ganske intense hele gjengen….så hvis man er sliten av andre grunner er disse brødre og søster ikke beste sparringpartnere…. Men jeg elsker dem likevel!

Og jeg har fått trent litt hund. Da smitten var lav i Trondheim holdt jeg kurs (med god avstand, spriting av hender, listeføring osv) for nye valpe-eiere i regi av Hundesenteret i Trondheim, Hundesenteret på Tiller er det beste stedet å gå kurs når man har hund. Er min oppfatning. Jeg har jobbet andre steder som instruktør, men Hundesenteret ser hele familien, hunden og konteksten.
 

Jeg gjorde noen tunge valg ift egne hunder. Nova flyttet. HUn har fått det veldig bra: hun har lagt på seg, blitt roligere, begynt å leke. Så det viser at valget var riktig ift henne. Hun fikk et bedre liv uten meg enn med meg. Omplassering kan være bra for noen hunder. Jeg savner henne, men det er MITT problem. Ikke hennes.

Vi fikk inn Rim i stedet. Som er en VELDIG aktiv valp (elsker det!!!) Leker, er veldig glad i alle mennesker. Leser andre hunder veldig godt. Så hun er en valp som lover godt. Så selv om jeg føler på at jeg  ikke har hatt all verdens tid ift det å miljøtrene Rim, og sosialisere henne (smittesporing er VELDIG tidkrevende…) så tror jeg hun tåler det. Og god avl med gode gener gir ofte hunder som heldigvis tåler mye. Hun er glad, logrende, elsker mat, supersosial, lærer superraskt. Jeg er veldig fornøyd. 

Så hva fremover; 

En “vanlig” arbeidsuke på 37,5 timer hadde vært fint. Så om folk kan begrense sosiale kontakter, holde avstand og sprite hender, er der håp om akkurat det. I julen skal jeg, og teamet mitt jobbe. Men fra nyttår håper jeg på litt fri. Med mulighet for å trene hund. Og så håper jeg at vaksinene som kommer gjør det mulig for meg å besøke mine ”Godt voksne” foreldre. Og min gamle tante. For familien betyr mest. Uansett.