Requiem

17.06.2013 00:00

Alt tar slutt en gang. Også livet selv. For mennesker og for hunder.
Hunder lever relativt korte liv, med sine 10 − 15 år. Og noen blir veldig korte. Som Easy's liv. I dag tok det slutt - hun ble 2 år, 2 måneder og 4 uker gammel. Helt nøyaktig.

Grunnen var noe så tilsynelatende banalt som allergi. Som overhodet ikke er banalt for noen. Enkelte blir veldig syke av å være allergiske, der det dreier seg om mye mer enn litt tett nese i pollen-sesongen, eller litt eksem på hendene. Som lege kjenner jeg til barn som ikke har overlevd allergi. SÅ til de grader alvorlig kan det være.

 

For Easy startet dette sannsynligvis rett før jeg overtok henne. For hun klødde seg ganske mye helt fra starten av. Men jeg var usikker på hvordan pelsen skulle være hos korthåret collie, og tenkte derfor ikke så mye på det i starten. Annet enn at jeg stusset litt over graden av kløe.

Men da løpetiden kom i juli 2012, tok kløen helt av. 10.september skrev jeg følgende i bloggen:

ALT jeg har stusset ved siste to mnd…..(….) først og fremst aktivitetsnivået, energinivået, "driven", "glimtet i øyet" som ikke er der. Hun sover veldig mye, røytet ekstremt mye over lang tid, og har så dårlig pelskvalitet at hundedommeren hengte seg opp i DET og bemerket det. På korthårsrase… I tillegg har hun klødd en del - ikke så mye at jeg har mistenkt skabb (og har kikka etter utslett tidligere pga det, men ikke sett noe), men mer enn jeg hadde tenkt var normalt. Men tenkte at hun kanskje klødde fordi hun har vært så tørr i pelsen. (Og jeg starta derfor med lakseolje…) Samtidig har jeg vært usikker fordi jeg ikke vet HVA jeg kan forvente siden jeg ikke har hatt denne rasen før.
 
Trettbarheten, det at hun blir veldig fort sliten, har vært en annen ting, og dette har gradvis blitt verre. Jeg trodde først det var løpetiden, men det har ikke blitt bedre etter at denne var ferdig, tvert imot.Men hun har ikke hatt symptomer på innbvildt, så dermed kunne ikke DET forklare det heller. Og hun sover veldig mye.

Kathrin - vetrinæren min - mente hun også var hoven i ansiktet, altså at ansiktshuden var hoven i tillegg til kraftig betent.

Stoffskiftet var normalt. Og vi mistenkte etterhvert skabb pga sårene i huden. Så hun fikk ikke bare to, men fire behandlinger mot skabb, samt flere måneder med antibiotika og kortisonbehandling. Og ble bedre. Så ble behandlingen seponert, siden vi trodde at nå var problemet løst, og da blusset kløe og sårdannelse raskt opp igjen.

 

Torsdag 13.desember skrev jeg følgende:

Easy klør igjen. Etter tre omganger med parasittbehandling, inkludert mot skabb, tre måneder med antibiotika og en måned med kortison. Hun hadde effekt av behandlingen og ble bra: pelsen kom tilbake, den ble mer normal i struktur om enn feil i fargen, almentilstanden ble helt bra,
Så for fire uker tilbake ble kortisonbehandlingen avsluttet og for to uker siden ble antibiotika avsluttet. Og noen dager etter siste tablett begynte hun å klø igjen.
Og hun klødde seg til blods.

Så nå er vi atter i gang med ny runde hos vetrinæren, og i går ble Easy bedøvet helt ned, og det ble tatt flere store hudbiopsier av henne. For nå vil jeg ha et svar på hva dette er.

Etter at biopsiene ble tatt, startet vi på med kortisonbehandling igjen. Rett og slett for å dempe kløen primært. For uansett HVA som feiler henne, skal hun så langt som praktisk mulig, slippe å ha vondt, slippe å klø. Og helst ha så tykk pels at hun slipper å fryse.

Svaret kommer om ca 10 dager.

28.desember fikk jeg svaret: Easy var uttalt allergisk mot Rødt kjøtt(okse): 4 Ige og 3 IgG (eneste med IgG-aktivering)
Lam: 2 igE
Melk 2 igE
Husstøv-midd av typen dermatophagoides farinae (variant av melmidd): 4 igE
Lagermidd av typen Tyrophagus p:(mugg fra matvarer som ost, nøtter, frø osv) 3 (!!)igE
lagermidd av typen Acarus siro (Variant av melmidd): 3 igE

Så vi satte igang med tiltak: fjernet alt hun reagerte mot i kosten, inkludert alt tørrfor. Men siden jeg ikke har mulighet til å holde et hus på 230 kvm boareal med 4 unger støvfritt, og fordi Easy var så dårlig som hun var, måtte vi også ty til kortison for å dempe betennelsen og kløen.
Og i løpet av ca en mnd med kortison, der vi etterhvert kom ned på en døgndose på 3 − 4 mg i snitt, ble hun kløfri, sårfri og hadde det rimelig greit. Hun hadde stadig reaksjoner på enkelte matvarer, de kom umiddelbart som sår rundt munnen og deretter kløe. Men stort sett gikk det greit.


Vi merka raskt at stress gjorde henne verre, så hun ble skjermet. Ikke mer intensiv trening, ikke lange økter med søk eller lydighet, hun ble skjermet fra andre hunder, fra slitsomme situasjoner.

Hun ble tykkere, mer tønneformet, og bena ble tynnere. Og pelsen grodde ikke der biopsiene var tatt.

Og så ble jeg innlagt sykehus selv, langt hjemmenfra. Og så henne ikke på 1 mnd. Mann og barn var grundig instruert i hvordan hun skulle håndteres, men jeg visste jo at det kom til å bli litt mer lemfeldig enn når jeg var hjemme og hadde kontroll på ting.
Da jeg kom hjem 17.mai så jeg at noe ikke stemte. Hun virka stressa, hadde et rart drag i ansiktet, virka innsunken.
21.mai begynte hun å kaste opp. 22.mai skrev jeg:

I går ettermiddag begynte hun å kaste opp. Kraftig, slik at all maten hun hadde spist den dagen kom opp igjen. Først trodde jeg at det bare var noe hun hadde spist, og gav henne derfor et nytt måltid. Også det kom opp igjen. I løpet av kvelden fortsatte hun å brekke seg kraftig, men da var hun tom for mat og det kom kun magesyre og galle opp. Frem til nesten midnatt hadde hun en viss interesse for godbiter og vann, men etter midnatt ville hun ikke ha noen av delene. Så vi hadde en tøff natt der hun hver halvtime brakk seg kraftig i ca 5 minutter før hun la seg ned utslitt. Frem til neste breknings-økt.

Litt før kl 04 i natt var jeg fra meg av bekymring; da løftet hun ikke engang på hodet om jeg snakka til henne, og DET har aldri skjedd før. Da ringte jeg vakthavende vetrinær som mente at dette likevel kunne vente til morgenen og vanlig arbeidstid begynte på vetrinærkontoret jeg ellers bruker.

Kl 0830 stod jeg klar utenfor vetrinærkontoret og Easy ble tatt rett inn med en gang da jeg beskrev sykehistorien hennes. Det ble umiddelbart gjort ultralyd av livmor og nyrer og tarm uten at man greidde å se noe galt. Easy ble derfor igjen hos vetrinær for flere supplerende undersøkelser mens jeg dro hjem og fikk dagen til å gå på andre måter.

Klokken 14 hadde jeg avtalt å hente henne igjen og fikk da den lettelsens beskjed om at de hadde funnet hva som feilte henne: Urinvegsinfeksjon! Urinen hadde vært grønn på farge, blodprøvene hadde vist kraftig forhøyede infeksjonsparametre. Gastroskopien hadda vist at hun hadde lett irriterte slimhinner etter alle brekningene, men ingen magesår. Immunsystemet hennes er nok redusert, for hun er nå tydelig kortisonpreget i sitt utseende, både kroppsfasong og hud og pels. Og den fysiske innsiden er nok i så måte ikke bedre enn "utsiden".

Så vi starta behandling. Med antibiotika, B-vitaminer, kvalmestillende og kortison. Og hun ble LITT bedre veldig langsomt. Deretter dro jeg inn på sykehus for ny runde for min del igjen, og var borte en uke. Og da jeg kom hjem, var hun ikke bedre, til tross for at familien nå hadde behandlet henne omsorgsfullt og grundig og gitt henne nok av medisiner hver dag. Det ble ny runde hos vetrinær, og intensivert behandling.

Men - etter oppstart av intensivert behandling begynte hun igjen å klø! Selv om hun stod fast på kortison 3 − 4 mg per dag i snitt. Hun klødde seg hele natten gjennom, natt til forrige tirsdag. Og jeg satt våken og så på - og det gikk langsomt opp for meg at dette ville vi ikke greie å fikse.
Og det å innse at intensiv behandling ikke virker, DET er en nedtur for en som er helsearbeider og lege…..

Tirsdag tok jeg henne med meg på en tur ned til elva her, etter å ha tredoblet mengde kortison slik at hun skulle slippe å klø seg fordervet. Og hun fulgte med, om enn energiløs og i langsomt tempo. Og jeg satt ved elva og visste klart for meg selv, at nå var reisen slutt. Dette kunne jeg ikke holde på med lenger. Dette var dyreplageri!

Torsdag snakket jeg med vetrinæren min. Og fikk med meg en skikkelig overdose med sovemedisiner som jeg skulle gi henne hjemme 1 time før vi ankom vetrinær i dag. Hvilket hun fikk, godt blandet med en hel boks med fersk leverpostei. Da hun ble trett gikk vi ut i bilen og kjørte en lang tur. For hun forbinder lange kjøreturer med trening og morro - vi har stort sett kjørt ca 4 mil for å trene søk - som var favorittaktiviteten, og 4 mil for å gå lange turer med basset-gjengen og Sara.
Etter en time var hun nesten sovnet, og vi ankom vetrinær. Hun var da så trett at hun ikke forstod hvor vi var og gikk frivillig (men trett) inn på rommet vi ble henvist til. Og hun reagerte ikke da hun fikk en sprøyte med narkosemiddel i nakken. Og to minutter senere sov hun tungt.

Og så dro hun. Ikke mere kløe.  Ikke mere cushing syndrom. Ikke mere allergi. Ikke mere smerter eller asteni eller andre plager.

 


Allergi er noe dritt!
Og nå bør alle oppdrettere av alle raser se til å åpne øyne og hjerter, og være ærlige mot seg selv og alle andre: IKKE bruk avlsdyr med allergi, eller som har allergi i nær familie. Øk bredden på antallet hunder i hver rase som brukes i avl. Ikke se dere blinde på cert og CK og røde sløyfer. Se etter helse, godt gemytt og trivelig temperament! Se på allergi som immunsystemets HD (hofteledds-dysplasi) og håndter det deretter tilsvarende. Og FORSTÅ at allergi= Lidelse! For hundene som rammes. Og for familiene som eier dem.
Ingen som kjøper seg hund ønsker å kjøpe seg et hundeliv med vetrinær-utgifter og en hund som ikke virker i hverdagen og som lider!