Og har planer. 

For meg og hundene. Som jeg nok kommer til å skrive en del om i løpet av året. Trening, trening og mer trening. Så langt livet mitt gir rom for det. 

Igjen - Rim er verdens søteste hund. Følsom, myk, lydig. Opptatt av mor og My. My er bestevennn, lekekompis, alter ego. Og forøvrig så går hun veldig godt overens med de to andre også. Til og med Diva.... 

My: ung, mye indre stress, høy motor, brukshund. Morsom, men vi må jobbe med av-knappen.... Leken har tatt seg opp. Mat skrur hun seg ennå i taket av. 

Lotta; mitt speil. Hundeversjonen av meg. Mater familias nå. Flokkens overhode - en rynke mellom øynene og de andre står på geledd :D 

Så nå i januar har vi tatt det veldig med ro. Dels pga uvær. Dels pga jobben min. Og dels pga korona (altså korona utenom jobben....). Korona i huset. Det måtte jo komme en eller annen gang. Ingen har blitt spesielt syke av det. Lette symptomer, og isolasjonstid for de det angikk har gått med til hekling og TV-serier. 

Og så har jeg engasjert meg mer i samfunnsdebatten. Til noens glede og andres forargelse. Men det bekymrer meg - denne dreiningen mot et mer totalitært kontroll-samfunn. Og det at ungene våre ikke har normale liv. Så på tide å skru Norge tilbake til normalen. En sunn normal. Totalitære strømninger i Europa - jeg vet ikke om Ola og Kari Nordmann er observante og ser disse. Men jeg håper det norske folks vilje til å ta selvstendige valg og konsekvensene av dem, er nok til å stå imot denne bølgen. Som for 90 år siden, i mellom-Europa, spiller disse totalitære kreftene på muligheter for jobb, sosiale forskjeller, inntekt. Den gang fikk jødene skylden for all elendighet. I dag har mange sett seg ut de ikke-vaksinerte. (For å være tydelig - jeg ANBEFALER virkelig at alle vaksinerer seg, utfra personlige hensyn). Retten til å selv bestemme over egne helsevalg har druknet i stormen av stemmer som roper etter total åpning av samfunnet. 

Så 2022 blir nok et interessant år, på mange områder. 

Ja, jeg har ikke skrevet så mye om Diva, vårt lille "puddel-helvete". Og det er altså ikke et tilnavn hun har fått fordi vi ikke liker henne. For vi liker henne. Men hun er et lite "helvete". Som de andre på samme kull som hun kommer fra. Hissig, ressursforsvar, lite håndterbar. Noe som er litt kjedeliig når man er puddel og må klippes jevnlig.....Vi har brukt ekstremt mye tid på håndterings-trening fra dag 1 med henne. Shaping. Masse belønning. Glem det.....refraktær frøken. Så til slutt ble det kort prosess med munnbind og klipping - fordi man MÅ når man er puddel.... 

Hun er hissig. Som få. Skrur seg fra null til hundre på tre sekunder. Er tildels ganske urettferdig mot de andre hundene i huset i sine reaksjoner. For hun er ekstremt reaktiv. Og flyr i taket av raseri over bagateller ingen andre firbente hadde gidda å bry seg med. Og da kan det bli bråk av ingenting av og til. For spesielt de to yngste reagerer når de blir urettferdig behandlet. Og både Rim og My er supersosiale skapninger som ser det beste i andre hunder. Men til og med de kan reagere når de korrigeres hardt for ingenting av en godt voksen hund. 

Og hun har ressursforsvar. Spesielt på leker (ball). Men også på folk (eier). Og mat. Også ovenfor tobente. Så som ung hund bet hun noenganger fører pga ressursforsvaret sitt. Etter litt "godt timet oppdragelse" tok hun hintet, og det ble slutt på biting. Ovenfor oss i huset. Men jeg stoler overhodet ikke på henne ift barn, feks. 

Det er mye lyd i Diva. Varsler og vokter og bråker verre. Lyd innendørs har vi fått kontroll på, ved å laminere vinduene i første etasje. Gateplan. Utendørs -  i hagen - er hun gatas skrekk og vokter. Og sier fra om absolutt alt. Og er vanskelig å dempe. 
Men hun er en smart hund. Litt paranoid. Må ha det helt sikkert for seg at belønning finnes i andre enden om hun skal gidde å gi respons.Så det å kalle henne inn fra hagen er kun vellykket om hun vet sikkert at hun får godt betalt for å komme. 

Men: hun er forøvrig ute på tur supergod på innkalling. Kommer 100 av 100 ganger.  Stikker aldri av. Kan gå løs overalt. Bryr seg ikke om andre hunder. Så i så måte er hun enkel. OM enn litt for smart om man har som ambisjon å ligge litt foran  i "Tiltak".... 

Og summa-summarum - hun er en ganske morsom og sjarmerende hund - hissigheten til tross. Så vi håper hun blir en gammel dame, - gammel og hissig dame....  <3 

2022 er her. I dag 2.januar. Oppsummeringen av 2021 er ganske trist. Mye sykdom hos hundene mine - i det hele tatt så hadde jeg enten syk, nyoperert eller skadet hund fra april til og med november..... og sånn utenom hund - altfor mye jobb. Altså legejobb. Ca sånn 1, 5 årsverk totalt. Hvilket vil si et snitt på 15 - 20 timer overtid per uke. Og det er de timene jeg har skrevet opp.... 

Høydepunktet i 2021 var Norge på tvers.  Uten tvil. Og det er slike dager jeg fantaserer mer om i 2022. Fjell. tur, vandring, ingen telefondekning. 

For å beskrive 2021 litt mer metodisk: 
 

Rim: Verdens søteste hund. Sosial, snill, varsler - så kan HØRES ganske voldsom ut når hun finner ut at hun skal si fra om hunder som går forbi hagen vår. Eller når det kommer noen inn i huset vårt. Myk, førervar. Lydighetshund. Ble operert i vår for skuldrene, osteochondrose. Og brukte lang tid på å komme seg etterpå. Har nå kommet seg bra, men ennå er hun der at etter 4 - 5 km tur begynner hun å halte. Så ikke helt bra. Så hun skjermes mot fysiske anstrengelser. Men supersøt. Kjæledegge. Tror hun er fanghund.....litt stor....  

Lotta: Hatt en slitsom høst. Hun ble med meg i juni Norge på tvers, og fiksa det greit. Litt stiv og støl etter 7 dager i fjellet med lange dagsøkter. Men kom seg ganske raskt, Dog vedvarende litt "Gretten" mot de andre hundene. 
Ble akutt syk primo september med livmmorbetennelse. Overlevde - mot alle odds. Og deretter noe bedring før ny forverring med tarmbetennelse. Og deretter kennelhoste. Nå i bedring, betraktelig bedring. Og har nå glede av å bli med far i heimen på turer ut. Turene "mine" blir for intense for henne. Så da slipper hun de. Men har blitt smørblid. Så sannsynligvis har hun kjent på noe i lengre tid før den livmorbetennelsen. Som nå er borte. 

Diva: Ja hva skal man si. Diva. Roet seg LITT. Men kun LITT. Hisser seg ennå opp fra null til hundre på 3 sekunder. Eksplosivt temperament og årsaken til at det noen ganger koker i heimen. Men .. men...søt da. Og har sneket seg inn på mors og fars soverom sammen med Lotta. 

My: siste tilskudd. Ikke planlagt. Men fant raskt tonen med både tobente og firbente. Smart hund. Mulig litt for smart.....her må jeg hele tiden ligge i forkant. Og spille på samarbeid. Hun er uredd, miljøsterk og litt hissig. Og sosial. Retriver-sosial. Klikker-klok. Lærer raskt. Morsom hund  :) Hver dag er morsom med My. Og hun er utrolig vakker. Elsker å bare SE på henne <3 

Og hva med oss tobeinte? 

Jeg har kommet til den erkjennelsen av at jeg må bli mer gnien på tiden min. Hva jeg bruker den til. Slutt på overtid. Og slutt på å hele tiden være på tilbudssiden ovenfor alle andre. På tide å bruke tiden på meg selv og mine hunder. Og på barna mine, svigerbarn og bonusbarnebarn (som er supersøt - jeg er fullstendig sjarmert og forelsket..... <3 ) DET er planen fremover. Og tid med mannen min. Han har jeg ikke sett for mye til, de siste15 årene. Vi har begge jobbet "for mye". Så kjenner på behovet for å være mere sammen med han. Og da må jeg velge bort noe jeg har brukt tid på frem til nå. Enten overtiden på jobb, tiden jeg har brukt på andre utenom familien, eller tiden jeg har brukt på egne hunder. 
Og hundene mine kan jeg ikke bortprioritere, så da blir det noe av det andre. 

Så planen for 2022, og mine nyttårsforsetter er: 
Trening av egne hunder. 
Samvær med mann, barn, svigerbarn og bonusbarnebarn. 

Mindre jobbing an mas. Mindre "ja"-menneske og mer "nei"-menneske. 

Mer "meg", mer "kjæresten", mer "familie", mer "hundene mine". 

Ha et godt nyttår. Et 2022 fylt med verdifulle øyeblikk. Og med mindre av det vi ikke trenger. 

Ja, jeg føler meg heldig. Også som hunde-eier. Jeg har tre fantastisk flotte hunder. Med energi, drift, fokus, arbeidslyst og arbeidsglede. Tre helt ulike raser. Men det gjør det hele enda morsommere. Spesielt siden alle tre er så morsomme å trene med :) 

Lotta er min potet av en brukshund. Og mitt alter-ego. Litt skarp, men snill på bunnen. Og med supertydelig språk. Ingen trenger å lure på HVA hun mener. Jeg skulle ønske hunder ble 30 år gamle og ikke 10 - 12 år. For jeg vet jo at ikke engang Lotta blir med meg for alltid. Og det er trist. Jeg vil så gjerne ha henne med meg - alltid! 

Rim og My er mine to "unge lovende". Begge med supert gemytt, høy sosialitet, elsker mennesker. Myke og førervare. My litt hardere i hodet enn Rim. Begge miljøsterke. Ukompliserte. 

Og det som også er viktig for meg - de ble alle tre kjøpt fra opprdettere med høy integritet. Som er ærlige på hva som ligger bak på linjene de er avlet fra. Som er ærlige på hva de har sett i valpekullene sine, og hva de tror kreves av den enkelte valpekjøper. Og som har vært ærlige på svakheter, styrker, sykdommer og alt annet. For det er ingen selvfølge. 

Jeg får en del mail der jeg blir spurt om jeg kan anbefale oppdrettere. Både for engelsk springer spaniel og for beauceron. En del er fra hyggelige mennesker som ser seg om etter en god hund, og noe er fra nettroll. De siste spør gjerne rundt beauceron. (De  avslører seg gjerne med innholdet/ordlyden i mailene...) 
Og jeg svarer (også nettrollene....)  - og legger ikke skjul på at jeg mener - men den oppfatning jeg har av en del av hundene innen denne rasen i Norge (jeg treffer noen på kurs jeg holder, noen på reiser, og enkelte eiere av rasen henvender seg til meg fra andre deler av landet for å få hjelp til adferdsproblemer) at skal man ha en type hund som beauceron, bør man være ekstremt nøye med å sjekke ut hva som ligger bak på linjene. Både helse og gemytt. Hva finnes av helseundersøkelser, mentaltester/beskrivelser (av voksne - valpetester er lite validert, og har lav assoiasjon med voksne hunders adferdstrekk) og dokumentasjon på foreldredyrene og de linjer de kommer fra? 

Og at jeg så langt egentlig ikke har særlig tillit til andre oppdrettere enn min egen, av denne rasen. Fordi jeg har opplevd Rims oppdretter som ekstraordinært ærlig på alt. Og alltid på tilbudssiden. Som da jeg hadde Nova, og hun viste seg å ikke være noen "flokkhund". Jeg fikk supergod hjelp, og aldri kritikk. Nova fikk et bedre liv, og jeg fikk en ny hund som passet meg og min hverdag utrolig mye bedre. Færre frustrasjoner for alle. Vinn-vinn. 
Altfor mange oppdrettere er opptatt av å prøve å hevde seg selv med å slenge "dritt" om andre oppdrettere og deres valpekjøpere. Som om hundene deres blir bedre av den grunn..... istedetfor å ha fokus på eget oppdrett - og være åpen og ærlig om egne linjers og kulls svakheter og brister. Og jobbe for å forbedre dem. Som jeg opplever at Rims oppdretter er. 

Og med Rim har jeg virkelig fått alt hva jeg vil ha i en hund. HUn er super på trening, super brukshund, sosial. myk og elskelig. Flokkdyr. Til og med mellompuddel Diva liker henne. Hun er den eneste hunden Diva noengang har villet leke med. Og Lotta elsker henne. Og My er hun radarpar med. Og hver trening er fantastisk morsom med Rim. Som en av mine venninner sier - hver gang jeg trener med Rim (eller My eller Lotta): "Må du være så irriterende glad og lykkelig?"
 

Ja klart jeg er glad!! Jeg har jo en fantastisk hundeflokk! 

Langt inne i november, snart advent, og oktober fløy avgårde med sjumilsteg. 16. - 17.oktober var igjen i Hønefoss på kurs med Siv Svendsen. Veldig lærerikt, og inspirerende. Hyggelige folk og mange fine hunder. Og jeg blir for hver dag og uke som går bare mer og mer fonøyd med både Rim og My. De har begge den driven, nyskjerrigheten og intensiteten jeg ønsker i en hund. Og Rim elsker å leke, og har etterhvert også blitt mer gira på matbelønninger. Og My skrur seg i taket av en godbit, og har siste par måneder blitt mer og mer interessert i lek. Så begge er enkle å belønne og lette å motivere for trening. 

Uka etter kurset på Hønefoss ble Lotta syk igjen. Denne gangen med tarmbetennelse, der hun ble skikkelig slått ut. Så siste halvdel av oktober gikk med på å ha sykestue igjen, hjemme. Men hun kom seg heldigvis. Men jeg merker at hun er mer sliten og ikke helt tilbake til "gammel form" tilsvarende den hun hadde i sommer før hun fikk livmorbetennelsen. 

Første helgen i november dro jeg på besøk til mine foreldre, og holdt da samtidig smellerkurs for en gjeng i hundeklubben der. Hyggelige eiere med stort engasjement og interesse for smeller, og fine hunder. Vel hjemme igjen etter den helgen fikk hele hundeflokken min (ingen av dem hadde hatt noen kontakt med andre hunder verken her eller på reiser) kennelhoste som det går mye av nå for tiden. De to yngste kom seg raskt, og er forlengst friske igjen etter noen få dager med hoste, men Lotta ble igjen skikkelig syk, og strever ennå med hostekuler. Og er sliten. Hun har blitt tynnere, selv om hun har god matlyst. I bedring, men det går langsomt. Så hun skjermes fra fysiske anstrengelser for tiden, og sover ved siden av sengen min om nettene. 

Så krysser fingrene for "friskere tider" fremover, slik at fritid kan brukes til hundetrening og ikke til sykepleie. 

Livet er fullt av svinger og det er jammen meg hundelivet også. Vi avsluttet august med to helger med intensiv hundetrening, på kurs med Siv Svendsen. Veldig bra kurs, og både Rim og My fikk vist at der bor mye i dem begge. De er begge intense, er hunder som vil jobbe hardt om nødvendig for å oppnå det de vil - for My:s del betyr det godbiter og for Rim betyr det leke med mor. Og Lotta var supermotivert og gav tydelig uttrykk for at hun syntes det var morsomt å bli "brukt" igjen. 

Så etter to flotte helger som fikk treningslysten til å stige til himmels, kjørte jeg fornøyd hjem til hytta mi, for å jobbe et par dager derfra før jeg dro hjem. 
 

Og så kom nedturen. 

Ikke ift trening. Men pga helse. 

Det viktigste man har. Uansett. Helse. 

Mandagen gikk ukomplisert hen. Tirsdag morgen ca kl 07 luftet jeg gjengen min (Lotta, Rim og My). Alle var i god form. Klokka 09 igjen en luftetur ut. Kl 11.30 ny luftetur i lunsjpausen min. Da syntes jeg Lotta var litt "rar", så etter luftinga tok jeg henne med meg inn i stua på hytta der jeg sitter når jeg jobber. Jeg tenkte jeg skulle trene litt med henne før jeg satte meg ved PCn igjen, men hun snudde seg bort og ville ikke ha godbit. DA ringte varselklokkene!! Lotta som sier nei til godbiter er ikke normalt! Og jeg kikka ekstra grundig på henne. HUn så dratt ut i ansiktet, øynene hadde sunket inn i hodet på henne. Og da hun reiste seg opp fra sittende stilling, lå der igjen en stor dam av grønnbrunt illeluktende puss på gulvet. Jeg forstod umiddelbart hva dette kunne være, løfta opp halen hennes og tok en kikk bak - og ja - vulva var full av puss... 

Jeg ringte veterinæren min, gav beskjed om at jeg kjørte fra hytta asap og rett til veterinærklinikk. Og at jeg hadde hund med livmorbetennelse. 
 

Så det gjorde jeg. Hun fikk komme rett inn uten ventetid, og ble lagt i narkose 5 minutter etter at vi ankom klinikken. Da hadde hun høy feber, hyperventilerte og pusset rant i mengder fra henne, bak. 

Hun overlevde operasjonen. Noe jeg ikke hadde tatt som en selvfølge. Og nå to døgn etterpå har hun begynt å spise fra hånden min - ekstra gode godbiter. HUn får bredspektret antibiotika, for pusset luktet "avføring", noe som tyder på koliforme gram-negative bakterier, og hun får rikelig med smertestillende. Og er sammen med meg hele tiden. 

Så akkurat nå er trening satt på vent. Nå skal Lotta først bli frisk. Og etter det plukker vi opp tråden med trening igjen. For alle tre. 

Oppi alt - jeg hadde - pga korona- hjemmekontor. Hadde jeg vært på jobb hadde jeg nok kommet hjem til en hund som enten hadde vært død, eller i ferd med å dø. Så akkurat nå er jeg glad for hjemmekontor. 

My er nå 15 og 1/2 uke. Og jeg begynne rå bli LITT kjent med henne. 
Hun er ingen "enkel" valp. Fra et treningsperspektiv. 

Hun er "enkel" på den måten at hun raskt leser situasjoner, hun har funnet ut hvordan hun best fungerer inad i familien, og hva som lønner seg for henne i hverdagen. Så hun sover om nettene, har dempet seg betraktelig mtp lyd, og håndterer de tre andre hundene veldig bra. 

Treningsmessig er hun derimot litt utfordrende; 

Hun er litt mistenksom. Stadig. For hun vil ha full kontroll selv. Men noen ganger MÅ jeg gripe inn og si at NÅ gjør vi det på MIN måte. Som å kjøre bil. Klippe klør. Ta på sele. Osv. Alt trenes inn med belønning. Men det betyr ikke at hun alltid er i modus for å feks ta på sele når det trengs. Eller ta den av. Eller kjøre bil. 

Hun får all mat fra hendene mine. Så hun har forstått at jeg er "snill og grei" og har nøkkelen til de ressursene hun vil ha. MAT primært. Men fordi hun vil ha kontroll, så kommer hun ikke spontant helt inntil meg i situasjoner der jeg belønner med mat. Hun avventer, til beskjed. Gjør som hun får beskjed om, og KUN det. Hun tilbyr ikke frivillig mange  ulike adferder i håp om å finne riktig belønnings-utløser.

 
Så dermed er det akkurat DET jeg må jobbe med. Å overtale henne til å tilby adferd. Ikke overtenke, vurdere, kalkulere og bli sittende på vent. Så lenge JEG er aktiv, agerer hund. ReAgerer. Hvis jeg blir "passiv" i påvente av at hun skal tilby adferd, setter hun seg ned, og blir sittende og SE på meg. Og der kan hun sitte ganske lenge. Når hun først bestemmer seg for en adferd, har de så langt vært å velge bort meg og finne på noe annet. Mulig fordi hun tenker at når jeg ikke ber om noe, er der ingen belønning å hente. 

Så dermed blir kluet fremover å få henne til å tilby adferd; be meg opp til dans, reagere på min inaktivtet med mas om aktivitet. At vi skal gjøre noe Sammen. 

Forøvrig så er hun en kjælen liten retrievefrøken. Som responderer på mine aktive ønsker om kontakt og kos. Da kommer hun. Logrer og koser. Og kan leke i korte økter. Lek er nederst så langt, på belønnings-hierarkiet hennes. Mat er pri en, deretter sosial kontakt. Og så lek. Og så langt - alt avhengig av at hun innbys til det aktivt. Da har hun kontroll, for da kan hun reagere på signal. 

Mål: Hun skal agere, uten signaler, og MASE på meg, om aktivitet, lek, mat og kontakt. Vi har litt å jobbe med. 

Rim er forøvrg helt motsatt. Der er lek pri 1. Og hun maser NONstop om aktivitet fra min side. 

Livet er dynamisk. Inkludert "hundelivet". 
Da Rim fikk påvist skulderskade, og operasjonen viste seg å ikke være helt vellykket, gikk jeg litt i tenkeboksen. Jeg er en "energisk" person. Som er over gjennomsnittet aktiv med hund. Men jeg innser at jeg kan "ta lurven" av en hund som ikke er 100 % både fysisk og mentalt. 
Rim er 100 % med mentalt. Brukshund i hodet. Fantastisk fokus på meg og hva jeg vil. Supert gemytt. Lettlært. Smart. Snill. Jeg ELSKER denne hunden. Men skuldrene setter sine begrensninger. Og jeg vil ikke slite henne ut. Jeg vil at hun skal leve lenge og godt med den fysikken som hun begrenses av. 
 

Og dermed kom tanken på en ny hund. Som kan henge med på mange områder. Og valget havnet på retriever. Og etterhvert på et kull der jeg kjenner begge foreldredyrene og liker hva jeg har sett av dem. 
Og slik kom Lille My inn i livet mitt. 

Hun er usedvanlig miljøsterk. Uredd. Takler alt. Jeg har ennå ikke sett henne redd. Hun er sosial, leken. Golden retriever, working-varianten. 

My og Rim fant hverandre umiddelbart. De leker sammen, og oppsøker hverandre. Lotta er den trygge oppdragende havn - den som sier at "nå må dere oppføre dere". Den som man sover sammen med og søker til. 

Rim er den søte, myke, sosiale og lekne. Bestevennen. Den snille. 

 My er matvraket, den uredde og tøffe. 

Sammen er de tre "krutt" (ev "ukrutt" alt etter som hvordan man ser det). 

Navnet Lille My kom etter en uke med henne. Hun skulle egentlig hete "Yr", men det navnet ble for mildt for henne. Hun er hissigpropp, med meninger, men samtidig veldig høflig og snill. (så alle de tre andre hundene i huset elsker henne). Og dermed kom navnet My. Fra Mummiskogen. Jeg gleder meg til hundelivet fremover. Med de tre damene mine <3 

Navnet Lille My kommer fra den greske bokstaven μ (my)^[2]; i det metriske systemet brukes μ for mikro, det vil si en million-del.

Hun framstår som aggressiv, glad og respektløs^[3], uten å være ondsinnet. Hun beskrives også som nysgjerrig, fryktløs og usentimental.^[4] Sonja Hagemann karakteriserer Lille My som «en blanding av rakkerunge og fornuftsvesen – blottet for sentimentalitet, men sine venners venn.»^[5] Samtidig er hun en pågående og usaklig debattant.^[6]

Nå i juni har jeg hatt to uker etterlengtet ferie. Og brukte tiden til å gå Norge på Tvers. En tur som anbefales. 
Kort oppsummert: 

Dag1; vi gikk fra Hegra festning til Kvitfjellhytta. 

Ca 21 km. Da vi starta var temperaturen rundt 16 - 18 grader. Akkurat passe, og stigningen fikk vi i starten av turen. Vi hadde pakka med oss altfor tunge sekker, fant vi etterhvert ut... Hver sekk veidde ca 30 kg, og når terrenget etterhvert viste seg å være gjørmete myr der man synker langt ned og må jobbe for hvert steg, så blir det tungt. Deler av stien var klopplagt - noe som høres greit ut men som sliter veldig på musklene i lår og sete, og dermed ble turen inn til Kvitfjellhytta lang. Og på slutten veldig tung. En stund på slutten tenkte jeg:"Hva i alle dager har jeg begitt meg ut på?" Etter 9 timer ankom vi hytta.... 

Siste to-tre timer var luften fuktig, det kom tåke, og vi var så slitne at vi kun tenkte ETT skritt om gangen. Jeg har sjelden vært så glad som da jeg så Kvitfjellhytta. 
Vi lå i sikringsbua, siden vi hadde med oss hunder. Og den var mer enn bra nok, med ovn vi kunne tenne opp, muligheter for å lage mat, og senger å sove i. 

Dag 2; Vi gikk fra Kvitfjellhytta til Prestøyhytta. En ny dag i tett tåke, skog og tung myr. Slitsomt. Ingen utsikt. Ca 15 km etappe, men jeg var mer sliten enn dag 1, pga tåka og myrterrenget, og denne dagen var lite av myrterrenget klopplagt. Mye gjørmeterreng, så på et tidspunkt skled jeg i gjørma i unnabakke, og falt nedover og bakover på ryggen og sekken. Det gikk bra - kun mange blåflekker på ene overarmen. Og vondt vondt vondt i bena. Tåka letta utover dagen, men landskapet var likevel "intetsigende og tungt". Ikke min type landskap. Vi så ryper og rypekull, da vi nærmet oss hytta. Og hytta er det ingen grunn til å klage over. Gode senger, mulighet for matlaging, vedfyring og god søvn. 

Dag 3: Vi gikk fra Prestøyhytta til Schultzhytta. En av de fine etappene. En del høyfjell, reinsdyrflokker, solskinn, blå himmel. Passe temperatur. Ca 18 km etappe. siste delen er klopplagt og føltes lang. Vel fremme vanket det god middag i betjent hytte, hyggelige med gjester, godt ivaretatt smittevern, og hundedelen av hytta, som vi hadde bestilt var stor og upåklagelig, med mulighet for vedfyring og tørking av klær og hunde-kløver. 

Dag 4: Vi gikk fra Schultzhytta til Ramsjøhytta. Nydelig terreng. Høyfjell. Reinsdyr. Etappen var på ca 20 km. Man ser Ramsjøhytta LENGE før man ankommer den, så siste delen er psykisk tung, med smale stier i bratt terreng, og en del røtter og steinur. Men hunde-delen av hytta - igjen - upåklagelig. Stor, ren, moderne, to soverom og eget toalett. Vedovn til tørking av klær, gasskomfyr til matlaging. Og Fongen - fjellet bak Ramsjøen, som ruvet majestetisk bak oss. Dit skal vi tilbake for topptur! 

Dag 5; Vi gikk fra Ramsjøhytta til Storerikvollen. VARM DAG! Masse klegg og mygg. Jeg drakk 4 liter vann på turen...Vi gikk gjennom myrlendt terreng, om enn ikke tunggått, men fullt av klegg! Etappe på ca 21 km. Men igjen: utrolig fin DNT-hytte når vi endelig kom frem, betjent. God middag, hyggelige med-gjester, upåklagelig smitteverntiltak. Rent og velduftende. Sikringsbua (hunderommet) - vedoven, store soverom, mulighet for å lade mobiltelefoner med mer. Vakker natur rundt - og det frister å ta med familien tilbake dit på dagstur, med ev en eller to overnattinger. 

Dag 6: Vi gikk fra Storerikvollen til Nedalshytta. Ca 24 - 25 km. Denne dagen regnet det, ca 10 grader, og sur vind. Så litt surt og kaldt. Så vi orka ikke stoppe opp for å hvile. Og gikk og gikk og gikk. Høyfjellsterreng, reinsdyrflokker, og vakker luftig natur. Men jeg kan ikke huske noengang å ha vært så gjennomført SLITEN. Ikke bare at jeg hadde VONDT i bena, men jeg var sliten. Sekkene våre hadde riktignok blitt LITT lettere i løpet av turen, men å bære på 25 kg på ryggen 2,5 mil, er ikke for pyser. 
Vi kom frem og rakk middag sammen med hyggelige turmedgjengere fra Frosta. Og koste oss skikkelig hele kvelden. 

Dag 7: Sjarmøretappen: Fra Nedalshytta inn til Sylsjøen ved svenskegrensa. Ca 6 km en veg, vi gikk tur - retur og lot sekkene stå igjen ved Nedalshytta. 
Vel tilbake, og etter litt kaffe og is, haiket jeg ned til Stuggudalen der bilen min stod, og fikk hentet den. Kjørte opp og hentet bror og hunder og sekker på Nedalshytta. Deretter kjørte vi til hytta mi, spiste god middag, hvilte, vasket klær og sov god, før vi dro tilbake til Trondheim dagen etterpå. 

Oppsummert: Fin tur. Er glad jeg gikk den. Men jeg skulle ha gjort følgende annerledes: 
Jeg skulle hatt mye lettere sekk. Maks 12 kilo.... Droppet å ta med egen mat. Hatt lakenpose istedetfor  sovepose. Og hatt med ett ekstra par med fjellsko. Jeg hadde med jaktstøvler og et par terrengsko. Men burde hatt ett tredje par å veksle med. 

Der er en del stigning på turen. Og antallet meter OPP, totalt sett, er ca 3000. Vi husket myggspray, myggjager, solkrem og solstift. VIKTIG! Og nok par med tørre tynne ullsokker! Det hjelper mot ubehag i føttene å skifte regelmessig til tørre søkker. Selv om ikke skoene blir våte, så svetter man sokkene våte, og da blir det lett gnagsår.  Så nok antall sokker anbefales. Jeg hengte de fuktige parrene på skken, så de tørket i sola. (hjelper ikke den dagen det regnet). 

Og til slutt: Dette skal vi gjenta. Om ikke Norge på tvers, så i hvert fall en langtur i fjellet i Norge, en gang per år. Jeg og lillebror. Med hunder. 

Endelig ferie!! 
Jeg trengte ferie nå! Jeg er - mildt sagt - sliten i hodet av korona. 

Så nå har jeg to uker med ferie, og i gang med første uken. Og planen er å GÅ! Gå i Norge. I fjellet. Gå, og gå. Og rense hodet for alt annet enn her og nå. 

Jeg skal gå en lang tur sammen med min yngste bror, hans hund Hike, og med Lotta. 

I løpet av en uke skal vi gå ca 130 km. Noe jeg gleder meg veldig til. 

Jeg har "tjuvstartet". Fra hytta. Og gått tur med Lotta i fjellet her. Ingen smittefare. Ingen "Delta", ingen bekymringer. Bare frisk luft, heilo som synger, laber bris på fjelltoppene. Ikke engang gnagsår å klage over så langt! (Gode fjell/jakt-støvler - Crispi!)