Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe om dette, siden det egentlig er en privatsak. Min sak. Mitt liv og mine valg og mine vurderinger. Men jeg får en del spørsmål....og jeg orker ikke svare ut samme svar gang etter gang. Og  det er bedre at folk vet hva som er tilfelle, enn at det lages snodige rykter. 

Som jeg tidligere har skrevet om - i frustrasjon - og mer enn bare en gang, så er Nova ingen flokkhund. Hun har et stort kontrollbehov - som nok innerst inne bunner i en slags usikkerhet. Og som gir henne stress når hun føler at hun ikke har full kontroll. Så dermed har hun ikke interesse for lek - for da må man kunne koble ut omgivelsene, og hun greier heller ikke slappe av hjemme i en setting der vi har andre hunder hun hele tiden må "passe på " (vokte over), slik at de oppfører seg "bra". Lotta aksepterer ikke en annens hund forsøk på kontroll, og sier fra når det bygger seg opp. Og da smeller det skikkelig. Og Diva er hopp-og-sprett-og-tjo-og-hei, og er særdeles vanskelig å "kontrollere", hvilket har medført konstant uro innendørs når hun spretter rundt og nekter å la seg gjete rolig av frk Narvestad. 
Legg til at Nova har ressursforsvar ovenfor andre hunder, inkludert husets, som hele tiden har betydd at ved minste mistanke - fra hennes side- om utfordringer av "hennes" ressurser - så har det smelt. 
Så siste året har vært rimelig slitsomt på hjemmebane, og siden nyttår var jeg lenge i tenkeboksen. Og kontaktet Novas oppdretter - som også er en venn - og ba om hjelp. For noen ganger går det rett og slett ikke. Nova var stressa, de andre hundene var stressa, jeg var stressa og sliten, og resten av familien drit lei. 

Når det er sagt: Nova er ingen problemhund. HUn har supergodt gemytt. Elsker alle tobente, spesielt barn. De gangene jeg har hoppet inn mellom henne og annen hund som sloss, har hun umiddelbart trukket seg idet hun har senset meg. Og aldri aldri gitt meg så mye som et knurr eller en skrape av tennene. MH viste også totalt fravær av aggresjon (men MH måler ikke hundeaggresjon og ressursforsvar mot hunder - som er Novas "svake sider"). 

Så tidlig i høst ble det bestemt at Nova flytter til en annen familie, via oppdretter. Denne familien har livslang erfaring med brukshunder og beauceron. De har hatt flere beauceron tidligere, og ønsket seg nå en ny, men ikke valp. Og de ønsket seg en voksen beauceron som tåler barn. Og Nova ikke bare tåler barn, hun ELSKER dem. Så dermed ble det bestemt at dette måtte bli hennes nye hjem. Nova får et roligere liv uten andre hunder i flokken, og ny eier får en gjennomtrent og snill beauceron, med hverdagslydighet innabords. 

Da dette ble bestemt senket jeg skuldrene. Hundeliv skal være mer enn bare stress og "kontroll" og "logistikk". 

Jeg har i mange år ventet på Nova, og ønsket meg beauceron, før jeg fikk henne. Og det visste Novas oppdretter. Så da hun i høst hadde et veldig spennende kull, spurte hun om jeg kunne tenke meg en valp fra dette kullet? Og hvem kan si nei til en slik forespørsel - når jeg visste hvem avlsdyrene var? For jeg ønsker meg en brukshund. Men ikke malle, ikke schæfer og ikke border collie. Beauceron er eneste rase i FCI gruppe 1 som har "truffet meg". Til tross for at den så krevende - dvs kanskje nettopp derfor. Men jeg trenger hund som er belønningsmotivert, som vil leke, og som vil selge en nyre og halen sin for en godbit. Og som både vil jobbe og som kan fungerer i en flokk. 
Så derfor hentet jeg nå Rim, samtidig som Nova ble levert tilbake til oppdretter. 

Det å levere fra seg Nova ble ikke gjort med lett hjerte. Men jeg vet hun får det bra, og når korona er over håper jeg at jeg får treffe henne de gangene jeg er på besøk hos min venn og oppdretter i Sverige. Hun har allerede fått bedre matlyst etter at hun flytta, enn det hun hadde hjemme hos meg. Og det tyder jo på at hun allerede kjenner på mindre stress. 

Bilder tatt av Anne Olaussen.

Denne helgen har jeg og Lotta vært på jaktkurs for spaniels. Jeg har vokst opp og er del av en familie der jakt og friluftsliv er en veldig viktig del av livet. Og nå som ungene mine er i ferd med å bli godt voksne, ser jeg muligheten til å bruke mer tid på friluftsliv, og etterhvert også kanskje jakt. Jeg har ikke spesifikt trent jakt med Lotta. Men vi har jo trent det meste annet som man kan trene på. Så det jeg så i helga var at Lotta stort sett kan de momentene som må kunnes for å kjede sammen en hensiktsmessig jaktspaniel-adferd i jaktsituasjon. 

SITT

Hun sitter. Okke som. Jeg kan kaste leker og dummyer over hodet på henne, forbi henne, rundt henne, og hun sitter. Fordi hun er superlydig og hele tiden legger bånd på seg selv når jeg ber henne om det. 
Og når jeg løper med henne, eller kaller henne inn, eller ber henne søke, og i denne settingen kaster ut dummy, så setter hun seg. Noen ganger er hun nok fristet til å snu seg etter dummyen, men hun blir stående og setter seg. 

SØK

Hun søker. Og når hun vet oppgaven, så er hun supermotivert. I dagens første feltsøk trodde hun tydeligvis først at vi bare var på "tur i skogen", siden det er det vi har gjort i skogen siste året, stort sett. Og først etter første funn av dummy forstod hun at hun skulle skru på søksmodus. Dette blir derfor bare snakk om å snu forventningen hennes til hva vi skal gjøre "i skogen" og "på fjellet". (Og på fjellet går hun uansett rett ut i søk etter ryper, fordi hun vet av erfaring og med nesen sin at de er der et sted....)

INNKALLING

Der er hun super. Knallsikker. Trenger overhodet ikke bekymre meg ett sekund. 

APPORT

Ok, her kan vi jobbe med noen av momentene. Det å HOLDE apporten når hun er i ro har hun alltid slitt med, og vi har ennå ikke helt knekt koden. Men vi nærmer oss tror jeg. Og skal komme i mål med ren shaping.  Det å hente inn apporten (dummyen) når hun finner den i søk, DET gjør hun mer enn gjerne, og er da superlykkelig og veldig fornøyd med seg selv. 
Å avlevere den i hånden min er ennå litt såder. Hun har en tendens til å spytte den ut 20 cm fra meg. Hvilket er bivirkningen av å ha trent mye på at hun skal komme inn med leker og dummyer og tennisballer - hun er i utgangspunktet typen som helst vil stikke av med lekene og ligge et sted for seg selv og bare gnage på dem av ekstase. Og vil ikke dele. 
Men nå kommer hun jo alltid inn, så da får vi jobbe med å "reparere" bivirkningene av den treningen vi har lagt ned i innkomstene. 

DIRIGERING

Hun leser kroppspråket mitt og velger stort sett riktig retning. Hun trenger litt mer erfaring på at det er bortkasta å sjekke ut de retningene hun IKKE skal gå i, siden det ikke ligger noen godbiter der. Og så må vi legge på retnings-kommandoer.

KJEDING

I dag, siste økten, kjedet vi sammen det hele. Og hun gjennnomførte hele kjeden uten problem. Der jeg går ut med henne ved fot, setter henne ned, går videre, slenger ut dummyen, går tilbake, tar henne med meg til start igjen, for så å sende henne ut i søk og apport. 

HVA VI HAR IGJEN 
Terping på apporten, og avlevering i hånd. 

Sette på retningskommandoer. 
Ev legge inn fløytesignaler på alt. 
Og så har vi det i boks tenker jeg.  ;) 

Super-Lotta. Vakker er hun jo også <3 

Og en helg med pause fra Covid-19. 
Så vi har vandra rundt i fjellet her; jeg, Lotta og Nova. I snø til knærne. Første tur i dag morges, og siste tur i blåtimen i ettermiddag. Så nå er alle slitne. Det krever både muskler og kondisjon å tråkke i dyp snø i mange timer. Men deilig. Og vakkert. 

Jeg elsker shaping som inntreningsmetode hos hund. Av mange grunner. 
 

1. Det er morsomt! 

2. Hundene må bruke hodet og tenke selv. 

3. Hundene LÆRER på en måte som sitter. 

4. Det er mye belønning i metoden, for både hund og eier. 

Og jeg har to veldig shapingsmarte hunder. Nova er mer shapingsmart enn Lotta. Og lærer raskere. Hun tenker rett og slett mer. Så i helgen skal Nova (mulig pgså Lotta, får se...) være demohunder i shaping, på kurs for utdanning av instruktører. I dag har vi trent inn target stick. DET skal vi bruke til mye morsomt  :) 

Sånn er det. Hverdagen med hund. I perioder er der frustrasjon. Og jeg gidder ikke late som om alt er perfekt hele tiden. Med den risiko det medfører ift det å tråkke på noen tær osv. 

Jeg har tre tisper. To av dem er ganske skarpe. De krangler. Og ene er skarp, er intens, men ingen brukshund. Og ingen typisk familiehund heller, fordi hun krever at eier er på hele tiden.

Så ja, jeg er litt frustrert for tiden. Nova er skarp, har mye jakt, vokt og gjeting (spesielt ovenfor andre hunder). Men er ingen brukshund. Har lite motivasjon for belønning.  Verken mat eller lek eller annet. Ingenting frister når bebehovet for kontroll over omgivelsene slår inn - noe det gjør hver gang vi er utenfor huset.  Samtidig har hun veldig gode sider: hun har supergodt (og da mener jeg virkelig VELDIG GODT!) gemytt ift folk - inkl alle slags barn i alle aldre (og hele slekta min elsker henne - inkl de ungene som ellers er redd hund...), er søt, snill, sosial. Og er en MENNESKE-HUND!  (Elendig vakthund...)....

Hun er IKKE den brukshunden jeg ville ha. Hun liker ikke apportering, liker ikke å yte med fokus på meg i settinger der andre stimuli kan oppstå, det være seg lyder, lukter, synsintrykk hun må sjekke ut.... Hun er skeptisk og tildels sint på andre hunder. Og hjemme er hun kontrollfreak. Lotta og Diva bør "oppføre" seg, ellers blir det bråk. 

Så ståa er som følger: Supersnill hund (ift mennesker), sosial, elsker alle tobente. Avskyr andre hunder. Inkl de som bor i huset vårt med mindre de innretter seg hennes krav om ro og orden. (Og blir forholdene mer intense enn de har vært siste halvår,  blir det virkelig veldig anspent...). Ikke brukshund - bryr seg ikke om belønninger. Kontrollfreak - ift andre hunder, vilt, sau, husdyr, vind og vær og lukter.... og da betyr kommandoer eller belønninger fra mor nada. 

Så hva veier tyngst? 
Akkurat nå er det sosialiteten. Det gode gemyttet. Barna i familien. Fravær av redsler. Gemyttet. Stødigheten. Jeg får ikke "brukt" henne til det jeg ønsker. Men jeg får vist frem en hund for verden som er alt hva verden ikke forventer - utfra eksteriøret. 
Og jeg elsker denne hunden. Selv om hun er - sett fra "et aktivt hundemiljøs side" - helt ubrukelig! 

Høsten er her. Etter en fin sensommer. Jeg hadde sen ferie i år, og hadde stort sett bare godværsdager. Og med tanke på smittevern og behovet for å hvile ut etter en hektisk vår, tilbrakte jeg i stor grad ferien på hytta, ev på fjellet. Så jeg ble absolutt uthvilt. Og har starta høsten med nye konkrete planer for min veg videre. Legefaglig. Og har starta opp med ny spesialist-utdanning. For jeg må hele tiden ha noe å strekke meg etter faglig sett.  

Så hva med hundene? Jo de er her. Og lever et ganske avstressende hverdagsliv sammen med meg. Pga pandemien dropper jeg konkurranser og deltakelse på kurs. Jeg har såvidt begynt å holde kurs igjen selv - for der har jeg full kontroll på smitteverntiltak og gjennomføring av disse. Så akkurat nå holder jeg valpekurs. Som jeg syns er bare koselig og avslappende. Og vi er påfjellet hver gang muligheten byr seg. 

Lotta er og blir den -for meg - perfekte hund. Litt skarp - har meninger - men er veldig førerorientert og belønningsfokusert. Og bryr seg lite om omgivelsene når hun vet at det kan vanke en belønning i nær tid fremover. Hun er  en "once in a lifetime" hund. Så jeg håper hun blir her lenge, med god helse. 

Nova er - ja -hva skal jeg si: Nova! Hun har ikke lest rasebeskrivelsen for beauceron tror jeg. Og i hvert fall ikke for de linjene hun er fra. Hun har mange gode sider: myk, sosial og supertrygg ovenfor alle slags mennesker (barn, voksne, menn, kvinner, de med og uten hettegenser, de med sykler, sparkesykler, rulleski, krykker, rullatorer, osv osv). Veldig godt gemytt. Samtidig er hun ganske krevende: hun har sin andel av vokt ovenfor andre hunder som måtte nærme seg, og er ikke redd for å skulle sette andre hunder på plass. Hun har uttalt ressursforsvar der mor og mat er de to største ressursene hun mer enn villig forsvarer ovenfor andre hunder. Så på tur må jeg ha stålkontroll over henne, og hun vet at jeg krever at hun setter seg ned og er rolig hver gang vi passerer andre med hund. For egentlig har hun lyst til å oppdra den passerende hunden...... Frk Narvestad!

Hun er uredd det meste, men litt mørkredd. Så på kvelden er hun ekstra på vakt utendørs, med hva det medfører av varsling. Hun har en intens jaktlyst på hårvilt og kan derfor sjelden gå løs. Kun steder der jeg har oversikt over store avstander rundt oss. Og hun har et ekstremt kontrollbehov. I en slik grad at det er vanskelig å holde på oppmerksomheten hennes under trening utendørs. For hun "velger meg bort" hver gang ett eller annet kommer på av lukter, lyder eller annet, som hun mener hun bør sjekke ut. Og da betyr belønning ingenting. Dvs matbelønning. Lek bryr hun seg overhodet ikke om uansett. Og hun mener HUN kan ordne opp på mine vegne.....  Livet er for alvorlig for lek, mener hun. Vaktmester Narvestad.... 

Så jeg har måtte legge på hylla planer om både rally og bruks, med henne. På et tidspunkt fikk jeg SWDI til å vurdere henne og de sa det samme som jeg kjente på selv: Hun har så høyt kontrollbehov at hun blir vanskelig å trene, og vanskelig å holde på oppmerksomheten til, i miljøer der det er andre hunder. Enten LUKTEN av andre hunder, lyder eller synet av dem. 
Hjemme går det greit. Hun VIL gjerne parkere Lotta av og til, men får ikke lov av meg (eller av Lotta....). Diva blir gjetet, for hun er så fryktelig hoppete og hektisk og må settes på plass.  :P Men siden Diva er pingle blir det aldri noe mer utav det enn gjeting. Aldri slossing. Lotta og Nova derimot har jeg måttet skille noen ganger. Ingen av dem gjør overslag i retning av meg når jeg går inn og tar dem i nakken under "intense sammenstøter", så jeg er ikke spesielt redd for å si fra om hvor skapet skal stå her i huset. 

Nova har derfor fått status som "familiehund for de spesielt interesserte". Familiehund som krever en dedikert eier med evne til konsekvent holdning til alt og med øyne i nakken. Meg - med andre ord....  



 

Jeg har, som mange vet, hatt en del hunder gjennom årene. Og jeg har opplevd et par ganger at enkelte hunden rett og slett ikke fungerer hjemme hos oss. Av ymse grunner. Det betyr ikke at det er noe galt med hunden. Eller eieren. Eller oppdretteren. 

Noen ganger tar livet noen svinger vi ikke kunne forutse, og premisser for hverdagen endrer seg. Og noen ganger har ikke hunden "samme interesser" som eieren. Jeg opplever noen ganger på kurs å få ekvipasjer der eier tydelig hadde tenkt seg en rolig og enkel hund i hverdagen. Som er fornøyd med et par turer rundt i nabolaget og ellers å få rusle i føttene på eier innendørs. Men som fikk en hund som ligger høyt i stress, med høye krav til aktivitet, grensesetting og at eier er PÅ hele tiden. Og motsatt - der eier hadde forventet en hardcore brukshund med jobbhode - alltid på og alltid villig til å følge eiers minste vink. Men som fikk en sofagris, -satt på spissen. Eller eiere som fikk en hund som viste seg vanskelig å belønne, vanskelig å motivere, eller som viste seg å ha andre karaktertrekk man syns er vanskelig å håndtere i hverdagen. 

Så noen ganger er omplassering det beste. Og har man en hund som ikke fungerer i det livet man har, bør man ta en snakk med oppdretteren sin om det. En seriøs oppdretter takler at det ikke alltid blir den matchen man håpet på. Og tar enten hunden tilbake, eller hjelper til med å finne en god løsning for både hunden og eieren. Å leve i en situasjon som oppleves som bare stressende er ikke bra for hverken hund eller eier. 
Så er du i en slik situasjon, ta en prat med oppdretteren din. Ikke se på det som et nederlag. Det er umulig å planlegge alt og forutse alt her i livet. Selv når man gjør godt forarbeid før man skaffer seg hund. 

Koronatiden og nedtrapping til lavaktivitet og lavere tempo har gitt rom for ettertanke. Om hva man bruker tiden på og hva man egentlig ønsker å bruke tiden på. Og hvem man er - innerst inne. Og når man til vanlig har et liv med høyt tempo, så har bevisstheten om dette lett for å forsvinne i hverdagens hektiske tempo. 

Jeg har i denne korona-perioden jobbet ekstremt mye. Altfor mye. Fordi jeg er kommunalt fast ansatt lege i en stor kommune, som selvfølgelig derfor har fått mange nye oppgaver med å håndtere koronasituasjonen. Og jeg har tenkt - som den legen jeg er - at det viktigste er å løse disse oppgvene - til fellesskapets beste. Slik at vi kan bremse og ev stoppe smitten. Og jeg har satt på vent alt annet. Familieliv, hundeliv og alt annet. 

Og jeg har blitt ganske sliten. (Og utakknemlighet er verdens lønn uansett). 
 

Så i helgen dro jeg på hytta, for første gang på lang tid. 
Og kom til verdens beste overraskelse: mine foreldre har siste fem dager vært på hytta mi, og overrasket meg med en ny terrasse som de hadde støpt og snekra til meg. Jeg ble, mildt sagt, superglad. En fantastisk gave jeg ikke har gjort noe for selv. Helt ufortjent. Som kun foreldre kan finne på å gi.  

Mine foreldre dro hjem. Jeg og mann og datter brukte helga på hytta - i stor grad avkoblende på ny terrasse. Og jeg bestemte meg for å bare HVILE, ikke GJØRE annet enn hva jeg følte for. For min egen avkobling. 
Og fant frem ull jeg hadde liggende. Og prøvde meg frem for å finne ut hvordan dette materialet fungerer med de teknikker jeg utsetter det for. Og så fant jeg en gammel koffert med noen få akvarellfarger og pensler. 

I min barndom, ungdom og store deler av mitt voksne liv - frem til min eldste datter døde - levde jeg et kreativt liv: Tegnet med byant, blekk mm, malte med akvarell, akryl, olje, sydde, quiltet, strikket, heklet med mer. Men da hun døde "forsvant" alt - jeg orket ikke. All kreativitet forsvant. Noe døde med Toda (kjælenavnet hennes).  Og deretter tok hverdagen med fire barn, funksjonhemmet sønn, krevende jobb, doktorgrad, hunder mm, overhånd for meg. Og jeg selv forsvant litt - i en hverdag der HUND ble eneste avkoblingen. 

Men denne helgen, mulig som resultat av oppussing av stue - der jeg har malt, planlagt og måttet være kreativ, kjente jeg at trangen til å være kreativ komme tilbake. Så jeg har malt, tegna og filta. Uten å bry meg med resultat og om det blir "pent". Kun for å kose meg med teknikker og materialer. Det har vært som å finne litt tilbake til sin ungdom, til seg selv (før livet tok overhånd) og til essensen av hvem man er. 

Jeg er hundemenneske - og har alltid vært det. Men jeg er også mye mer. Jeg er en sjel med behov for å skape, jeg er mor, hustru, datter, søster, venn. Men jeg trives best med å skape for min egen del. Så fremover blir tiden -uavhengig av korona - fordelt mellom hund og "annen kreativ egentid" og familie og venner. 

Så hvem ER du? Når mas og stress og forventninger skrelles bort? Hva liker du for din egen del og kun for din egen del? Når du ikke skal prestere av noen annen grunn overhodet? 

 

Jeg har gjennom årene hatt en del hunder. De fleste har fungert veldig bra i heimen her, men noen har ikke fungert. Av ulike grunner. Ofte fordi vi har vært en type familie som har hatt for høyt tempo og for høyt stress for enkelte hunder. Så de har ikke trivdes hjemme hos oss. Og har ikke passet inn i den hverdagen vi har hatt her. 

En av disse hundene var Bamse. En samojed hannhund. Nydelig hund. Veldig smart. Klikkerklok. Han ble bla sendt på klikkerkurs med ungene som lærte han mange morsomme triks. I samme periode hadde vi tre tisper. Med løpetider som ikke ble synkronisert. Så i prakis hadde vi 9 uker med løpetid to ganger hvert år. Og Bamse ble superstressa hver gang. Han spiste ikke, drakk ikke, og ulte nonstop. Ca 18 uker per år ..... Og var generelt anorektiker. 

I tillegg hadde han store problemer med tarmen. Kronisk diare, som ikke ble bedre uansett hva jeg gjorde. Så det rant - så og si nonstop - vanntynn diare fra han. Ikke spesielt hygienisk.Og spesielt ikke med tykk, fluffy samojedpels.... Jeg prøvde mye - alle typer for - inkludert råforing. Siste ble han litt bedre av, men ikke bra. 
Etter mye frem og tilbake konkluderte veterinær med at han hadde veldig høye stresshormoner som påvirket tarmen. Så vi valgte å kastrere han kjemisk først. Og han ble mye bedre. Først og fremst i tarmen (så det gikk an å ha han innendørs uten å vask gulv gg 3 per dag), og han ble roligere rundt tispene vi hadde. Så etter 6 mnd med kjemisk kastrering valgte vi å kastrere han fysisk. (Noe jeg i etterkant ser ikke var spesielt lurt). 

Han ble roligere rundt tispene, spiste bedre, men - ressursforsvaret han hadde vist som unghund (som jeg hadde trent "bort") dukket opp igjen. Og han fikserte da først og fremst på yngste barnet i huset, som den gang var i barnehage-alder. Og 36 kg versus 15 kg - siste var vekt på barnet, og legg til tenner, er ujevn match. Og han viste økt tegn til stress når huset ble fylt med unger (venner, slektninger osv), og i to ulike settinger med mange barn rundt oss, i tillegg til de tre tispene våre, gjorde han overslag og satte tenna i meg.  Så da turte jeg ikke ha han i huset lenger. Med tanken på yngste avlegger, 
En super hund på mange måter. Men ikke i heimen vår som ble for stressende for han. Og la han med tungt hjerte ut for salg/omplassering. 

Det tok mange måneder og mange interessenter før jeg solgte han. Til en rolig familie uten små barn. Det første året holdt de kontakt med meg, men så ble det stilt. Og jeg visste ikke hvor han ble av. 
Men jeg tenkte mye på han gjennom årene. Han er og var en fin hund, med mange gode egenskaper. Og mellomste sønn i heimen her, som har sine utfordringer av ulike slag, var spesielt knyttet til Bamse. Så derfor var det ekstra sårt at det ikke fungerte å ha han hos oss. 

Årene gikk. 

Så i vår dukket det opp en melding: Omm jeg var den som hadde eid Bamse? 
Jeg står ennå som eier i registrene, for kjøperen sendte aldri inn papirene vi signerte. 
Jeg ble utrolig glad! Det viste seg at Bamse var videresolgt, pga et samlivsbrudd, til en tredje eier. Og har vært hos denne storparten av livet sitt. Og hatt et fantastisk liv, med mye friluftsliv og aktivitet. Og tydelig vært en velsignelse og bestevenn for den som overtok han. 

Jeg kan ikke sette ord på hvor takknemlig jeg er for det gode livet som Bamse har hatt hos denne personen. Noen hunder blir hos deg for alltid i hjertet, og Bamse var en slik hund. Og det å vite at han har hatt et godt liv, demper sorgen - som det tross alt er - ved å måtte sende han fra seg. 

Noen ganger "virker" ikke hunden man har, i det livet man har og den hverdagen man har. Og det å sende en hund fra seg, er vanskelig. I tillegg er det i hundemiljøer ofte en uting og ikke minst regnet som umoralsk å omplssere en hund. Så eier får så det synger i ørene av kritikk og mistenkeliggjøring når man tyr til ompassering. 
Men ofte er det til det beste - ikke bare for eier, men også for hunden. Og jeg vet nå at Bamse fikk et mye mye bedre liv der han er nå, enn han kunne fått hos meg, slik som omstendighetene i livet mitt var den gang. 

Nå får jeg den gleden å følge Bamse på facebook, via hans eier. Noe jeg er ufattelig takknemlig og glad for. 

11.mai 2020 fyller "valpene" 2 år. Og så fornøyd som jeg er med alle - hvordan de har utviklet seg, og de tilbakemeldingene jeg får fra eierne deres. Tilbakemeldingene har vært fulle av glede over hverdagen med disse hundene, og av til -spesielt i starten - litt frustrasjon over energinivået og alle unghund-nykkene - men det gikk seg til. 

2 av kullingene har gjort MH (Krutt og Alva) -og begge viste stødige hunder som stoler på sin fører, og uten redsler. 4 av 6 er røntget og alle disse har normale hofter og albuer.  Alle 6 har aktive og gode liv, noe jeg er veldig glad for.  :)

Her er noen av historiene fra de som eier valpene i dag: 

Freja: 

Vår Freja (Vidsyn´s Alice) var et lite planlagt "barn"
Vi hadde lyst på en hund til, men det var enda for tidlig mente vi.
Så feil kan man ta, for hun sjarmerte oss i senk, og det har enda ikke gitt seg. Så hun kom i hus til oss, 2-3 år før hund nr. 2 egentlig skulle komme.
Vi har ikke angret et sekund, faktisk så har hun tilført oss mer enn hva vi noen gang tenkte var mulig.
Dette er min første hund som smiler til meg hver morgen, ja hun virkelig smiler.
Hun er glad, ekstremt lærevillig, veldig kosete, glad i mat, feminin, avbalansert, leken, fantastisk gemytt, rett og slett en elskelig hund.
Hun hopper opp og ned når jeg har på meg turbuksa eller treningstøyet, og vil helst bære båndet sitt selv. (se bilde)
Det skal sies, at hun er nok ikke den raskeste hunden i verden, og det har hendt seg at jeg har sett meg nødt til å dra henne i fart når vi er på ski. Og det liker hun ikke.
Der er hun litt av og på, vil på tur, gjerne på ski, men er ikke så fryktelig glad i å springe fort.
Hun er "close to me" hele tiden (så lenge ikke jeg renner fort på ski :-) ), og stikker aldri av.

Jeg er så takknemlig over at jeg ble presentert for Freja, og at Eli-Anne turde å satse på oss. Tusen takk, det har for oss vært en glede over all forventning.

Alva: 

Alva kom til oss i september i fjor, og skulle egentlig bare være på besøk, fordi Figo skulle være borte i 3 uker på jakt. Vel, hun kom, så … og flytta inn :) <3

Og siden har vi bare elsket denne søte, goofy, energiske, humoristiske og herlige frøkna. Det vil si.. Figo var i tvil en liten stund, og syns hun ligna mer på lillesøstra fra helvete med sin energiske lek og konstante konkurranse om oppmerksomheten. For ikke å snakke om at hun bruker labbene ganske aktivt.. og ga ham noen solide ørefiker, i beste mening, innimellom :P Men det gikk seg fort til, han lærte seg noen unnamanøvre, og nå koser de seg så veldig sammen de to <3

Og Alva tilpassa seg vår rytme og vår familie utrolig fort. Noen små innkjøringsutfordringer hadde vi. Som at hun ikke sa fra at hun måtte ut, og tygde på noen småting ( vi snakker penner og ladekabler ). Men det er jo ikke uvanlig for hunder som flytter, at man må litt tilbake til valpetrening igjen. I løpet av noen uker med tilrettelegging, var begge dele borte. Ellers er de begge hjemme alene uten problemer, hun er rolig og fin i bil og bryr seg lite om andre hunder på tur :)

Vi har jo et ekstremmatvrak i hus i Kleiner münsterländeren Figo på 8... i hvert fall trodde vi det, før frøken Alva flyttet inn. Nå har vi fått en ny definisjon på det ;) Men god matlyst er et gode på alle måter. Man får mye gratis i hundetrening og dressur, med et matvrak i hus :)

Nå fikk vi jo veldig mye "gratis" siden Eli-Anne allerede hadde gjort mesteparten av grunndressur og trening. Og dette er på alle måter en fantastisk hund å ha i hus. Fullstendig fungerende avknapp, energisk turkamerat, blid, sosial, vennlig mot alle, trygg, stødig, lettdressert og sulten. Hun er enkel å få med på alle aktiviteter, i hvert fall de vi har prøvd så langt. Da hun er ganske uredd. Å ta henne med bort til fremmede på besøk er null stress. Hun finner den beste liggplassen, krøller seg samen og sovner. Ja bortsett fra hos svigermor da.. der har hun ett øye på gløtt, fordi der vanker det alltid godbiter ;) Hun er fortsatt en hund som bruker munnen ganske aktivt, og kan småbite litt i hender/ klær. Men det er også på nedadgående. Og vil nok være borte av seg selv om en stund.

Det er jo en interessant erfaring for oss som kun har hatt hannhunder.. å observere ulikheter i atferd. For eksempel når det gjelder å gjøre fra seg.. Alva er på ingen måte noe frøkenemne ellers... men å finne riktig tisseplass.. DET kan ta litt tid ;)

Men vi tåler godt å bruke litt tid på sånt.. for denne frøkna er bare en nydelig sjel i et vakkert legeme.. og vi er glade for at hun valgte oss slik at vi fikk muligheten til å velge henne <3

 

Oppdatering på røntging med mer, kommer når vi har kommet så langt.. og så gleder vi oss til å høre om resten av denne herlige gjengen :) <3
PS! Ser jo at dette er rene skrytehistorien :P Men.. det er faktisk slik vi opplever det.. så dere får ha oss unnskyldt i vår entusiasme 

Kayaq: