Livet er fullt av svinger og det er jammen meg hundelivet også. Vi avsluttet august med to helger med intensiv hundetrening, på kurs med Siv Svendsen. Veldig bra kurs, og både Rim og My fikk vist at der bor mye i dem begge. De er begge intense, er hunder som vil jobbe hardt om nødvendig for å oppnå det de vil - for My:s del betyr det godbiter og for Rim betyr det leke med mor. Og Lotta var supermotivert og gav tydelig uttrykk for at hun syntes det var morsomt å bli "brukt" igjen. 

Så etter to flotte helger som fikk treningslysten til å stige til himmels, kjørte jeg fornøyd hjem til hytta mi, for å jobbe et par dager derfra før jeg dro hjem. 
 

Og så kom nedturen. 

Ikke ift trening. Men pga helse. 

Det viktigste man har. Uansett. Helse. 

Mandagen gikk ukomplisert hen. Tirsdag morgen ca kl 07 luftet jeg gjengen min (Lotta, Rim og My). Alle var i god form. Klokka 09 igjen en luftetur ut. Kl 11.30 ny luftetur i lunsjpausen min. Da syntes jeg Lotta var litt "rar", så etter luftinga tok jeg henne med meg inn i stua på hytta der jeg sitter når jeg jobber. Jeg tenkte jeg skulle trene litt med henne før jeg satte meg ved PCn igjen, men hun snudde seg bort og ville ikke ha godbit. DA ringte varselklokkene!! Lotta som sier nei til godbiter er ikke normalt! Og jeg kikka ekstra grundig på henne. HUn så dratt ut i ansiktet, øynene hadde sunket inn i hodet på henne. Og da hun reiste seg opp fra sittende stilling, lå der igjen en stor dam av grønnbrunt illeluktende puss på gulvet. Jeg forstod umiddelbart hva dette kunne være, løfta opp halen hennes og tok en kikk bak - og ja - vulva var full av puss... 

Jeg ringte veterinæren min, gav beskjed om at jeg kjørte fra hytta asap og rett til veterinærklinikk. Og at jeg hadde hund med livmorbetennelse. 
 

Så det gjorde jeg. Hun fikk komme rett inn uten ventetid, og ble lagt i narkose 5 minutter etter at vi ankom klinikken. Da hadde hun høy feber, hyperventilerte og pusset rant i mengder fra henne, bak. 

Hun overlevde operasjonen. Noe jeg ikke hadde tatt som en selvfølge. Og nå to døgn etterpå har hun begynt å spise fra hånden min - ekstra gode godbiter. HUn får bredspektret antibiotika, for pusset luktet "avføring", noe som tyder på koliforme gram-negative bakterier, og hun får rikelig med smertestillende. Og er sammen med meg hele tiden. 

Så akkurat nå er trening satt på vent. Nå skal Lotta først bli frisk. Og etter det plukker vi opp tråden med trening igjen. For alle tre. 

Oppi alt - jeg hadde - pga korona- hjemmekontor. Hadde jeg vært på jobb hadde jeg nok kommet hjem til en hund som enten hadde vært død, eller i ferd med å dø. Så akkurat nå er jeg glad for hjemmekontor. 

My er nå 15 og 1/2 uke. Og jeg begynne rå bli LITT kjent med henne. 
Hun er ingen "enkel" valp. Fra et treningsperspektiv. 

Hun er "enkel" på den måten at hun raskt leser situasjoner, hun har funnet ut hvordan hun best fungerer inad i familien, og hva som lønner seg for henne i hverdagen. Så hun sover om nettene, har dempet seg betraktelig mtp lyd, og håndterer de tre andre hundene veldig bra. 

Treningsmessig er hun derimot litt utfordrende; 

Hun er litt mistenksom. Stadig. For hun vil ha full kontroll selv. Men noen ganger MÅ jeg gripe inn og si at NÅ gjør vi det på MIN måte. Som å kjøre bil. Klippe klør. Ta på sele. Osv. Alt trenes inn med belønning. Men det betyr ikke at hun alltid er i modus for å feks ta på sele når det trengs. Eller ta den av. Eller kjøre bil. 

Hun får all mat fra hendene mine. Så hun har forstått at jeg er "snill og grei" og har nøkkelen til de ressursene hun vil ha. MAT primært. Men fordi hun vil ha kontroll, så kommer hun ikke spontant helt inntil meg i situasjoner der jeg belønner med mat. Hun avventer, til beskjed. Gjør som hun får beskjed om, og KUN det. Hun tilbyr ikke frivillig mange  ulike adferder i håp om å finne riktig belønnings-utløser.

 
Så dermed er det akkurat DET jeg må jobbe med. Å overtale henne til å tilby adferd. Ikke overtenke, vurdere, kalkulere og bli sittende på vent. Så lenge JEG er aktiv, agerer hund. ReAgerer. Hvis jeg blir "passiv" i påvente av at hun skal tilby adferd, setter hun seg ned, og blir sittende og SE på meg. Og der kan hun sitte ganske lenge. Når hun først bestemmer seg for en adferd, har de så langt vært å velge bort meg og finne på noe annet. Mulig fordi hun tenker at når jeg ikke ber om noe, er der ingen belønning å hente. 

Så dermed blir kluet fremover å få henne til å tilby adferd; be meg opp til dans, reagere på min inaktivtet med mas om aktivitet. At vi skal gjøre noe Sammen. 

Forøvrig så er hun en kjælen liten retrievefrøken. Som responderer på mine aktive ønsker om kontakt og kos. Da kommer hun. Logrer og koser. Og kan leke i korte økter. Lek er nederst så langt, på belønnings-hierarkiet hennes. Mat er pri en, deretter sosial kontakt. Og så lek. Og så langt - alt avhengig av at hun innbys til det aktivt. Da har hun kontroll, for da kan hun reagere på signal. 

Mål: Hun skal agere, uten signaler, og MASE på meg, om aktivitet, lek, mat og kontakt. Vi har litt å jobbe med. 

Rim er forøvrg helt motsatt. Der er lek pri 1. Og hun maser NONstop om aktivitet fra min side. 

Livet er dynamisk. Inkludert "hundelivet". 
Da Rim fikk påvist skulderskade, og operasjonen viste seg å ikke være helt vellykket, gikk jeg litt i tenkeboksen. Jeg er en "energisk" person. Som er over gjennomsnittet aktiv med hund. Men jeg innser at jeg kan "ta lurven" av en hund som ikke er 100 % både fysisk og mentalt. 
Rim er 100 % med mentalt. Brukshund i hodet. Fantastisk fokus på meg og hva jeg vil. Supert gemytt. Lettlært. Smart. Snill. Jeg ELSKER denne hunden. Men skuldrene setter sine begrensninger. Og jeg vil ikke slite henne ut. Jeg vil at hun skal leve lenge og godt med den fysikken som hun begrenses av. 
 

Og dermed kom tanken på en ny hund. Som kan henge med på mange områder. Og valget havnet på retriever. Og etterhvert på et kull der jeg kjenner begge foreldredyrene og liker hva jeg har sett av dem. 
Og slik kom Lille My inn i livet mitt. 

Hun er usedvanlig miljøsterk. Uredd. Takler alt. Jeg har ennå ikke sett henne redd. Hun er sosial, leken. Golden retriever, working-varianten. 

My og Rim fant hverandre umiddelbart. De leker sammen, og oppsøker hverandre. Lotta er den trygge oppdragende havn - den som sier at "nå må dere oppføre dere". Den som man sover sammen med og søker til. 

Rim er den søte, myke, sosiale og lekne. Bestevennen. Den snille. 

 My er matvraket, den uredde og tøffe. 

Sammen er de tre "krutt" (ev "ukrutt" alt etter som hvordan man ser det). 

Navnet Lille My kom etter en uke med henne. Hun skulle egentlig hete "Yr", men det navnet ble for mildt for henne. Hun er hissigpropp, med meninger, men samtidig veldig høflig og snill. (så alle de tre andre hundene i huset elsker henne). Og dermed kom navnet My. Fra Mummiskogen. Jeg gleder meg til hundelivet fremover. Med de tre damene mine <3 

Navnet Lille My kommer fra den greske bokstaven μ (my)^[2]; i det metriske systemet brukes μ for mikro, det vil si en million-del.

Hun framstår som aggressiv, glad og respektløs^[3], uten å være ondsinnet. Hun beskrives også som nysgjerrig, fryktløs og usentimental.^[4] Sonja Hagemann karakteriserer Lille My som «en blanding av rakkerunge og fornuftsvesen – blottet for sentimentalitet, men sine venners venn.»^[5] Samtidig er hun en pågående og usaklig debattant.^[6]

Nå i juni har jeg hatt to uker etterlengtet ferie. Og brukte tiden til å gå Norge på Tvers. En tur som anbefales. 
Kort oppsummert: 

Dag1; vi gikk fra Hegra festning til Kvitfjellhytta. 

Ca 21 km. Da vi starta var temperaturen rundt 16 - 18 grader. Akkurat passe, og stigningen fikk vi i starten av turen. Vi hadde pakka med oss altfor tunge sekker, fant vi etterhvert ut... Hver sekk veidde ca 30 kg, og når terrenget etterhvert viste seg å være gjørmete myr der man synker langt ned og må jobbe for hvert steg, så blir det tungt. Deler av stien var klopplagt - noe som høres greit ut men som sliter veldig på musklene i lår og sete, og dermed ble turen inn til Kvitfjellhytta lang. Og på slutten veldig tung. En stund på slutten tenkte jeg:"Hva i alle dager har jeg begitt meg ut på?" Etter 9 timer ankom vi hytta.... 

Siste to-tre timer var luften fuktig, det kom tåke, og vi var så slitne at vi kun tenkte ETT skritt om gangen. Jeg har sjelden vært så glad som da jeg så Kvitfjellhytta. 
Vi lå i sikringsbua, siden vi hadde med oss hunder. Og den var mer enn bra nok, med ovn vi kunne tenne opp, muligheter for å lage mat, og senger å sove i. 

Dag 2; Vi gikk fra Kvitfjellhytta til Prestøyhytta. En ny dag i tett tåke, skog og tung myr. Slitsomt. Ingen utsikt. Ca 15 km etappe, men jeg var mer sliten enn dag 1, pga tåka og myrterrenget, og denne dagen var lite av myrterrenget klopplagt. Mye gjørmeterreng, så på et tidspunkt skled jeg i gjørma i unnabakke, og falt nedover og bakover på ryggen og sekken. Det gikk bra - kun mange blåflekker på ene overarmen. Og vondt vondt vondt i bena. Tåka letta utover dagen, men landskapet var likevel "intetsigende og tungt". Ikke min type landskap. Vi så ryper og rypekull, da vi nærmet oss hytta. Og hytta er det ingen grunn til å klage over. Gode senger, mulighet for matlaging, vedfyring og god søvn. 

Dag 3: Vi gikk fra Prestøyhytta til Schultzhytta. En av de fine etappene. En del høyfjell, reinsdyrflokker, solskinn, blå himmel. Passe temperatur. Ca 18 km etappe. siste delen er klopplagt og føltes lang. Vel fremme vanket det god middag i betjent hytte, hyggelige med gjester, godt ivaretatt smittevern, og hundedelen av hytta, som vi hadde bestilt var stor og upåklagelig, med mulighet for vedfyring og tørking av klær og hunde-kløver. 

Dag 4: Vi gikk fra Schultzhytta til Ramsjøhytta. Nydelig terreng. Høyfjell. Reinsdyr. Etappen var på ca 20 km. Man ser Ramsjøhytta LENGE før man ankommer den, så siste delen er psykisk tung, med smale stier i bratt terreng, og en del røtter og steinur. Men hunde-delen av hytta - igjen - upåklagelig. Stor, ren, moderne, to soverom og eget toalett. Vedovn til tørking av klær, gasskomfyr til matlaging. Og Fongen - fjellet bak Ramsjøen, som ruvet majestetisk bak oss. Dit skal vi tilbake for topptur! 

Dag 5; Vi gikk fra Ramsjøhytta til Storerikvollen. VARM DAG! Masse klegg og mygg. Jeg drakk 4 liter vann på turen...Vi gikk gjennom myrlendt terreng, om enn ikke tunggått, men fullt av klegg! Etappe på ca 21 km. Men igjen: utrolig fin DNT-hytte når vi endelig kom frem, betjent. God middag, hyggelige med-gjester, upåklagelig smitteverntiltak. Rent og velduftende. Sikringsbua (hunderommet) - vedoven, store soverom, mulighet for å lade mobiltelefoner med mer. Vakker natur rundt - og det frister å ta med familien tilbake dit på dagstur, med ev en eller to overnattinger. 

Dag 6: Vi gikk fra Storerikvollen til Nedalshytta. Ca 24 - 25 km. Denne dagen regnet det, ca 10 grader, og sur vind. Så litt surt og kaldt. Så vi orka ikke stoppe opp for å hvile. Og gikk og gikk og gikk. Høyfjellsterreng, reinsdyrflokker, og vakker luftig natur. Men jeg kan ikke huske noengang å ha vært så gjennomført SLITEN. Ikke bare at jeg hadde VONDT i bena, men jeg var sliten. Sekkene våre hadde riktignok blitt LITT lettere i løpet av turen, men å bære på 25 kg på ryggen 2,5 mil, er ikke for pyser. 
Vi kom frem og rakk middag sammen med hyggelige turmedgjengere fra Frosta. Og koste oss skikkelig hele kvelden. 

Dag 7: Sjarmøretappen: Fra Nedalshytta inn til Sylsjøen ved svenskegrensa. Ca 6 km en veg, vi gikk tur - retur og lot sekkene stå igjen ved Nedalshytta. 
Vel tilbake, og etter litt kaffe og is, haiket jeg ned til Stuggudalen der bilen min stod, og fikk hentet den. Kjørte opp og hentet bror og hunder og sekker på Nedalshytta. Deretter kjørte vi til hytta mi, spiste god middag, hvilte, vasket klær og sov god, før vi dro tilbake til Trondheim dagen etterpå. 

Oppsummert: Fin tur. Er glad jeg gikk den. Men jeg skulle ha gjort følgende annerledes: 
Jeg skulle hatt mye lettere sekk. Maks 12 kilo.... Droppet å ta med egen mat. Hatt lakenpose istedetfor  sovepose. Og hatt med ett ekstra par med fjellsko. Jeg hadde med jaktstøvler og et par terrengsko. Men burde hatt ett tredje par å veksle med. 

Der er en del stigning på turen. Og antallet meter OPP, totalt sett, er ca 3000. Vi husket myggspray, myggjager, solkrem og solstift. VIKTIG! Og nok par med tørre tynne ullsokker! Det hjelper mot ubehag i føttene å skifte regelmessig til tørre søkker. Selv om ikke skoene blir våte, så svetter man sokkene våte, og da blir det lett gnagsår.  Så nok antall sokker anbefales. Jeg hengte de fuktige parrene på skken, så de tørket i sola. (hjelper ikke den dagen det regnet). 

Og til slutt: Dette skal vi gjenta. Om ikke Norge på tvers, så i hvert fall en langtur i fjellet i Norge, en gang per år. Jeg og lillebror. Med hunder. 

Endelig ferie!! 
Jeg trengte ferie nå! Jeg er - mildt sagt - sliten i hodet av korona. 

Så nå har jeg to uker med ferie, og i gang med første uken. Og planen er å GÅ! Gå i Norge. I fjellet. Gå, og gå. Og rense hodet for alt annet enn her og nå. 

Jeg skal gå en lang tur sammen med min yngste bror, hans hund Hike, og med Lotta. 

I løpet av en uke skal vi gå ca 130 km. Noe jeg gleder meg veldig til. 

Jeg har "tjuvstartet". Fra hytta. Og gått tur med Lotta i fjellet her. Ingen smittefare. Ingen "Delta", ingen bekymringer. Bare frisk luft, heilo som synger, laber bris på fjelltoppene. Ikke engang gnagsår å klage over så langt! (Gode fjell/jakt-støvler - Crispi!) 

Omsider litt ferie. 
Hvilket betyr at jeg kommer til å skjerme meg mot "forstyrrelser" (dvs telefoner, mail, etc). 

Så jeg skrur av telefonen. Og flykter til fjells. Først til hytta og deretter opp i selve fjellheimen. 
 

For å gi "omverdenen" et lite tegn på at jeg har det bra, er min plan å hver kveld, en eller annen gang mellom kl 20 og kl 24, legge igjen ett bilde på instagram-kontoen min. 

Så: ha en fin juni. Om du vil følge med på ferien min, kan det gjøres her:

 https://www.instagram.com/eli.anne.skaug/

Jeg har i utgangspunktet hatt planer om et kull til på Lotta, denne høsten. Nå har det dukket opp en del omstendigheter (som ikke har med Lotta å gjør, men med livet mitt forøvrig å gjøre) som gjør at jeg velger å kansellere kullplanen. Der er mange gode oppdrettere på engelsk springer spaniel, og alle dere som har tatt kontakt, og som har ønsket valp etter Lotta, må derfor  se dere om etter egnet valp hos en av de andre. 

Ønsker dere hjelp til å finne en god oppdretter ta gjerne kontakt med meg per mail. 

Nå er det snart sommer. Og denne uka kom våren til Trøndelag. Og akkurat denne helga er jeg på runderingskurs med Nina Kroken. I utgangspunktet var jeg påmeldt med Rim, men det skar seg siden hun måtte gjennom stor operajson for fire uker siden. Så da måtte jeg bruke Lotta som "stand-in". 
Hvilket går ganske greit - sånn bortsett fra at Lotta er hjernevaska på jakt-trening siste år, og feltsøk etter dummies. Så hun tok avgårde etter et par linerler, og slo om i søk etter ballen sin på et tidspunkt. Men utover det så er jo Lotta sitt sedvanlige trenings-ivrige jeg. Og morsom å trene med. Og hun lystrer når hun tar av og jeg må bli litt streng - da "henter hun seg inn igjen". Og leverer. Søte frøkna. 
 Og dagen i dag ble veldig fin. Nydelig vær - og hva er da bedre enn å tilbringe hele dagen i varm skog, med solgløtt mellom grantrærne, lukt av varm mose, og observere hunder som logrer og syns det er supermorsomt å jobbe? 

Rim var med, og fikk et par økter ute. Ikke for å rundere. Men ene økten kun for å se og hilse på folk, og andre for å snuse litt rundt og trene litt på å holde løsbittet. 
 

Så plan videre? Fortsette å trene - både Lotta og Rim. Og vi har mange planer for en aktiv sommer. Som involverer hund og aktivt liv utendørs. Jeg gleder meg. Livet er best ute. Livet er best med hund. 

Med tre hunder i hus, som er ganske ulike, ser jeg hver dag at man ikke alltid kan bruke samme "oppskrift" på trening av de ulike hundene. Og at de faktisk ER ulike. Og det er også min "observasjon" gjennom mange år med ulike raser og ulike individer, at man faktisk må "knekke koden" på nytt. For hver hund. Selv om en del er likt ift læring, positiv forsterkning osv, så ser man at de ulike individene og ulike rasene motiveres av ulike "forsterkere". Det som den ene anser som belønning trenger slett ikke være belønning for en annen. Og noen liker ikke terping - da kjeder de seg og "faller av" der andre kan holde på til solnedgang og neste soloppgang, så lenge de får en godbit eller en leke. 
Lotta feks kan jobbe i timer for tørrforkuler, mens både Rim og Diva må ha litt bedre betalt enn som så. Og Lotta bryr seg lite om omgivelsene, der både Rim og Diva er mer reaktive og lettere lar seg forstyrre av det som skjer rundt treningssituasjonen. 

Men det betyr ikke at man ikke kan komme et godt stykke på veg ift trening med de aller fleste. Så lenge hunden lar seg belønne. Av noe. Mat, leke, kos, ros- whatsoever works bruk det!  
Og så vil der være faktorer som noen ganger kan være vanskelig å "konkurrere ut", feks løpende rådyr hvis hunden er ekstremt gira på hårvilt, ryper som letter om hunden har sterkt jaktlyst på fugl, løpende individer hvis hunden har sterke gjeterinsinkter osv. 
Så det gjelder å bli kjent med den hunden man har i hus. Og legge opp treningen deretter. 

Og hvis man da etterhvert opplever at man kjenner hunden sin ganske godt, og har en opplevelse av at man har "knekt koden" ift hvordan trene og få fremgang med akkurat denne hunden, så hold på det. Ikke bli snakket rundt av andre bedrevitere som mener at du gjør feil fordi de vet best utfra sine erfaringer med helt andre individer og raser. 

Og hvis noen "guruer", noen som har "kommet langt"; er høyt "premierte", fått frem hunder i diverse disipliner, prøver å "jekke deg ned" fordi de mener hunden din ikke innehar samme egenskaper og kvaliteter som akkurat deres hund (ofte vurdert utfra 5 minutter med observasjon), IKKE ta det inn over deg. Følg magefølelsen ift hvordan du skal komme videre med din hund. Sjekk ut med andre, få hunden din ev grundig vurdert -over lengre tid enn 5 minutter, av noen som du merker ønsker deg og din hund fremgang. For ofte - i hundemiljøer, vil enkelte gjerne holde på statusen som "vellykket" og "guru" for seg selv og gjøre terskelen høy for andre i å nå opp. 

HVIS alle de flinke og velykkede ser etter det positive i andre ekvipasjer og i andres hunder, og ser mulighetene og ikke "mulige problemer" vil mange flere lykkes med hundetreningen og hundeholdet sitt. Og Og nå mål de har satt seg. Det å bidra med positive læringsmiljø gir mindre stress hos eierne, mer læring for hund og eier, og større gevinst for alle. 



Og HVIS alle - ute på turer, og ute i det offentlige rom fokuserer på å ha kontroll på sin egen hund, hadde vi ikke engang trengt en hundelov....Har alle kontroll, hadde vi ikke trengt lov om båndtvang. For da hadde vi alle tatt hensyn til alle andre ville dyr, andre husdyr, andre hunder og alle som ikke liker eller er redd hunder. Og så hadde vi sluppet alle disse nett-innleggene og diskusjonenen om hunder og hunde-eiere som utgjør et problem på en eller annen måte. 

HVIS. 

Gå i deg selv. Enten du er supertrener med høy status, eller en som mener alle andre er problemet. Kanskje kan du være del av en bedre løsning for alle hunde-eiere. Hvis. 

I dag er det 25 år siden min eldste datter ble født. Under ganske dramatiske omstendigheter. Som vi begge overlevde, noe som ikke var en selvfølge. Ett år senere satt jeg og familien min tilbake uten henne. Hun døde like dramatisk som hun ble født. Og som de aller fleste mødre nok kan forstå så sørget jeg intenst. Lenge. Til jeg innså at jeg måtte ta et valg. Enten dø av sorg, eller velge å fokusere på hva jeg hadde igjen - og leve videre. 
Og jeg hadde jo mye. En sønn, en ektemann, familie. Og vi fikk to gutter til, og 8 år etter at vår eldste datter ble født, fikk vi vår yngste datter. Og hverdagen "tar" alle familier, og sorgen og savnet etter vår eldste datter flettet seg umerkelig inn i det som ble hverdagslivet. Tilstede, men ikke dominerende og altoppslukende. Og så kommer den til overflaten på merkedagene. Fødselsdag, 17.mai, dødsdagen, julaften. 

I dag var det 25-årsdagen. Som ikke er det dette innlegget skal handle om. 

For hverdagslivet har vært bra. Selv med sorg og savn flettet inn. Med aktiviteter, idrett, reiser i inn-og utland, hund, kurs og konferanser rundt i verden og mye annet. 

Og så kom korona. Med bremsen på alt som har vært morsomt og som har fylt hverdagen. 

Jeg - som alle andre - er dritt lei korona-restriksjonene. Det begynner å gå på trivselen løs for mange. Og siste ukene har det blitt klinkende klart for meg at jeg MÅ fylle dagene med mer enn jobb (med hjemmekontor og altfor masse overtid....) og sofaliv. Og kjedelige gåturer i nærområdet. (Mangel på variasjon gjør selv hyggelige aktiviteter kjedelige over tid...).
Og det er vel ensformigheten som i stor grad, sammen med for mange - mangelen på sosial kontakt med andre mennesker - som har vært den store utfordringen siste året. 

Så jeg har tatt noen grep for min egen del. For jeg vil ha tilbake "livet mitt" i den grad det er mulig under de restriksjonene vi har nå.  Så etter jobb og middag i dag (torsketunger med tilbehør) dro jeg ut for å trene hund. Utendørs. Med Rim. Hun er en veldig energisk hund. Så om ikke jeg aktiviserer henne, så aktiviserer hun seg selv.... 

Vi var tre stk som trente sammen. Med god avstand. Der to var figuranter for den tredje som trente hunden sin. Og jeg er veldig fornøyd med det jeg så av Rim i kveld. Hun er nyskjerrig, sosial, elsker godbiter, og syntes tydelig at det å lete opp morsomme mennesker som hadde kjøttboller i lommene var supermorsomt. Hun slo på ferten av figurantene og lette dem opp. Og superlykkelig når hun fant dem. 

Dørstokkmila kan være tung i perioder. Selv når man har hund. Spesielt når hverdagen blir grå og monotom. Så da må man være aktiv i de valgene som må tas for å forbedre opplevelsen av livskvalitet i sinn egen hverdag. 

Og forrige helg besøkte jeg familien min på Sunnmøre (etter å først ha testet både meg og datter for sikkerhets skyld). Som også ble et lite spark bak - for der leves livet best på fjellet, utendørs, med hund, familie, kaffe på en bortgjemt seter og fantastisk utsikt over fjord og fjell.