Når en i flokken blir borte, endrer dynamikken seg. 

Og DET tenker man ikke så mye over, før man faktisk observerer endring. 
DVS: endring i adferd. 

Den uken som har gått siden Rim ble borte, har My endret adferd. Gradvis fra dag til dag, men likevel merkbar. Hun har blitt mer leken. Det er nå tydelig at lek har fått mye høyere verdi for henne. Lek med meg. Jeg har hele hennes liv  jobbet veldig mye med å øke verdien av lek. For hun har i utgangspunktet ikke vært spesielt interessert. Og fått litt avkastning, men begrenset.  Men siste dagene har lek - med meg - plutselig fått høy verdi. Og leksaken i seg selv høy verdi. I en slik grad at fra å jobbe med å få henne til å bry seg med leken, må jeg nå jobbe med å få henne til å slippe fra seg leken. )
Og hun har begynt å apportere. Plutselig gikk det opp for henne at hun er retriever. Så sko og ting og tang og leker hentes fra hele huset. Stolt som en hane kommer hun bærende med tingene. Og jeg blir jo selvfølgelig super-entusiastisk! Super-glad! Endelig!! Retriever-adferd!!! 

OG - hun har blitt rolig innendørs. Tidligere hang hun i lysekrona. Men med mye stress. Mye aktivitet - litt formålsløs sådan. Nå er hun roen selv når hun ser at vi skal ha ro. Sover rolig- uten å røre seg - ved siden av sengen min - 7 - 8 timer nonstop. Helt utrolig! Hadde jeg ikke sett det selv hadde jeg ikke trodd det!! 

Så hennes opplevelse av "tingenes orden", av "hennes plass i tilværelsen" har endret seg. 

Samtidig ser jeg at hun er supermyk. Følsom. En hund som gjerne vil levere og prestere. Som ønsker å tilfredsstille MINE behov og mine ønsker. Så min utfordring er å omstille meg til "nye reflekser". Fra Lotta - som er tøff i hodet og tøff i trynet" og som alltid har  gjort det som passer henne best, som har vist meg fingeren rett ut sagt, og gjort det HUN har hatt lyst til.  Til å toone meg inn på en supersensitiv hund med mye indre stress,  som gjør ALT jeg vil, bare jeg er tydelig i talen. Uten korreksjon. For DET er grusomt, syns My. Da mister hun motet, og evnen til å tørre å prøve flere ganger. 

Så min jobb nå er å finne et språk som sier fra om hva, hvordan og hvor lenge, og om feil - uten å bruke noe som kan minne om straff. For My er - viser det seg nå - så følsom - at straff i betydning også streng stemme, spesielt "plutselig streng stemme", tar fra henne motet. 

Så - jeg må tilbake til 100 % positiv hundetrening. Omtrent. Der feilmarkering også er positivit. Men som tydelig  markerer feil adferd som ikke gir belønning. Og som samtidg inspirerer henne til å prøve videre.  Intelligent hunde-trening er inspirerende. Så denne relasjonen blir givende. På mange plan :) 

Ja, hva kan man si da. Når hjertet brister av sorg. 
Nå har jeg erfart en del sorg i livet. Sorg og tap. De som kjenner meg vet hva jeg snakker om. Og jeg ser derfor nyansene. Og har klart for meg at noen sorger er større enn andre.Tap av barn. Søsken. Partner. Foreldre. Osv.  Likevel skal man ikke kimse av tapet av en elsket hund. 
Noen hunder setter store poteavtrykk. Og en slik hund har Rim vært. Pga sitt temperament, gemytt og personlighet. 

Snill. Snill. Snill. Søt- og helt uten skarphet. Omgjengelig. Leken. Sosial. Kjærlig. Vakker. Vakker. Tilpasset seg. Flokkdyr. Egentlig den perfekte hund. 

Men så var det disse skuldrene da. Osteochondrose. Som har ukjent arvegang. Og som kan oppstå ut av det blå - selv om oppdretter er ekstremt samvittighetsfull og sjekker alle linjer nøye. I alle retninger. og ikke finner noe. Slik var det med Rim. 

Skuldre som viste seg å ha osteochondrose. I alder av 6 - 7  mnd. Og deretter 2 - 3 mnd i bur. For å ha ro før og etter operasjon. Men likevel mislykket. "Alle" veterinærer mener at behandling er vellykket. At prognosen er god. Jeg har mine tvil. Jeg tror dårlige resultater under-rapporteres. 

Rims resultat var ikke godt. Og hun haltet. Og haltingen ble verre med tid. Jeg lukket øyne og håpet at hun kunne holde det gående til 4 - 6 års alder. For hennes nydelige personlighet og gemytt gjorde det vanskelig for meg å se for meg andre muligheter. En "stor og svart hund" som etter almennhetens oppfatning burde være farlig men som bare er snill. 
Men det ble gradvis verre. Jeg knep igjen øyne. 
 

Til jeg ikke kunne. 

Siste ukene ble haltingen verre. Og der å gå i trapp nesten umulig. Og siste dagene sviktet skuldre og hun fallt fremover og slo brystet i bakken. Og ble veldig engstelig. Fra supersosial til å utagere på alle mennesker i løpet av få dager. Noe var ikke normalt. 
Etter lang samtale med veterinær var konklusjon: Der er ikke noe mere å gjøre for henne. Skuldrene er ødelagt. Det kan bare bli verre. Og nå er det allerede så ille at hun lider. 
 

Så i dag tok jeg farvel. Med min elskede hund. Hun var som alltid søt og snill. Kysset meg. La seg ned på kommando. og fikk sovne rolig inn. DET fikk jeg gjøre for henne i hvert fall. Frigjøre henne fra smerter og angst. Og bære henne med meg i hjertet resten av livet. 

'

Min nydeligste prinsesse. Snedronning. Hjertevenn. Med ørene på snei. Vakreste. 
Jeg savner deg! <3 

Med hund i huset har man både nedturer og oppturer. Det jeg har lagt merke til de etterhvert ganske mange årene jeg har hatt hundeblogg, er at lesertallet eksalerer når triste ting skjer, og at antallet "likes" går ned når man selv opplever mestring og opptur med hunden sin. Så vi mennesker er ganske smålige og enkle der - vi liker å lese om andres elendighet og syns ikke det er grunn til å rope hurra om andre føler de lykkes. Forstå det den som kan. 

Det var en digresjon. 
I dag har jeg både hatt noen små frustrasjoner og noen oppturer. 

My er alltid morsom å trene med. Så med fridag og ingen plikter, ble det til at jeg brukte noen timer med hundetrening. Vi terper på både apport/henting av alle mulige gjenstander - siden hun ikke har verdens største gjenstandsinteresse. Og i dag fikk vi tydelig fremgang der hun hentet gjenstander det var vanskelig å plukke opp - som en måleskje i metall - og nøkkelknippet mitt, og vi trente på at hun skal LYTTE til hva jeg ber henne om - og velge bort hva hun ev har i hodet for sin egen del av ulike morsomme adferder. Og vi avsluttet treningsdagen med å være "kontrollert fosrtyrrelse" for en del som var på kurs - der My samtidig måtte ha fokus på meg uansett hvilke hunder som kom og gikk rundt oss. Og det mestrer hun godt nå - men var veldig sliten etter 2,5 timer med ganske intensiv trening og kun et par korte pauser i løpet av den tiden. Ikke alle elementer er alltid 100 % perfekt når vi trener, men det lærer jeg av, ift hvordan planlegge og legge til rette neste økt. Det viktigste er at vi har det morsomt begge to. Ellers blir poenget borte. 

Frustrasjonen møtte meg da vi kom hjem. For Rim ble operert torsdag . pga knekt klo. Og i dag hadde hun greidd å både få av seg skjermen og makulere denne OG dra av seg potesokk og tygge istykker den. Krysser fingre for at det går bra og at hun ikke får noen infeksjon. Jeg har noen "triks i ermet" i så måte. Vi var i dag tidlig til kontroll, hos veterinær, og hun er jo like søt som alltid og sjarmerer veterinæren. Som også nå sammen med meg har lagt en plan - for skuldrene - med tanke på smertelindrende og behandling som bremser utvikling av artrose. Så vi fikk mer enn bare kontroll av klo i dag. Så opptur likevel. 

Da jeg kjøpte Rim, var det med brukssport ev NRH i tankene. Og slik ble det jo ikke. Hun har osteochondrose i begge skuldre, og operasjonen var ikke vellykket. Hun halter av tildels lite belastning. Så dermed vet jeg at det å bruke henne "hardt", ikke er aktuelt. Å reoperere er ikke aktuelt, for hun takler dårlig å være inaktiv og det å ligge i bur. Det vil belaste psyken hennes mer enn det hun takler. 

Jeg hadde en periode der jeg følte meg veldig frustrert over akkurat dette. Jeg er jo en over gjennomsnittet aktiv person, ift hundetrening. Og når Rim heller ikke takler TURER over en viss lengde, ble det hele veldig svart en periode. 
Men så viser det seg, at dette fantastiske dyret; denne gullklumpen av en hund, hun tilpasser seg uten vansker. Hun trives med å være husets vokter, å få leke med fotballen sin i hagen, å få bruke dagen ved mors side når akivitetsnivået ellers ikke er høyt (fysisk). Så derfor ble det ikke problematisk - dette med lavere aktivitetsnivå - som jeg trodde i hodet mitt (fordi i hodet mitt er hundene mine ekstremt aktive). 

Så Rim bor ved min side. Når jeg har hjemmekontor er hun hos meg på kontoret. Når jeg lager mat er hun hos meg på kjøkkenet. Når jeg steller meg, er hun hos meg på badet. Og utendørs leker vi hagen,sparker ball, søker etter godbiter,  går korte turer. Og ift trening så "trenes" hun jo hele tiden i hverdagslydighet, og terpes litt ekstra i fri ved fot, og apportering og lignende når vi er på Hundesenteret eller andre steder og trener. 

Og hun har verdens mest elskelige personlighet. Hun er tvers gjennom snill. Mot de andre hundene i flokken. Og mot alle tobente. Snill og sosial, med godt gemytt, absolutt ingen form for ressursforsvar. Bare omgjengelig. 100 %. Så hun har blitt mitt "lille hjertebarn". Den jeg gjerne har ved min side når jeg ser på TV. Den som ligger ved bena mine. Den som er der. Helt inntil. 

Og når hun takler overgangen fra høyt aktivitetsnivå til ganske lavt, SÅ godt. Da blir jeg optimist. For det betyr at jeg forhåpentligvis - får beholde henne lengre enn jeg først tenkte da jeg innså at hun ikke blir bra av sin osteochondrose. Og jeg kjenner at jeg vil ha denne hunden LENGE. Hos meg. For hun er "one of a kind". Og tvers gjennom SNILL. Uten negative trekk. Og har en god relasjon til alle andre firbente i huset. 

En slags normalitet er hva vi nærmer oss. Ikke bare ift korona. Men for min del ift hundetrening. Som har vært fraværende under pandemien pga arbeidsmengden jeg har hatt. 
Så nå trenes det. Mulig litt i overkant;  jeg innser at jeg KAN stå i fare for å slite ut My med trening. Så målet akkurat nå er å finne en ny balanse - der vi trener NOK, men ikke FOR MYE. 

Vi trener med mål om å konkkurere. I forsåvidt flere hundesporter. Men vi trener med tanke på lydighet primært, siden det kan "ektrapoleres" til mange andre ulike aktiviteter. Så vi går kurs som strekker seg over ett år (dvs i hvert fall to år) med Siv Svendsen, med en del hjemmelekser mellom kurshelgene (som avholdes ca annenhver måned). Sist helg var en slik kurshelg, og jeg har trent så mye jeg har greidd å finne plass til, tidsmessig, før denne helgen. Likevel dukket en joker opp før kurshelg: 

Det ble en usedvanlig stressende ettermiddag, torsdag 7.april 2022. Etter rask lufting av alle hunder da jeg kom hjem fra jobb, ropte jeg dem inn. My kom, sist av alle, som er uvanlig, og langsomt, sammenkrøket og med hvesende lyder. Det tok meg 10 sekunder før det gikk opp for meg at hun ikke fikk puste ordentlig og at noe satt i halsen på henne. Jeg åpnet munnen hennes, stakk fingrene ned i svelget og kjente en hard, tynn "gjenstand" som satt på tvers i halsen, rett over strupelokket. Jeg fikk lillefingeren min rundt den og prøvde å dra den ut, men gjenstanden var sleip og satt fast, og jeg glapp taket. Jeg prøvde igjen, men fant den ikke igjen, og hun hadde fremdeles vansker med å puste.

Da løfta jeg det lille dyret mitt (19,8 kg nå, så ikke kjempestor) under ene arma, grep telefonen med den andre og storma ut i bilen, kjørte alt jeg evnet utfra trafikk til nærmeste veterinær samtidig som jeg ringte dem. Idet jeg løfta henne ut av bilen kasta ho opp, noe hun gjentok inne på kontoret. De tok henne umiddelbart med inn på undersøkelsesrom der hun ble undersøkt, fikk narkose, intubert, fikk lagt ned sonde og gastroskopert, samt røntga hals og mage.

De kjente først en oppfylning litt bak og ned i halsen (og bak denne så de luft på rtg.bildet), men de greidde ikke å manipulere den opp eller ned, og etter at de la inn sonde og gastroskoperte, så de ikke noe som kunne indikere fremmedlegeme. Så enten har det sklidd ned i magesekken, eller så kom det opp da ho kasta opp.

Halsen var irritert, rød og sår, begge siden av svelget, og hun blødde litt spesielt høyre sides tonsille. Noe som stemmer godt med at en lang tynn gjenstand har sittet fast på tvers av halsen og at jeg "rev den løs" og nok laget sår i den prosessen.

Men hun lever, puster, er i god form (om enn sikkert sår i halsen, og litt kvalm etter narkosen). Og i kveld fikk hun et glass hermetisk asparges til kveldsmat. Aspargesen gikk ned på høykant, glupsk og uten protester.

Så vi slapp unna med skrekken.

Hun har ALDRI fått løpe etter, eller leke med pinner. Fordi jeg er redd slikt som dette skal skje. Og dagens opplevelser forsterket min oppfatning av å ikke oppmuntre til pinnegalskap.

Og takk til Evidensia Tiller som stod klar og undersøkte min lille frøken etter alle kunstens regler og muligheter.

https://evidensia.no/dyreklinikk/trondheim-dyresykehus/#

Vi dro sørover fredag 8.april. Jeg var litt usikker på om hun kom til å orke å trene, tatt i betraktning høyløpsk OG sår i halsen etter nevnte opplevelse. Og var egentlig innstilt på å ev bruke Lotta eller Rim denne helga, som stand-in, om My ikke orket. 
Rim er heller ikke helt i form, med kronisk skulderskade, hun halter etter aktivitet - alltid like blid, men sliter nå innimellom med å gå i trapp pga skuldrene. Hun er intens av personlighet og gir jernet uansett hva vi gjør, og sparer seg ikke. Så hun blir nok ikke veldig gammel. Men så lenge hun lever skal hun ha et lykkelig liv med aktivitet, selv om det sliter på skuldrene. Når man er en stor hund sliter det meste av aktivitet på skudrene. 

Lotta er i fysisk god form etter høstens og vinterens sykdom. Men er nok i ferd med å miste hørselen. Så hun vil gjerne gjøre det riktige, og gjetter seg til hva JEG vil. Søt og glad og logrende. Men altså ikke veldig "lydhør". Og hun har fått et "eldre" utseende - blitt mye tynnere, også i ansiktet. Så oppsummert har jeg nå to hunder jeg må tilrettelegge rundt, og en hund jeg kan trene aktivt med der målet er ulike hundesporter. Og jeg er generelt energisk selv, så jeg må hele tiden moderere meg av hensyn til My, så jeg ikke sliter henne ut. 

Heldigvis orket My å "leke" med meg denne helgen. Hun orket ikke å leke i den forstand at hun griper over leker med munnen, men hun tok gjerne bløte godbiter som fiskekaker og pølser som belønning. Harde godbiter ble spyttet ut. Men hun var langt fra å ha den energien og eksplosiviteten hun vanligvis har. Og den er ennå ikke tilbake, merker jeg. Så hun trenger tid på å komme seg og bli sitt "vanlige energiske eksplosive jeg". 

Og nå er sneen i ferd med å smelte i Trøndelag, så i dag startet vi sportrening. Første sporerfaringer på både My og Rim. Litt uvant, men de tar det greit og knekker koden på sin måte, begge to. 

 

Gjennom historien har hunden som art hatt mange roller og funksjoner i våre menneskelige liv. Alt fra jaktkompis, apportør, gjeter, vokter, rottehund, kamphund, og fanghund. Der finnes ingen annen dyreart som på samme måte har tilpasset seg mennesket, som på samme måte leser oss og alltid "vet" hva vi tenker og ønsker. Og vi har mange ulike grunner for å ha hund. Jakthund. Gjeter. Vokter. Familiehund. Selskapshund. Konkurransehund. Og mye mer. 

Det er fordelen med å ha flere. De trenger ikke alle å fylle samme funksjon. 
Nå som Rim og My nærmer seg voksen alder, ser jeg hva de egner seg for. Lotta er nå "pensjonisten". Hun vil ikke lenger bli med ut uten at vi nøder henne intenst. Og det er greit. Hun har i mange år vært min "Nesearbeid"-hund, "Smeller"-hund, "Rallylydighets"-hund, "Allaround"-hund. Hun er nå sliten etter gjentatte runder med sykdom siste 8 mnd - frisk nå, men ikke veldig motivert for "å jobbe". Vil ha det bedagelig og greit.

Rim begrenses av skuldre. Og personlighetsmessig ser jeg også at hun har sine bestemte ideer om hvordan ting skal være. Typisk beauceron. Fører-orientert, men ordner gjerne ut på vegne av flokken. Så "kjære eier", bare stå der så "fikser jeg alt". Det være seg vokt, vakt, varsling eller annet. Rim er husets vokter. Sosial sådan. Elsker alle tobente, og de fleste firbente - med noen unntak - de som er hektiske og ikke kan oppføre seg..... 

Så Rim holder meg med selskap på hjemmekontor. I sofaen. På badet.  Og korte turer ute som ikke krever mye fysikk. 
 

My er husets propell. Henger i lysekroona. Blir aldri sliten. Kan trene og jobbe til midnattt. Alt er morsomt. Mat er morsomt. Leke er morsomt. Oppmerksomhet er morsomt, Livet er kult. Så hun er den jeg trener mye hundesport med nå. Lydighet. Og etterhvert sannsynligvis bruks. Morsom hund. Ser ikke problemer, kun løsninger. Litt lik meg med andre ord. Det koker i toppen. Men evner å fokusere. 

Dette lover godt. Jeg har fått i pose og sekk. 

Livet er for kort til å henge seg opp i "problemer". Så lenge trivselen er der, og alle har det bra - drit i hva andre mener om "vellykkede" hundeliv. Gjør det du trives med, Og som hunden din trives med. Vi er ulike. Og de er de firbente pgså. 

I går ble My 11 måneder. Og hun viser seg stadig som en fantastisk hund. Lettlært, lettmotivert, energisk, elsker å jobbe, elsker å lære, fører-orientert. Det meste er superbra. Hun jobber også stadig bedre med forstyrrelser rundt seg. Er ennå litt for "hypersosial", men lystrer kommandoer fra meg i sosiale settinger. Selv om jeg noen ganger må bli litt "streng" i stemmen. 
Vi trener mye, mtp konkurranser, en gang i fremtiden. Utfordringen er balansen mellom det å ha progresjon og det å ikke gå for raskt frem. For hun lærer så fort, men trenger av og til litt tid i enkelte øvelser for å grunnfeste forståelsen for hva hun egentlig gjør. Men vi lærer begge to undervegs.

Medio mars. Jeg er i bedring av koronahelvete. Og har orket å trene hund siste to dager. 
Og hundene blir eldre og viser stadig mer av hvem de er, de unge. Lotta er i bedre form enn siste året, og i veldig godt humør. Leken, overbærende og ekstemt tolerant ovenfor de unge jyplingene. 
Rim er i ferd med å lande litt. Leken - elsker å leke. Lek er meningen med livet. Lek med mor. Lek med leker. Lek med andre hunder. Så derfor er lek det jeg legger vekt på for henne. Inkludert lek med meg. Foran "trening" på ferdigheter og adferder. Lek i seg selv er en livs-berikelse. Og hun skal ha et rikt liv. 

My er arbeidsjern. Og skrur seg opp i energi av å jobbe. Der er pt den utfordringen vi har i trening. For hun må få ut energien, samtidig som hun hele tiden må lære å samle seg og fokusere. Til tross for den indre driven til å koke over av energi og hyperaktivitet. Så mye morsom trening der, med henne. 

Hverdagen går greit. Jobb, hundetrening, familie. 

De små gledene. De korte øyeblikkene der alt klaffer under trening. Og det faktum at flokken min nå er harmonisk og glad. Uten konflikter. Kun flokkhunder som alle tre elsker å leke. Med hverandre og med meg,

Korona i heimen. Februar har gått til sykdom og korona. Dritt!!! Jeg ble skikkelig syk, og er ennå ikke i form. Og tenker med gru på hvordan ståa hadde vært om jeg ikke var vaksinert. 

Ift hundene så tåler de heldigvis rolige dager. De er glade om de bare får surre rundt sin syke matmor. Og få noen godbter dann og vann. My har ennå ikke landa. I alder av 10 måneder er hun hyper ADHD-hund, med fart, mye motor og en del indre stress. Men morsom. Og glad og sosial. 
Rim har hatt problemer med skuldrene sine i vår; tydelig smerter. Så vi har brukt en del treningstid på fysioterapi-øvelser for skuldre. Og avlastning. Lotta er i farta igjen .. i god form. Ikke ung lenger, men formen er bra :) 

Ift bloggen her så avvikler jeg nå Rims private blogg. Det koster mer i kroner og ører enn det smaker. Det skjer ikke så mye rundt henne uansett. Hun er en supersøt familiehund; godt gemytt, elskverdig temperament, en flokkhund som elsker hele flokken av både tobente og firbente her. Og det å ha et roligere liv enn planlagt takler hun fint. 
 

Utfordringen MIN fremover blir å sjonglere de tre hundenes behov og fysikk. My er ekstremt energisk og krever mye fysisk og ift hodebry. Lotta er nå i farta igjen og takler fint en heldags tur i fjellheimen. Rim har skuldre som ikke skal belastes med nedover-fjellsider eller "mengdetrening"- så det å sette bort henne de periodene jeg tar ferie i fjellet, blir utfordringen. Men alt kan løses. Er mitt motto. 
Planen er uansett er aktivt 2022. Aktivitet er liv. Jeg er vaksinert mot kontorliv 24/7 etter de siste to koronaår. Nå vil jeg UT! 

Og har planer. 

For meg og hundene. Som jeg nok kommer til å skrive en del om i løpet av året. Trening, trening og mer trening. Så langt livet mitt gir rom for det. 

Igjen - Rim er verdens søteste hund. Følsom, myk, lydig. Opptatt av mor og My. My er bestevennn, lekekompis, alter ego. Og forøvrig så går hun veldig godt overens med de to andre også. Til og med Diva.... 

My: ung, mye indre stress, høy motor, brukshund. Morsom, men vi må jobbe med av-knappen.... Leken har tatt seg opp. Mat skrur hun seg ennå i taket av. 

Lotta; mitt speil. Hundeversjonen av meg. Mater familias nå. Flokkens overhode - en rynke mellom øynene og de andre står på geledd :D 

Så nå i januar har vi tatt det veldig med ro. Dels pga uvær. Dels pga jobben min. Og dels pga korona (altså korona utenom jobben....). Korona i huset. Det måtte jo komme en eller annen gang. Ingen har blitt spesielt syke av det. Lette symptomer, og isolasjonstid for de det angikk har gått med til hekling og TV-serier. 

Og så har jeg engasjert meg mer i samfunnsdebatten. Til noens glede og andres forargelse. Men det bekymrer meg - denne dreiningen mot et mer totalitært kontroll-samfunn. Og det at ungene våre ikke har normale liv. Så på tide å skru Norge tilbake til normalen. En sunn normal. Totalitære strømninger i Europa - jeg vet ikke om Ola og Kari Nordmann er observante og ser disse. Men jeg håper det norske folks vilje til å ta selvstendige valg og konsekvensene av dem, er nok til å stå imot denne bølgen. Som for 90 år siden, i mellom-Europa, spiller disse totalitære kreftene på muligheter for jobb, sosiale forskjeller, inntekt. Den gang fikk jødene skylden for all elendighet. I dag har mange sett seg ut de ikke-vaksinerte. (For å være tydelig - jeg ANBEFALER virkelig at alle vaksinerer seg, utfra personlige hensyn). Retten til å selv bestemme over egne helsevalg har druknet i stormen av stemmer som roper etter total åpning av samfunnet. 

Så 2022 blir nok et interessant år, på mange områder.