Vi hunde-eiere er flinke til å ergre oss over andre som på en eller annen måte "forstyrrer" hunden vår og vår "hunde-trening" når vi er ute på tur. Vi ergrer oss over småhunder som utagerer i fleksiline, vi ergrer oss over store hunder som henger utagerende ytterst i et kobbel mens eier prøver å holde den igjen. Vi ergrer oss over alle som "må hilse", vi ergrer oss over skrålende barn, syklister, joggere, skiløpere, løse settere, og så videre i det uendelige. For "alle" burde jo forstå at man må ta hensyn til "min hund".

Vi kan like godt slutte å ergre oss. Verden endrer seg ikke. Enhver er seg selv nærmest. ;) 

Så den enkleste og minst stressende måten å forholde seg til alt som KAN skje, er ved å la det skje, og ha fokus på at "jeg skal i hvert fall jobbe med MIN hund slik at jeg har kontroll over MIN hund". Og se på alle slags forstyrrelser (les: Tidligere ergrelser) som en mulighet for trening. 

Det forutsetter at du forbereder deg litt før du går ut på tur. Med gode belønninger som du vet hunden din vil ha. Og at du har jobbet med hunden din i forkant gjennom valpealder og at dere har en god relasjon. 

I ettermiddag følte jeg virkelig at jeg fikk igjen for å leve ut dette synet på "forstyrrelser". Jeg og Nova var ute på kveldstur, på tursti langs NIdelven. Der er det både en del hunde-eiere, joggere, syklister og andre som går tur. Jeg utrusta meg med leverpostei, og vi fikk trent en del møtesituasjoner med joggere spesielt. For som den gjeter Nova er vil hun veldig gjerne løpe etter joggerne. Ikke for å nappe eller bite, men fordi de trigger trangen til å løpe etter hos henne. Men når hun får belønning for å ha fokus på mor, så er valget om å la være å løpe etter mye enklere. 

Og så traff vi en veldig skummel mann. Turens høydepunkt. Han hadde stor svart jakke, han hadde mørkt hår og mørke briller og han stoppet da han så oss. Han lurte på om Nova var snill. "Ja", svarte jeg, som sant er. Da "kasta" han seg over henne, bøyde seg skikkelig fremover og slo ut med armene. Skikkelig skummelt syntes Nova. Jeg var aventende. Jeg VET at Nova ikke svarer med aggresjon eller utagering ovenfor folk, men jeg så at hun syntes dette var skummelt. 
Nova satte seg ned, la på ørene og ble veldig liten og smiskende. Mannen bøyde seg videre etter, hun ble enda litt mindre, men deretter kom belønningen :) 
Kyss og klapp og klem, - de satt rett og slett og klinte midt på stien - de to. Nova som raskt slappa av, logra og svarte med å kline tilbake. Og mannen som syntes dette var den vakreste hunden han noengang hadde sett. Han lurte på om han kunne få henne. "NEI!" - sa jeg. "Denne er min"  ;) 
Og Nova lærte at skumle fremmede menn i store svarte jakker som bøyer seg over henne med brå bevegelser og store armer, egentlig bare vil kline. En god lærdom. Jeg var superfonøyd  :)

Hun elsker å kline og kose. Det er selvfølgelig en forutsetning for at slike hendelser oppleves som en belønning for hunden. Har du en hund som ikke liker å bli tatt på av fremmede, må du si fra idet personen spør om hunden er snill. Da går det an å si: "Ja, den er snill, men ikke ta på den, for den liker ikke å bli tatt på av fremmede". Verre er det ikke. 
Pakker vi hundene for mye inn i bomull, så får vi skjøre hunder. Vi MÅ la de få utfordringer noen ganger, som går ut over komfortsonen. Uten at vi presser dem over evne. 
 

I morgen 14.april, blir Nova og hennes kullsøsken 1 år gamle. Dette året har gått som en vind!

Etter å ha ventet tre år på at Fanny skulle parres, deretter 9 lange drektighetsuker, etterfulgt av nesten 9 uker med valpetid før jeg fikk hentet henne, har siste 10 måneder vært et øyeblikk i tiden. 

Og i morgen er hun ett år. 

ca 63 - 64 cm høy. 

31 kg. 

Førermyk - veldig myk. 

Sosial.

Glad.

Leken. 

Intens.

Selvsikker.

Uredd.

Koseklump. 

Klikkerklok. 

Shapingsmart. 

Matvrak.

Egenrådig. 

"Kreativ".

Oppfinnsom.

Masekråke. 

Utholdende. 

Hun har sterk jaktlyst allerede. Og en del kamp har dukket opp siste måned. Bittet har blitt hardere - der har vi måttet jobbe. Rasen er myk i bittet. Hun er lett å dressere mtp hverdagslydighet. Kan være litt tyngre mtp konkurransetrening - hun er førerorientert - men ingen "pleaser". Så det blir noen diskusjoner om betalinger og der har vært noen lønssforhandlinger. 

Det beste er: Hun har utrolig godt gemytt! Laidback - svarer ikke på tull fra andre hunder - bare ser på dem og ser dem an. (Bortsett fra frk Puddel her som hun elsker å erte opp...søskenkjærlighet...). Og hun bare går, om de ikke gir seg med tullet. Hun flykter ikke, er ikke redd - hun bare "gidder ikke", ser det ut som, sett utenfra. 

Og så er hun vakker å se på :)  <3

Jeg er -som enkelte sikkert har registrert - lite imponert over hvordan enkelte forum håndterer brukernes "rettigheter", ikke minst hundeforumet Hundesonen, som jeg har deltatt i gjennom noen år.
Og derfor syns jeg dette er ganske graverende - ennå en gang - når de tar seg til rette -helt utenfor hva som er rettssikker praksis. 

Følgende bilde er screen-shot fra hundesonen: Denne viser at Hundesonen bryter aktivt både prinsippet om at man ikke kan identifisere hvem som har brukt en IP-adresse. Og de håndterer ikke IP-adressen som personopplysninger i henhold til loven når de sammenstiller og lagrer IP-adresser som de tydelig gjør.  
 

Kopiert fra Wikipedia:

En IP-adresse angir ikke sikkert en person

Et telefonnummer kan ikke fortelle helt sikkert hvem som faktisk har ringt. Alle anrop fra Per Hansens mobil trenger ikke være gjort av Per Hansen selv. Noen kan ha lånt/tyvlånt telefonen, eller stjålet mobilen eller SIM-kortet.

For IP-adresser er dette enda mindre sikkert. I tillegg til lån og tyvlån av PC, er det også mulig at naboen har «lånt» Hansens trådløse nett, hvis det er dårlig sikret. Det kan også en tilfeldig forbipasserende ha gjort.^[3][17][18] Det fins også et system hvor en stor gruppe mennesker systematisk byttelåner IP-adresser for å være mest mulig anonyme.^[19]

Selv når man kjenner innehaveren av en IP-adresse, kan man altså ikke uten videre fastslå hvem som har brukt den.^[3][17]

Personvern[rediger | rediger kilde]

En IP-adresse er definert som en personopplysning i henhold til Personopplysningsloven. Det innebærer at behandling (bl. a. registrering, lagring, sammenstilling og utlevering) av IP-adresser må følge denne lovens bestemmelser.^[20]

For første gang på mange mange år har jeg og bedre halvdel hatt fri i påska. Dvs fri fom skjærtorsdag og ut resten av påskeuka. Jeg tror det er ca 20 år siden forrige gang det skjedde.....

Så vi dro på hytta. Med hunder og tenåringsbarn. Og slo av TVn. Vi har lest bøker. Gått på ski. Sparket lange turer med kick-sparken med hundene. Lekt godbitsøk ute i dypsnø med hundene. Spist god mat. Drukket god vin. Og koblet ut verden. Utrolig deilig. Sjelefred og energi-boost. Her på hytta har vi elendig telefondekning. Men OK nettdekning. Så litt nett har det blitt. Facebook for det meste - med posting av bilder fra utelivet her. Og noen fra innelivet. Men her bestemmer vi selv hvor kontaktbare vi er. Noe som er veldig avslappende. Vi kan bare skru av nettet, så er vi isolert fra verden.  :) Anbefales som avslapnings-øvelse. Vi skal i hvert fall gjenta det. 

Noen bilder fra dagene her. Få bilder av Diva. Hun er så rask i bevegelsene at jeg sliter med å få tatt bilder av henne. Og hun er i stor grad sammen med sin herskerinne. Og om hun er sammen med meg og de to andre hundene, så har jeg mer enn nok med å ha kontroll over gjengen og dropper da fotoapparatet. De to andre greier jeg lett å kontrollere. Og kan ta bilder av. Diva - not so much... 

Soliale medier og internett er kommet for å bli. Face it. Bokstavelig talt. Bruken av det, derimot, byr tydeligvis på en del utfordringer. Ikke minst dette med å sette grenser. For selv om jeg kan engasjere meg i diverse diskusjoner mm, så er jeg ikke av den grunn pliktig - verken til å måtte diskutere alt hva andre (fremmede, som regel) måtte få for seg at jeg SKAL diskutere og svare for, eller å ta hensyn til at noen sarte sjeler oppfatter alt som ikke er fullstendig enighet -som mobbing og trakkassering. 

For litt siden oppdaget jeg (tilfeldig, for jeg følger ikke med på slikt...) at en jeg kjenner, og har hatt et helt ukomplisert forhold til - aldri kranglet med - hadde "slettet" meg som "venn" på facebook. Jeg fant samtidig ut at grunnen var at jeg var venn med en denne personen var uenig med i enkelte saker. Og med denne handlingen, ønsket tydelig denne personen å signalisere at "er man venn med en jeg er uenig med, er man ikke venn med meg". Voksent? Neppe. Men slik har den digitale voksenverden blitt. Vi stryker fra "Vennelista" etter humør nå i øyeblikket. Og istedetfor å snakke med andre, så sletter vi dem.  Selv folk vi har spist hyggelige lunsjer sammen med og aldri kranglet med. Forstå det den som kan - logikken i det altså. For jeg forstår den ikke. 

Hundeverdenen er også okkupert av disse mediene. For min del er facebook primært en hundebok. Der jeg deler bilder av mine firbente venner, små hunde-øyeblikk i hverdagen. Og ting som ellers angår hund - og forskning, mitt oppdrett, ev helsepolitiske saker som ligger meg nær i og med mitt yrke.  Det veldig private deler jeg med kun utvalgte, enten via sms, messenger, eller IRL, og de venner jeg treffer privat, med varierende frekvens. 

Diskusjonsforum er en annen arena.  Litt mindre privat, i utgangspunktet. Skulle man tro. Men dengang ei, tydeligvis.  Der skal man tydeligvis påtvinges å diskutere sine egne private valg, når noen med et horn i siden til deg av ukjent grunn (fremmede for meg dette også), krever at du redgjør for din private "moral", ev mangel på sådan - alt etter synspunkt og ståsted. Og vil man ikke offentlig diskutere private valg, så får man ikke lov - av moderator på samme forum - å si fra om at man faktisk ikke vil diskutere private ting. Så det offentlige presser seg inn i den private sphære ubedt. Noe som jeg finner særdeles enerverende og provoserende. Og for ordens skyld; Hundesonen har vist seg som et forum der moderatorer med ledelsens velsignelse, tar seg til rette ovenfor brukere, uten noen form for diskusjon eller "beskjeder". Så ved å logge seg inn som bruker på dette forumet, overlater man i praksis mye av sin offentlige profilering til folk som man egentlig ikke vet hvor man har. Herved advart. Og ikke foregår der så mye hundefaglig interessant - med mindre man syns det er interessant å diskutere konspirasjonsteorier og intimfrisering. Hunde-diskusjoner av interesse for hundefolk er der lite av. 

Så jeg fant ut - at nok er nok. Meg privat er meg privat. Selv om jeg deler en del, så nekter jeg å avkreves å dele alt. Meninger kan jeg alltids publisere via denne bloggen. Og så kan man enten være enig eller uenig. Like meg eller ikke. Men JEG -som person - er mer enn ytringer på diverse fora. Og nettinnlegg. Og min "Moral" og mine private valg har fremmede ingen krav på å få grunngitt. Så derfor ble det fra i går slutt på nettfora for min del. Med unntak av Facebook, der man kan ha en viss kontroll over hva man vil dele. 

Forøvrig: Lotta er morgenkvalm. Et godt tegn mtp drektighet  :) 

Gidder ikke... folk får spekulere som de vil :) 
Get a life. Er mitt gode råd. 

God natt  :)

Siste måned har vi såvidt begynt å våkne opp fra den verste vinterdvalen, og helsebarometeret til mor peker i riktig retning. Og løpetidene har startet. Først ut var Diva, som ble hakket hissigere enn normalt under løpetiden. Deretter startet Lotta, som først var melankolsk, deretter la hun seg ut på anbud og fikk napp hos Fado (planlagt napp....), og sist ut nå var Nova. Sistnevnte hadde noen "merkelige dager" rett før løpetiden startet der alt var skummelt, men idet hun var i gang, var hun nesten normal i hodet igjen. Nå har hun bare kort konsentrasjonsevne og faller lett ut i snusing når vi trener. I det store og hele begynner det meste å roe seg her nå og bli levelig igjen. 

Lotta ble som tidligere beskrevet parret forrige helg. Humøret hennes har endret seg litt siste dagene - hun er MYE mer leken enn hun vanligvis er. Og logrer mye mer. Nå innbyr hun unghundene opp til lek hele tiden, og det har hun ikke gjort tidligere. 

(Bilder fra annen årstid...)

Jeg har siden nyttår, som vanlig, holdt en del kurs i smeller og spesialsøk. Alltid hyggelig å treffe nye hundefolk og nye ekvipasjer og se disse utvikle seg gjennom kursperioden. 

For en gangs skyld er jeg denne helgen kurselev selv. Jeg er så heldig å få være med i "team Doglife", og har mange kjempekoselige og veldig kunnskapsrike og erfarne hundetrenere jeg kan lære mye av der. Og denne helgen har eier og leder av Doglife arrangert kurs for oss instruktører. Om temaer som vi stadig kommer borti under kursene vi selv avholder. Og noen nye og spennende temaer innen hundetrening generelt. Så veldig deilig å få litt påfyll i positivt og trivelig miljø. For det er DET hundetrening handler om for min del; POSITIVT MILJØ, som gir energi. Uten konflikter som tærer på treningsglede. 

Det er så fint å kunne se ressursene i hverandre og mulighetene det gir for felles vekst. 
DET ønsker jeg for alle hundemiljøer og hundeklubber. 

I dag fyller verdens beste lille loppe 1 år. Den ble for hennes del feiret med en boks leverpostei  :) 
Hun lever opp til de forventningene vi hadde da vi kjøpte henne: Hun HOPPER høyt og mye (derav navnet Loppa...) og hun løper superraskt :) Og hun er en morsom hund. Med hissig temperament. 

Ikke i mine villeste fantasier hadde jeg trodd at jeg noengang skulle bli eier av en mellompuddel! (ikke av en dachs heller for den saks skyld, men noen hunder bare flytter inn her....).
Og likevel har vi altså en mellommpuddel. Lille Diva. 

Og jeg har blitt skikkelig overraska over rasen mellompuddel, representert ved Diva. 

Nå er det ikke sikkert at alle pudler er like fantastiske som Diva. Dvs jeg VET at ikke alle pudler er det. Men Diva er en helt fantatisk liten loppe av en hund :) Lett i kroppen, mye humør, hopper fra møbel til møbel (hvorfor ta seg bryet med å gå via gulvet?). Godt gemytt, sosial, mye energi (som er viktig i heimen vår), lettlært, leken, veldig glad i mat og godbiter. Så vi var veldig heldig som fikk denne lille loppa hjem til oss. Hun får oss til å le hver dag. Og kjenne på bobler av humør og livsglede. 
Generelt tror jeg spesielt mellompuddel er undervurdert. På alle plan. 

Og så kan man frisere dem slik man vil også!! Og de røyter ikke  :) 

Det å være syk over tid gjør noe med deg. Ikke minst så stoppe man opp og tenker gjennom sine egne prioriteringer. Så siste mnd har jeg tenkt. Og tenkt. Og funnet ut at fra nå av skal jeg prioritere MEG, og si nei til alt som ikke gavner MEG.

 Egoistisk? Ja, absolutt. Men jeg er sliten av å dra strikken for å yte no ekstra, ikke minst fordi man opplever at misnøye er eneste takken man får - ofte. Det som i starten er en ekstraservice, blir etterhvert en selvfølge. Og til slutt blir det et krav. Fra omgivelsene. Og da forsvinner "belønningen" for å gå en mil ekstra. 

Og så har jeg savnet å ha mer tid til overs på egen familie. Jeg er ikke gift for at vi to skal ha to separate liv. Det er greit å ha ulike interesser. Men det er ugreit å ikke ha tid til å være sammen. 
Så jeg har planlagt følgende for 2018: Med ett unntak (instruktørkurs i regi av NSK) skal jeg ikke holde helgekurs. Jeg skal holde kurs på hverdager, kveldstid, maks to kvelder per uke. I regi av Doglife. Men ikke hele helger. Helgene blir øremerket familieliv. 

Så dermed har jeg valgt bort en del. Og det er greit. Og jeg har droppet noen trenings-planer jeg hadde, for egne hunder i 2018. De står det nok fint over. For familieliv betyr ikke passivt liv for hunder. Tvert imot betyr det turer i skog og mark. Og nå garantert en del fjellturer, i og med at vi i dag fikk tilslag på hytte vi har lagt inn bud på, på Glåmos, Røros. Jeg tror nok hundene syns lange fjellturer er like bra aktivitet som mye annet. Og de skal jo fortsatt trenes; i smeller, lydighet, rally og bruks. Men ikke så intenst som jeg hadde planlagt i utgangspunktet. 

Nova ble søndag som var 9 måneder gammel. Og har dermed gått over fra valp til unghund. Siste måned har vært "rolig" for henne også i og med at jeg har vært så syk som jeg har vært. Men hun har taklet det utrolig bra, selv om jeg ser at det kribler i kroppen på henne. Hun har vist seg som en utrolig flott hund: godt gemytt, sosial, vennlig, energisk, intens. Ingen intimitetessone...så det å få en stor beauceron i fanget er hverdagskost her. For å koooooooose. Hun elsker å erte Diva, som er en kruttønne av dimensjoner. Temperament av en annen verden, dog like fullt sosial og vennlig og med masse humor og godt gemytt. Jeg er utrolig fornøyd med begge de to unghundene (Diva er nå 11 mnd gammel), de har utviklet seg til mye mer enn hva jeg hadde turt å håpe på da jeg kjøpte dem. Jeg gleder meg til å se dem vokse videre, få trent med Nova (Diva trener med Eirun), og se hva jeg få gjort sammen med henne. Og Lotta er og blir en superhund  :) som jeg digger. Og jeg tror 2018 blir minst like bra som 2017 sammen med Lotta. 

Da har vi rundet 2017 og på veg inn i 2018. 

2017 har vært et hektisk år.  2.januar var jeg i gang med både egentrening hos PT og hundetrening sammen med Siri og Oskar. Og våren 2017 ble preget av mitt engasjement for smellersporten, med smellertreninger hver tirsdag der jeg var instrukrør, smellertreninger fredager, og i tillegg en del ekstra som kom i tillegg pga min lederrolle i hundeklubben Spesialsøk Trøndelag. Torsdager har i stor grad gått med til smellertreninger på Stjørdal. Så dermed har det blitt tre faste smellertreninger hver uke. I tillegg holdt jeg en del smellerkurs i helgene. 

I tillegg til mitt eget aktivitetsnivå, har Eirun både trent taekwondo to ganger per uke og agility (med Lotta) en gang per uke hele vårsesongen. Og selvfølgelig fotball flere ganger per uke.  

Jeg så etterhvert nødvendigheten av å trappe ned "noe". Så i første omgang ble det PT-timene. De var egentlig min lille luksus i livet og kostet mye, så med trangs tidstabell og behov for å bruke pengene på annet (les: ungene), ble det disse som gikk ut. 
I februar ble også Lita syk. Tarmslyng. Hun hadde spist en sokk for mye og holdt på å stryke med. Selvfølgelig var jeg alene hjemme da dette skjedde; gubben var i USA med sønner, og datter var hos besteforeldre i Ålesund. Men Lita stod den av, merkelig nok (og takket være flink veterinær).  Det gikk 2 - 3 uker, så ble hun igjen akutt dårlig. Denne gangen var det bukhinnebetennelse. Igjen overlevde hun på ren vilje, og masse antibiotika og smertestillende. Men hun ble ikke seg selv igjen etterpå. Hun haltet mye og ble lam i bakparten etter litt lengre turer ute i marka. 

Så våren 2017 så ukeplanen omtrent slik ut: 
Mandag: Taekwondo

Tirsdag: agility. Og smellertrening. 

Onsdag: Taekwondo. Etterfulgt av fotball. 

Torsdag: Smellertrening. 

Fredag: Smellertrening. 
Lørdag-søndag: kurs, som regel. 

Legg til en del styremøter, i etterhvert to klubber: Spesialsøk Trøndelag og Norsk Smellerklubb. 

Jeg syns jo mye er morsomt. Ikke minst rally-lydighet. Så jeg prøvde å få pressa inn litt rallytrening med Lotta fra mars av. Vi deltok i vår aller første konkurranse 18.mars, og rykket direkte opp til klasse 2. 

Oppi alt dette hundestyret kom også utfordringene med et baderom der drenering hadde svikta som følge av rørleggerfeil. Etter en del frem og tilbake ble det avklart at vi skulle få dette dekket gjennom forsikringen. OG selskapet Berge bygg og skadeservice ble engasjert i renoveringen av baderommene via forsikringsselskapet. 

Det ble ikke en enkel renovering. Selskapet mangler tydeligvis en prosjektleder, så hele progresjonen foregikk ved at jeg maste, og maste og sendte ørten mail. Og ringte. Og kranglet. Og sendte sms. Og de glemte tydeligvis de avtalene vi hadde gjort. Fortløpende. Ikke imponert. Først i november ble arbeidet "ferdigstillet". Dvs - de har ennå da ikke gjort alt vi ble enig om, men jeg hadde gått lei av å mase og tar resten på min egen private kappe. Via et seriøst firma. Forsikringsselskapet burde alliere seg med et mer seriøst firma....

Men der har skjedd mye fint i år også. Diva flyttet hjem til oss. Søte Diva. Mellompuddel fra selvfølgelig håndplukket oppdretter. Lille krølle. Skal bli Eiruns agilitystjerne. Hissig som bare det. Eksplosivt temperament. Hopper som en kenguru. Fart som den raskeste racerbil. Tøff frøken. 
Og to måneder etter at Diva flyttet inn, hentet jeg Nova fra Sverige. Beauceronfrøken med gode gener. Og god oppdretter. 
Disse to har vist seg å være gode investeringer. De er tøffe, men førerorienterte. Miljøsterke. Diva en hissigpropp, Nova mer laidback og avventende (heldigvis!). Nova har en nese av en annen verden. Begge er racere i smeller. 

Første helgen i mai konkurrerte jeg og Lotta i smeller, på Hønefoss. Det gikk såder. Lørdagen brøt jeg - pga heteslag hos Lotta. Søndagen havnet vi på 8.plass. 
Vi dro hjem en erfaring rikere. Og hadde uansett hatt en hyggelig helg sammen med Siri og Oskar. 

Siste helgen i mai var det cup i smeller i Selbu. Lotta vant lørdag og kom på 2.plass søndag. Jeg var strålende fornøyd med dyret mitt begge dager.  :) Hun er og blir et funn av en springer. Jeg digger henne rått og uhemmet. 

Sommeren gikk stort sett til valpestyr, siden Nova ble hentet medio juni.  Med besøk av Oskar  en langhelg. De tobente eierne hans hadde funet ut at de skulle gifte seg  ;) 
I august dro vi tobente til Island og bryllup der. Koselig og vakkert. Og et minne for livet. 
 

Og så kom høsten. 
Og med enda flere hunder som skulle trenes. Valpekurs for Diva. Engasjementkurs for Nova. Lydighetskurs for Diva. Og lydighetstreninger for Lotta og Nova, i tillegg til smellertreninger. <

Jeg var også figurant på MH i Selbu i september, og holdt smellerkurs på Fosen. Hyggelig. Mange kjekke hundefolk rundtomkring. I slutten av september dro jeg til Ålesund for å besøke min familie. Lotta gav meg der et sjokk ved å klatre etter meg på en tynn stige opp i en jakthytte, høyt oppe i et tre.... Så springere kan klatre.... 

I oktober dro jeg til Valdres og konkurrerte i smeller, med en førsteplass og en andreplass. Helgen etter dro jeg til Sverige og kenneltreff hos Silogården kennel og Eva. Kjempekoselig. Flotte hunder, kjekke eiere og en fantastisk oppdretter <3 

Siste helgen i oktober ble brukt til oppdretterskolen. 
Deretter ble det instruktørkurs i regi av NKK, trinn 1. Før ny runde til Valdres og NM i smeller. Lotta kom på 6.plasss ettter en heller tragikomisk prestasjon under øvelse 1 - hun gikk til streik. Så og si. Klar tale.  
Den påfølgende helgen var det igjen instruktørkurs, deretter helgen etter fikk jeg besøk OG jeg konkurrerte med Lotta i rally igjen. Vi fikk en fin 1.premie i klasse 2. Første helgen i desember var avsatt til instruktørkurs, men da var jeg syk. I slutten av november fikk jeg en ganske stygg influensa. Og etter dette kom jeg meg ikke og har etterhvert innsett at jeg nok har fått en lungebetennelse. Som jeg sliter med ennå, i skrivende stund. 

Og i desember ble søte Lita avlivet. Smerter tok overhånd og en vond rygg viste seg å være problemet som ikke kunne løses. Søte Lita....  <3 

Så mine forsett for 2018? 
Trappe litt NED! Det har blitt litt for mye. 
Jeg har ambisjoner om å trene Nova. Og fortsette å trene Lotta. Men utover det - jeg skal IKKE gå noen kurs selv. Og utover to helger skal jeg ikke avholde helgekurs selv. Førstepri blir familie. Og egen helse. Og prioritere venner .....
Og så har jeg glemt å nevne: jeg har i løpet av 2017 - i tillegg til full jobb som lege, jobbet med sammenskriving av doktorgrad. På fritiden. Denne kommer jeg til å levere nå i starten av 2018. Og da betyr det at det i løpet av 2018 blir disputas. Omsider. Etter mange år der jeg har jobbet med dette på si. 
For med stor familie, inkludert jobb som verge for funksjonshemmet sønn, blir det ikke all verdens med tid til slike akademiske greier....