Med tre hunder i hus, som er ganske ulike, ser jeg hver dag at man ikke alltid kan bruke samme "oppskrift" på trening av de ulike hundene. Og at de faktisk ER ulike. Og det er også min "observasjon" gjennom mange år med ulike raser og ulike individer, at man faktisk må "knekke koden" på nytt. For hver hund. Selv om en del er likt ift læring, positiv forsterkning osv, så ser man at de ulike individene og ulike rasene motiveres av ulike "forsterkere". Det som den ene anser som belønning trenger slett ikke være belønning for en annen. Og noen liker ikke terping - da kjeder de seg og "faller av" der andre kan holde på til solnedgang og neste soloppgang, så lenge de får en godbit eller en leke. 
Lotta feks kan jobbe i timer for tørrforkuler, mens både Rim og Diva må ha litt bedre betalt enn som så. Og Lotta bryr seg lite om omgivelsene, der både Rim og Diva er mer reaktive og lettere lar seg forstyrre av det som skjer rundt treningssituasjonen. 

Men det betyr ikke at man ikke kan komme et godt stykke på veg ift trening med de aller fleste. Så lenge hunden lar seg belønne. Av noe. Mat, leke, kos, ros- whatsoever works bruk det!  
Og så vil der være faktorer som noen ganger kan være vanskelig å "konkurrere ut", feks løpende rådyr hvis hunden er ekstremt gira på hårvilt, ryper som letter om hunden har sterkt jaktlyst på fugl, løpende individer hvis hunden har sterke gjeterinsinkter osv. 
Så det gjelder å bli kjent med den hunden man har i hus. Og legge opp treningen deretter. 

Og hvis man da etterhvert opplever at man kjenner hunden sin ganske godt, og har en opplevelse av at man har "knekt koden" ift hvordan trene og få fremgang med akkurat denne hunden, så hold på det. Ikke bli snakket rundt av andre bedrevitere som mener at du gjør feil fordi de vet best utfra sine erfaringer med helt andre individer og raser. 

Og hvis noen "guruer", noen som har "kommet langt"; er høyt "premierte", fått frem hunder i diverse disipliner, prøver å "jekke deg ned" fordi de mener hunden din ikke innehar samme egenskaper og kvaliteter som akkurat deres hund (ofte vurdert utfra 5 minutter med observasjon), IKKE ta det inn over deg. Følg magefølelsen ift hvordan du skal komme videre med din hund. Sjekk ut med andre, få hunden din ev grundig vurdert -over lengre tid enn 5 minutter, av noen som du merker ønsker deg og din hund fremgang. For ofte - i hundemiljøer, vil enkelte gjerne holde på statusen som "vellykket" og "guru" for seg selv og gjøre terskelen høy for andre i å nå opp. 

HVIS alle de flinke og velykkede ser etter det positive i andre ekvipasjer og i andres hunder, og ser mulighetene og ikke "mulige problemer" vil mange flere lykkes med hundetreningen og hundeholdet sitt. Og Og nå mål de har satt seg. Det å bidra med positive læringsmiljø gir mindre stress hos eierne, mer læring for hund og eier, og større gevinst for alle. 



Og HVIS alle - ute på turer, og ute i det offentlige rom fokuserer på å ha kontroll på sin egen hund, hadde vi ikke engang trengt en hundelov....Har alle kontroll, hadde vi ikke trengt lov om båndtvang. For da hadde vi alle tatt hensyn til alle andre ville dyr, andre husdyr, andre hunder og alle som ikke liker eller er redd hunder. Og så hadde vi sluppet alle disse nett-innleggene og diskusjonenen om hunder og hunde-eiere som utgjør et problem på en eller annen måte. 

HVIS. 

Gå i deg selv. Enten du er supertrener med høy status, eller en som mener alle andre er problemet. Kanskje kan du være del av en bedre løsning for alle hunde-eiere. Hvis. 

I dag er det 25 år siden min eldste datter ble født. Under ganske dramatiske omstendigheter. Som vi begge overlevde, noe som ikke var en selvfølge. Ett år senere satt jeg og familien min tilbake uten henne. Hun døde like dramatisk som hun ble født. Og som de aller fleste mødre nok kan forstå så sørget jeg intenst. Lenge. Til jeg innså at jeg måtte ta et valg. Enten dø av sorg, eller velge å fokusere på hva jeg hadde igjen - og leve videre. 
Og jeg hadde jo mye. En sønn, en ektemann, familie. Og vi fikk to gutter til, og 8 år etter at vår eldste datter ble født, fikk vi vår yngste datter. Og hverdagen "tar" alle familier, og sorgen og savnet etter vår eldste datter flettet seg umerkelig inn i det som ble hverdagslivet. Tilstede, men ikke dominerende og altoppslukende. Og så kommer den til overflaten på merkedagene. Fødselsdag, 17.mai, dødsdagen, julaften. 

I dag var det 25-årsdagen. Som ikke er det dette innlegget skal handle om. 

For hverdagslivet har vært bra. Selv med sorg og savn flettet inn. Med aktiviteter, idrett, reiser i inn-og utland, hund, kurs og konferanser rundt i verden og mye annet. 

Og så kom korona. Med bremsen på alt som har vært morsomt og som har fylt hverdagen. 

Jeg - som alle andre - er dritt lei korona-restriksjonene. Det begynner å gå på trivselen løs for mange. Og siste ukene har det blitt klinkende klart for meg at jeg MÅ fylle dagene med mer enn jobb (med hjemmekontor og altfor masse overtid....) og sofaliv. Og kjedelige gåturer i nærområdet. (Mangel på variasjon gjør selv hyggelige aktiviteter kjedelige over tid...).
Og det er vel ensformigheten som i stor grad, sammen med for mange - mangelen på sosial kontakt med andre mennesker - som har vært den store utfordringen siste året. 

Så jeg har tatt noen grep for min egen del. For jeg vil ha tilbake "livet mitt" i den grad det er mulig under de restriksjonene vi har nå.  Så etter jobb og middag i dag (torsketunger med tilbehør) dro jeg ut for å trene hund. Utendørs. Med Rim. Hun er en veldig energisk hund. Så om ikke jeg aktiviserer henne, så aktiviserer hun seg selv.... 

Vi var tre stk som trente sammen. Med god avstand. Der to var figuranter for den tredje som trente hunden sin. Og jeg er veldig fornøyd med det jeg så av Rim i kveld. Hun er nyskjerrig, sosial, elsker godbiter, og syntes tydelig at det å lete opp morsomme mennesker som hadde kjøttboller i lommene var supermorsomt. Hun slo på ferten av figurantene og lette dem opp. Og superlykkelig når hun fant dem. 

Dørstokkmila kan være tung i perioder. Selv når man har hund. Spesielt når hverdagen blir grå og monotom. Så da må man være aktiv i de valgene som må tas for å forbedre opplevelsen av livskvalitet i sinn egen hverdag. 

Og forrige helg besøkte jeg familien min på Sunnmøre (etter å først ha testet både meg og datter for sikkerhets skyld). Som også ble et lite spark bak - for der leves livet best på fjellet, utendørs, med hund, familie, kaffe på en bortgjemt seter og fantastisk utsikt over fjord og fjell. 

Nyttår er over første kneika, og smittetrenden i Trondheim er fallende. Så jeg har senket skuldrene LITT og prøver å få trent litt med hundene igjen, ikke bare frk Rim, som er valp, men også med Lotta. 
Det morsomste denne uka var at etter ett år med pause fra markeringstrening - der jeg da i fjor bestemte meg for å endre Lottas markeringsform - men hun slet da med å forstå akkurat DET, -så oppdaga jeg nå at poletten hadde falt ned i ventetiden... 

Så nå - når hun skal markere på funn, setter hun seg ned og ser/peker på funnet istedetfor å sette snuten helt inntil og PÅ funnet. Så superfornøyd. Lotta får med seg det meste, hvis jeg lar henne tygge litt på utfordringene i ro og fred innimellom.  :)

Rim har vokst seg STOR fysisk, ca 20 + kg, 4,5 mnd gammel, og har nå kun to melketenner igjen. Spiser på ALT, hyper, energisk, veldig "pain-in-the-ass"-valp som finner på unoter raskere enn man greier å forebygge... så morsom hund. Logrer, utforsker, nyskjerring. 
Har til tider VEL høy haleføring, så hun er typen som potensielt kan få trøbbel med andre hunder etterhvert. Men samtidig er hun god på "språk". Både å gi fra seg signaler og oppfatte de andre hundenes signaler. Oppfatter ALT som skjer i omgivelsene, så er veldig oppmerksom og reaktiv. Har akkurat hatt et par uker med "spøkelsesalder". Men likevel: Miljøsterk. Nyskjerrigheten tar ovverhånd når hun blir skeptisk til noe i miljøet. Hun elsker folk. Er ennå skeptisk og reagerer tildels kraftig på andre hunder ute på tur, men det har blitt bedre. Nå setter hun seg og ser på meg, siden hun vet at det er det jeg ber henne om hver gang vi treffer en hund. 

Og så merker jeg at jeg savner Nova. Jeg er fremdeles lei meg for at hun ikke fungerte hjemme hos meg. Hun er en utrolig fin og stødig hund. Med mange gode egenskaper og supergodt gemytt. Og etter at hun flyttet til ny familie, og HENNES stress sank betraktelig, ser jeg virkelig hvor "feil" familie vi var for henne. Noe som jeg kjenner er veldig trist. FOr hun er en hund jeg gjerne skulle hatt med meg videre i livet mitt. For MIN del. Men vi får ikke alt vi ønsker oss i dette livet.

Lovende valp. 
Det er hva jeg tenker om Rim. Hun har så langt vist mye av det jeg ser etter i en hund. 

Hun er REAKTIV. Dvs hun tar inn det meste av det som skjer i omgivelsene veldig raskt, og tidlig. Og fordi vi har hatt et nedstengt samfunn, har jeg ikke fått miljøtrent henne i den grad jeg hadde ønsket. Og nå er hun i spøkelsesalder. Så dermed er der en jobb å gjøre NÅ(!!) ift dette med å sosialisere og miljøtrene. Så langt jeg får til med de begrensninger som covid-19 forskriften setter. 

Så siste uka har jeg forsøkt å få henne med på minst en tur hver dag der vi jobber med det hun reagerer på. Og hun lærer raskt. Det jeg har som mål å lære henne er at alt det hun syns er skummelt, egentlig bare er et signal på at hun får noe godt av MEG. Så jeg fyller opp lommene med godbiter. Og bruker mye ros i tillegg. Hun er den type hund som syns ros og kos er belønning, så jeg veksler mellom godbiter og ros/kos. 

Og siste dagene, gitt spøkelsesalder, har hun reagert på så og si alt. Rør som stikker opp av bakken. Skilt. Trær. Postkasser. Andre hunder. Mennesker. Hun får lov til å reagere (jeg vil ALDRI ta bort språket til en hund!), og når hun reagerer ROSER jeg, tar noen langsomme skritt bakover og idet hun ser på meg øker rosen og belønningen kommer frem. Så hun har begynt å forstå nå at "når jeg ser noe ekkelt - skal jeg se på mor og så får jeg noe godt" 

Og i dag viste hun ute på tur, der vi traff både andre hunder i entall og flertall, barn i alle aldre med ski, akebrett og kjelker, voksne pakket inn i store fluffy svarte dunjakker med luer og store solbriller, at det mest fornuftige er å sette seg ned, og se på mor. Og da kommer det noe godt. 
Så hun lærer raskt. Og hun syns barn spesielt, og folk generelt er interessante. Logrer. Det skumle er ofte de store og fluffy klærne de pakker seg inn i (kaldt ute nå) og kjelker og ski og akebrett og sykler osv.

Og jeg vil jo at hun skal være "reaktiv" og ta inn (dvs være bevisst på) omgivelsene. Men lære å styre sine egne reaksjoner. 
Hun er også en "apportør". Hun plukker opp alle gjenstander som folk har slengt fra seg. Så jeg ser tegn på en lovende feltsøkhund. Og runderingshund. 

Hun avreagerer veldig raskt og på en god måte. Rister ubehag raskt av seg.  Tar godbiter og kos. Er på mange måter selvstendig (og det blir nok utfordringen min - jeg må fortjene henne - i motsetning til Nova  - som bare ELSKET meg, og hadde kun meg som fokus i by-settingen). I så måte er Rim ganske lik Lotta. Så den utfodringen tar jeg. 
Hun er også sta. Men belønningsmotivert. Og ekstremt glad i mat i alle varianter. Inkludert tørrfor. Så lettt å belønne. 

Så jeg kjenner på at Rim har det jeg ser etter hos en hund. Og dermed er en litt krevende hund. Helt greit. Det er slike jeg virkelig trives sammen med og som trives sammen med meg. 

Utfra tittel skulle man kanskje tro at jeg snakker om nye muligheter for våren 2021, gitt pandemi-situasjonen. Men dengang ei. 
Jeg vil skrive om Lotta. Hun er en hund av typen "once in a lifetime". Av mange grunner. 

Etter valpekullet (født mai 2018) og hele den historien der hun måtte forholde seg til hele gjengen med piraiaer til oktober 2018, var hun sliten. Og ble en litt gretten tispe, som ikke viste særlig interesse for andre hunder eller andre folk enn mor. 
Og etterhvert som Nova ble eldre og situasjonen hjemme ble mer anstrengt fordi de to ikke greidde å finne tonen, forble Lotta slik: ikke videre begeistret for andre hunder, tok aldri initiativ til lek med andre hunder, og ville stort sett kun forholde seg til mor. 

Så ble Nova omplassert og vi fikk inn Rim. Og da skjedde det en endring i Lottas adferd. Plutselig ble hun superleken igjen. Hun byr opp Rim til lek hele tiden, er veldig tolmodig med Divas mange rare krumspring (Diva er elendig på hundespråk....), og er stort sett bare supeglad og supelykkelig hele tiden. Logrer, danser med bakparten, leker med de som vil leke, og vil ingen andre leke, så leker hun på egen hånd for seg selv. Så vi tobente blir i kjempegodt humør av å bare SE på Lotta. Hun er selve den fysiske manifesteringen av "lykkelig og ubekymret". 
 

Og hun og Rim har blitt radarpar. Leker, koser og trives veldig godt sammen. Noe som virkelig gjør meg glad.  :) 

Julen er tid for julekort, og julebrev. I år har jeg ikka hatt tid. Nå er det julekveld, og jeg sitter her med middagslaging, og venter på resten av familien. Dvs NESTEN resten. 
2020 ble ikke som forventet. For noen av oss. Jeg hadde planlagt et 2020 der jeg skulle "jobbe mindre", etter mange år som dobbelt og tribbeltarbeidende. Slik ble det ikke. 
Da det "smalt" i mars, ble jeg innrullert til smittevernsarbeid. I en stor bykommune som Trondheim er. Og faglig sett, og arbeidsmiljø-messig sett - så har det vært et lærerikt og innholdsrikt år. Som i stor grad bestod av jobb, jobb og atter jobb. Og dermed har det gått utover familien (nok en gang), og private interesser. Men jeg har en familie som bidrar der jeg ikke strekker til. Heldigvis. 

Så jeg innser at jeg er heldig som har et ektemann som forstår at det å være lege kan bety MYE  jobb. Og unger som er nesten voksne og veldig selvstendige og som bidrar veldig når det trengs på hjemmefronten. 

Så, hvordan oppsummere 2020?

sånn utenom korona?
 

For å ta korona først:
Jeg har fått verdens beste kollegaer. Og har sjefer og faglige overordnede jeg har stor respekt for. Og føler en veldig lojalitet for. Og jeg har et team under meg som jeg virkelig setter stor pris på. De jobber hardt! Virkelig hardt! De har en arbeidsmoral av en annen verden! Så om noen av dem føler på noe annet: Jeg virkelig setter STOR pris på hver eneste en i teamet “smittesporing” i Trondheim. Og syns de er utrolig dedikerte og flinke. Superlativer strekker ikke til. alle byer  og kommuner skulle hatt et smittesporings-team som “mitt”.

Og jeg har kollegaer som har gjort 2020 levelig. Hyggelige. Vi trives sammen (deler kontor), vi diskuterer. Vi finner løsninger sammen. Jeg hadde ikke orket det arbeidspresset vi  har hatt om det ikke var for arbeidsmiljøet. Og de lederne vi har. Jeg setter umåtelig pris på alle. De administrative lederne: Hilde, Jarl. Og de faglige; Tove, Betty, Guttorm, Helge. Jobb er trivsel for meg, til tross for høy arbeidsbyrde og mange oppgaver. Fordi “systemet” tar vare på meg. 

Og sånn utenom korona: 

Jeg fikk en fin sommerferie - stort sett på hytta. Men fikk truffet to av mine barndomsvenner som ennå betyr ufattelig mye for meg selv om jeg er over “middagshøyden”. Og fikk besøk av familie på hytta; foreldre, brødre med familie. Og jeg er veldig knyttet til min egen familie, til tross for at vi ofte er uenig om både medisin og datateknologi. Og her veldig stor respekt for mine søsken. Selv om jeg noen ganger rett og slett ikke orker å diskutere med dem. Vi er ganske intense hele gjengen….så hvis man er sliten av andre grunner er disse brødre og søster ikke beste sparringpartnere…. Men jeg elsker dem likevel!

Og jeg har fått trent litt hund. Da smitten var lav i Trondheim holdt jeg kurs (med god avstand, spriting av hender, listeføring osv) for nye valpe-eiere i regi av Hundesenteret i Trondheim, Hundesenteret på Tiller er det beste stedet å gå kurs når man har hund. Er min oppfatning. Jeg har jobbet andre steder som instruktør, men Hundesenteret ser hele familien, hunden og konteksten.
 

Jeg gjorde noen tunge valg ift egne hunder. Nova flyttet. HUn har fått det veldig bra: hun har lagt på seg, blitt roligere, begynt å leke. Så det viser at valget var riktig ift henne. Hun fikk et bedre liv uten meg enn med meg. Omplassering kan være bra for noen hunder. Jeg savner henne, men det er MITT problem. Ikke hennes.

Vi fikk inn Rim i stedet. Som er en VELDIG aktiv valp (elsker det!!!) Leker, er veldig glad i alle mennesker. Leser andre hunder veldig godt. Så hun er en valp som lover godt. Så selv om jeg føler på at jeg  ikke har hatt all verdens tid ift det å miljøtrene Rim, og sosialisere henne (smittesporing er VELDIG tidkrevende…) så tror jeg hun tåler det. Og god avl med gode gener gir ofte hunder som heldigvis tåler mye. Hun er glad, logrende, elsker mat, supersosial, lærer superraskt. Jeg er veldig fornøyd. 

Så hva fremover; 

En “vanlig” arbeidsuke på 37,5 timer hadde vært fint. Så om folk kan begrense sosiale kontakter, holde avstand og sprite hender, er der håp om akkurat det. I julen skal jeg, og teamet mitt jobbe. Men fra nyttår håper jeg på litt fri. Med mulighet for å trene hund. Og så håper jeg at vaksinene som kommer gjør det mulig for meg å besøke mine ”Godt voksne” foreldre. Og min gamle tante. For familien betyr mest. Uansett.

Valp igjen, så valpetid. Og etter Lottas "salmonella-kull" kan jeg med hånden på hjertet si at jeg ikke syns valpetid er det morsomste i verden. Det er -slik jeg ser det - først og fremst masse jobb. En jobb der målet er en velfungerende voksen hund. 

Ene greia er jo alle de vanlige valpegreiene: Husrenhet, valpebiting, bjeffing osv. Det er i hjemmet her ren rutine, og oppleves ikke som problematisk. Men som en "jobb" som må gjøres. 

Og så har vi alle de miljøfaktorene som en valp skal bli kjent med og lære å forholde seg til: 
Ulike mennesker - ulike aldre, utseender, bekledninger, de med ganghjelpemidler som krykker og staver, de med skjegg, syklister, de på rulleski, rullebrett, løpende barn, skrålende barn  osv. 
Ulike fysiske miljøer: by, bygater, skilt, postkasser, trafikk, skog, åker, fjell, ulike underlag - grus, glatte gulv, metallunderlag, asfalt, skogsbunn, osv osv. Og ellers de fysiske forhold man vet valpen må forholde seg til gjennom livet, inkludert bilkjøring, ev buss om man er avhengig av det.

Utover dette har jeg ett hovedfokus med Rim, og det er lekutvikling. Jeg vil at hun skal leke og tigge meg om å få leke med meg. Og jeg legger inn ferdigheter jeg vil hun skal kunne, i leken. Jeg bruker mye shaping, og klikker. Fordi jeg vil at hundene mine skal tilby adferder, og være "kreative". Der er ingen "Krav" fra meg, i denne formen for trening/lek. Kun mye og god belønning. Og det er Rim som skal mene den er god. Så hvis jeg merker at hennes interesse er "såder", bytter jeg belønning. 
 

Det første jeg startet med da hun kom i hus var sevfølgelig at hun skulle oppsøke meg hele tiden, følge etter meg, og reagere på navnet sitt. Ganske raskt startet jeg også med omvendt lokking, som er en hjelpeøvelse jeg bruker mye i innlæring og utvikling av andre adferder gjennom hele hundens liv. 
Og nå, hun er nå 12 uker, startet vi med bakpartskontroll. På kasse. 

Og igjen - dette er lek. Det skal være morsomt, masse belønning, og i denne prosessen sniker det seg inn de ferdigheter som jeg ønsker av henne. Essensen av shaping. Og som man ser på denne videoen -så hopper hun opp igjen på kassa etter å ha plukka godbiter på gulvet. Fordi hun har forstått at det er denne adferden som utløser belønning. 

 Valper elsker å prøve nytt, utforske og leke og få ros og belønning. Perfekt utgangspunkt for shaping. I dag tok jeg frem «kassa», og i løpet av tre korte økter, spredt utover dagen (første i min lunsjpause -hjemmekontor, andre mens jeg laga middag og tredje nå i kveld, hver på ca 5 minutter) har hun knekt koden for hva som utløser belønning. Dette er ikke «å kreve» noe av en valp. Dette er lek, og læring ved hjelp av KUN belønning og belønningsmarkør (klikk). Dette kan de aller fleste valper «få til», om vi instruerer eier godt nok. Det handler om 1.belønning og 2.motivasjon.

Og selvfølgelig kan vi gjøre det enklere for valpen å tilby riktig adferd ved å være nøye på vår egen timing, og belønningsplasseringen (som er grunnen til at jeg gir henne belønningene fra den posisjonen jeg gjør, på videoen). 

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe om dette, siden det egentlig er en privatsak. Min sak. Mitt liv og mine valg og mine vurderinger. Men jeg får en del spørsmål....og jeg orker ikke svare ut samme svar gang etter gang. Og  det er bedre at folk vet hva som er tilfelle, enn at det lages snodige rykter. 

Som jeg tidligere har skrevet om - i frustrasjon - og mer enn bare en gang, så er Nova ingen flokkhund. Hun har et stort kontrollbehov - som nok innerst inne bunner i en slags usikkerhet. Og som gir henne stress når hun føler at hun ikke har full kontroll. Så dermed har hun ikke interesse for lek - for da må man kunne koble ut omgivelsene, og hun greier heller ikke slappe av hjemme i en setting der vi har andre hunder hun hele tiden må "passe på " (vokte over), slik at de oppfører seg "bra". Lotta aksepterer ikke en annens hund forsøk på kontroll, og sier fra når det bygger seg opp. Og da smeller det skikkelig. Og Diva er hopp-og-sprett-og-tjo-og-hei, og er særdeles vanskelig å "kontrollere", hvilket har medført konstant uro innendørs når hun spretter rundt og nekter å la seg gjete rolig av frk Narvestad. 
Legg til at Nova har ressursforsvar ovenfor andre hunder, inkludert husets, som hele tiden har betydd at ved minste mistanke - fra hennes side- om utfordringer av "hennes" ressurser - så har det smelt. 
Så siste året har vært rimelig slitsomt på hjemmebane, og siden nyttår var jeg lenge i tenkeboksen. Og kontaktet Novas oppdretter - som også er en venn - og ba om hjelp. For noen ganger går det rett og slett ikke. Nova var stressa, de andre hundene var stressa, jeg var stressa og sliten, og resten av familien drit lei. 

Når det er sagt: Nova er ingen problemhund. HUn har supergodt gemytt. Elsker alle tobente, spesielt barn. De gangene jeg har hoppet inn mellom henne og annen hund som sloss, har hun umiddelbart trukket seg idet hun har senset meg. Og aldri aldri gitt meg så mye som et knurr eller en skrape av tennene. MH viste også totalt fravær av aggresjon (men MH måler ikke hundeaggresjon og ressursforsvar mot hunder - som er Novas "svake sider"). 

Så tidlig i høst ble det bestemt at Nova flytter til en annen familie, via oppdretter. Denne familien har livslang erfaring med brukshunder og beauceron. De har hatt flere beauceron tidligere, og ønsket seg nå en ny, men ikke valp. Og de ønsket seg en voksen beauceron som tåler barn. Og Nova ikke bare tåler barn, hun ELSKER dem. Så dermed ble det bestemt at dette måtte bli hennes nye hjem. Nova får et roligere liv uten andre hunder i flokken, og ny eier får en gjennomtrent og snill beauceron, med hverdagslydighet innabords. 

Da dette ble bestemt senket jeg skuldrene. Hundeliv skal være mer enn bare stress og "kontroll" og "logistikk". 

Jeg har i mange år ventet på Nova, og ønsket meg beauceron, før jeg fikk henne. Og det visste Novas oppdretter. Så da hun i høst hadde et veldig spennende kull, spurte hun om jeg kunne tenke meg en valp fra dette kullet? Og hvem kan si nei til en slik forespørsel - når jeg visste hvem avlsdyrene var? For jeg ønsker meg en brukshund. Men ikke malle, ikke schæfer og ikke border collie. Beauceron er eneste rase i FCI gruppe 1 som har "truffet meg". Til tross for at den så krevende - dvs kanskje nettopp derfor. Men jeg trenger hund som er belønningsmotivert, som vil leke, og som vil selge en nyre og halen sin for en godbit. Og som både vil jobbe og som kan fungerer i en flokk. 
Så derfor hentet jeg nå Rim, samtidig som Nova ble levert tilbake til oppdretter. 

Det å levere fra seg Nova ble ikke gjort med lett hjerte. Men jeg vet hun får det bra, og når korona er over håper jeg at jeg får treffe henne de gangene jeg er på besøk hos min venn og oppdretter i Sverige. Hun har allerede fått bedre matlyst etter at hun flytta, enn det hun hadde hjemme hos meg. Og det tyder jo på at hun allerede kjenner på mindre stress. 

Bilder tatt av Anne Olaussen.

Denne helgen har jeg og Lotta vært på jaktkurs for spaniels. Jeg har vokst opp og er del av en familie der jakt og friluftsliv er en veldig viktig del av livet. Og nå som ungene mine er i ferd med å bli godt voksne, ser jeg muligheten til å bruke mer tid på friluftsliv, og etterhvert også kanskje jakt. Jeg har ikke spesifikt trent jakt med Lotta. Men vi har jo trent det meste annet som man kan trene på. Så det jeg så i helga var at Lotta stort sett kan de momentene som må kunnes for å kjede sammen en hensiktsmessig jaktspaniel-adferd i jaktsituasjon. 

SITT

Hun sitter. Okke som. Jeg kan kaste leker og dummyer over hodet på henne, forbi henne, rundt henne, og hun sitter. Fordi hun er superlydig og hele tiden legger bånd på seg selv når jeg ber henne om det. 
Og når jeg løper med henne, eller kaller henne inn, eller ber henne søke, og i denne settingen kaster ut dummy, så setter hun seg. Noen ganger er hun nok fristet til å snu seg etter dummyen, men hun blir stående og setter seg. 

SØK

Hun søker. Og når hun vet oppgaven, så er hun supermotivert. I dagens første feltsøk trodde hun tydeligvis først at vi bare var på "tur i skogen", siden det er det vi har gjort i skogen siste året, stort sett. Og først etter første funn av dummy forstod hun at hun skulle skru på søksmodus. Dette blir derfor bare snakk om å snu forventningen hennes til hva vi skal gjøre "i skogen" og "på fjellet". (Og på fjellet går hun uansett rett ut i søk etter ryper, fordi hun vet av erfaring og med nesen sin at de er der et sted....)

INNKALLING

Der er hun super. Knallsikker. Trenger overhodet ikke bekymre meg ett sekund. 

APPORT

Ok, her kan vi jobbe med noen av momentene. Det å HOLDE apporten når hun er i ro har hun alltid slitt med, og vi har ennå ikke helt knekt koden. Men vi nærmer oss tror jeg. Og skal komme i mål med ren shaping.  Det å hente inn apporten (dummyen) når hun finner den i søk, DET gjør hun mer enn gjerne, og er da superlykkelig og veldig fornøyd med seg selv. 
Å avlevere den i hånden min er ennå litt såder. Hun har en tendens til å spytte den ut 20 cm fra meg. Hvilket er bivirkningen av å ha trent mye på at hun skal komme inn med leker og dummyer og tennisballer - hun er i utgangspunktet typen som helst vil stikke av med lekene og ligge et sted for seg selv og bare gnage på dem av ekstase. Og vil ikke dele. 
Men nå kommer hun jo alltid inn, så da får vi jobbe med å "reparere" bivirkningene av den treningen vi har lagt ned i innkomstene. 

DIRIGERING

Hun leser kroppspråket mitt og velger stort sett riktig retning. Hun trenger litt mer erfaring på at det er bortkasta å sjekke ut de retningene hun IKKE skal gå i, siden det ikke ligger noen godbiter der. Og så må vi legge på retnings-kommandoer.

KJEDING

I dag, siste økten, kjedet vi sammen det hele. Og hun gjennnomførte hele kjeden uten problem. Der jeg går ut med henne ved fot, setter henne ned, går videre, slenger ut dummyen, går tilbake, tar henne med meg til start igjen, for så å sende henne ut i søk og apport. 

HVA VI HAR IGJEN 
Terping på apporten, og avlevering i hånd. 

Sette på retningskommandoer. 
Ev legge inn fløytesignaler på alt. 
Og så har vi det i boks tenker jeg.  ;) 

Super-Lotta. Vakker er hun jo også <3 

Og en helg med pause fra Covid-19. 
Så vi har vandra rundt i fjellet her; jeg, Lotta og Nova. I snø til knærne. Første tur i dag morges, og siste tur i blåtimen i ettermiddag. Så nå er alle slitne. Det krever både muskler og kondisjon å tråkke i dyp snø i mange timer. Men deilig. Og vakkert.