Hundenesen er et fantastisk organ, noe mange "hundefolk" vet, og er fascinert av. Og mange, som meg, trener hundene sine i ulike sporter innenfor det man kaller "nesearbeid". Det kan være blodspor, "id-spor" (eller "folkefot" som mange kaller det), feltsøk (der leter hundene etter gjenstander berørt av folk), rundering (der leter hunden etter folk), smeller, nosework og mye mer. I profesjonelle arenaer trenes hundene i det som kalles spesialsøk der hundene trenes i å søke etter spesifikke duftemner, og trenes spesifikt i dette. Feks narkotika, sprengstoff, veggdyr osv. 

Og så har vi den varianten innenfor spesialsøk som kalles for "Match to Sample" (M2S). Det er en søksform der hunden får presentert et luktemne, og deretter skal ut og finne og markere på samme luktemne. I utgangspunktet er hundesporten smeller oppfunnet utfra tanken om at hundene skal skille et menneskes individuelle lukt fra andre menneskers. Altså en M2S med ID-lukt fra mennesker. Det har en del utfordringer ved seg som jeg skriver mer om lenger ned i denne artikkelen. 

Selv har jeg trent en del smeller og vært engasjert i denne sporten siden den startet. Og vært fascinert av hundens evne til å skille mellom ulike lukter. Og som den nerden jeg er, så har jeg gått inn for å lære meg mest mulig om hundenesen, og om luktesansens muligheter og eventuelle begrensninger. Og har siste årene lært stadig mer, fra både gode undervisere med forskningsbakgrunn og profesjonell bakgrunn i trening av spesialsøk-hunder, og fra det å hele tiden lese meg opp på forskning. Og så trener jeg mine egne hunder. Og de er ulike, noe jeg syns er bra, og spennende. For da får jeg erfare hva ulikheter mellom hunderaser og hundeindivider kan gi av utslag i trening av ulike hundesporter, som spesialsøk og smeller. Og så har jeg holdt ganske mange smellerkurs og spesialsøk-kurs etterhvert, og fått observere et utall ulike raser og individer og hvordan de har respondert på grunntreningen i denne type hundetrening. 

HVA ER LUKT?

Det er greit å vite litt om hva lukt er, og hvordan lukt forholder seg til omgivelsene. En viktig utfordring med trening av lukt-diskriminering hos hund, i tillegg til selve innlæringen hos hunden av den atferden vi ønsker den skal ha, er håndtering av luktemnene, og risikoen for kontaminering  - dvs forurensning av luktemnene med andre lukter som ikke har noe med selve søksemnet å gjøre. Og derfor er det viktig å kunne litt om lukt for å forstå mer om hvordan man ev kan unngå slik kontaminering. 

Lukt er i praksis fordampning av kjemiske molekyler fra materialer, gjenstander, overflater til luft. Ulike lukter har ulik løselighet både i materialer og i luft. Noen materialer mettes rask med luktmolekyler, andre mettes langsomt. På samme måte vil noen lukter kunne avgis raskt til luft fra enkelte materialer, mens andre avgis langsomt til luft. Hvis luften rundt luktkilden er innestengt og ikke kan bevege seg ut av feks et rom, vil rommet etterhvert mettes med lukten, dvs at konsentrasjonen av lukten vil være lik i hele rommet. Om der er “gjennomlufting”, vil konsentrasjonen være høyest nærmest luktkilden, og fortynnes med økende avstand fra den.  

Luktmolekylene har ofte, men ikke alltid, en molekylvekt mellom 50 og 500 g/mol. Strikte grenser for hva som kan oppfattes som lukt kan ikke settes fordi hundenesens følsomhet (sensitivitet) for ulike luktemner kan variere veldig, slik at noen ganger kan feks dufter med lav molekyl-løselighet være lettere å oppfatte enn dufter med høy molekyl-løselighet. Og i noen settinger vil løseligheten til en lukt-kilde variere med konteksten. 

Vi vet ennå ikke HVA hundene går etter når de søker etter “en lukt”. Vi vet ikke hva de går etter når de søker etter menneskelevninger, 

(J Forensic Sci. 2019 Mar;64(2):587-592. doi: 10.1111/1556-4029.13901. Epub 2018 Sep 3.Decomposing Human Blood: Canine Detection Odor Signature and Volatile Organic Compounds.

Rendine M1, Fiore C2, Bertozzi G1, De Carlo D1, Filetti V3, Fortarezza P2, Riezzo I1.)

 eller levende mennesker. Heller ikke i søk etter eksplosiver vet man helt hva hundene egentlig går etter 

(“The physical chemistry of odors - Consequences for the work with detection dogs: Kai-Uwe Goss, Forensic Science International Volume 296, March 2019, Pages 110-114, https://doi.org/10.1016/j.forsciint.2019.01.023).

Håndtering av luktene hundene skal lære inn er i seg selv en hel vitenskap, pga kjemien og fysikken knyttet til dette med lukt, luktmolekyler, fordampning og opptak av luktmolekyler i ulike materialer og miljøer, påvirkning av luftstrømmer, temperaturer, tykkelsen av de ulike materialene, forholdet mellom volum og overflate, kjemisk struktur på duftmolekylene og mye mer. Oppbevaring av lukter er i seg selv svært vanskelig fordi de fleste materialer tar opp lukt og frigjør lukt gjennom selve materialet. Plast feks absorberer mye lukt og frigjør mye lukt. Dette kan alle teste ut ved feks å putte litt vanilje i en zip-pose, forsegle posen, og etter ca 2 timer vil man kjenne lukten av vanilje på utsiden av posen. I tillegg til at lukten “taper” seg gjennom en del materialer, vil den også bli  forurenset - kontaminert - ved at andre lukter tar seg inn til luktkilden gjennom oppbevaringsmaterialet, og forurenser dennes luktbilde. Det å hente inn og oppbevare lukter som skal brukes i hundetrening, er derfor en komplisert vitenskap, selv profesjonelle sliter mye med. Pga alle faktorene som er vanskelig å kontrollere for. 

Hva har så dette med smellersporten å gjøre? Jo: smeller er i praksis en ide om å trene hundene til å fortløpende bli presentert for en unik menneskelukt, for så å finne denne, og skille den fra alle andre menneskelukter i omgivelsene. Dette er utrolig krevende - for hunden, og for føreren. Både ift inntrening, og i utøvelsen. 

Inntreningsbiten blir ekstremt vanskelig når man vet hvor lett lukter blir forurenset. Hvis man da skal trene inn unike menneskelukter, som alltid -i hver konkurranse - skal være forskjellig fra forrige konkurranse og forskjellig fra trening, så må hunden virkelig FORSTÅ at det er de unike små duftmolekylene som skiller to mennesker den skal finne og markere på. Vi mennesker har nok ulike lukter, men vi kan likevel lukte ganske likt. Hunden vil velge å søke etter det duftbildet den har oppfattet, og det vil sannsynligvis i en hobbysetting (der nesten ingen har tid eller ressurser til å trene mer rent, og med større kontroll på alle betingelser enn profesjonelle hundeførere og forskere som jobber med dette) være luktbilde preget av feks klær, vaskemidler, såper osv.

(Rigorous Training of Dogs Leads to High Accuracy in Human Scent Matching-To-Sample Performance Sophie Marchal, Olivier Bregeras, Didier Puaux, Rémi Gervais, Barbara Ferry, PLoS One. 2016; 11(2): e0146963. Published online 2016 Feb 10. doi: 10.1371/journal.pone.0146963. PMCID: PMC4749222)

Og siden nesten ingen kan trene så metodisk og rent og systematisk som en håndplukket hund i et medisinsk forskningslaboratorium, vil inntrening av id-lukter, dvs det man mener og tenker og tror er inntrening av id-lukter, i stor grad forvirre de fleste familiehunder. Selv håndplukkede profesjonelle hunder som trenes etter strikte og like prosedyrer viser stor forskjell når de testes, noe man tror kan skyldes genetiske egenskaper knyttet til reseptorer for lukt, og andre nevrologiske egenskaper knyttet opp mot gener, samt hundenes evne til å fokusere, hundenes temperament og personlighet spiller inn, den indre motivasjonen, og læringsevne. Og dette altså hos hunder som er håndplukket, som regnes som lettlærte brukshunder, og som trenes av profesjonelle, etter vel gjennomtenkte rutiner og prosedyrer.

(Canine Olfactory Thresholds to Amyl Acetate in a Biomedical Detection ScenarioAstrid R. Concha, Claire M. Guest, Rob  Harris, Thomas W. Pike, Alexandre Feugier, Helen Zulch, Daniel S. Mills

Front Vet Sci. 2018; 5: 345. Published online 2019 Jan 22. doi: 10.3389/fvets.2018.00345, PMCID: PMC6350102)

Og dette gjelder hunder som trenes systematisk til å finne EN spesifikk lukt. Og selv da vet man at at man må ha mengdetrening for denne spesifikke lukten i spesifikke konsentrasjoner. Hvor lenge en hund greier å “holde på et luktbilde” i hodet er også uklart, men sannsynligvis ikke veldig lenge.  (se referanser nederst) 

Hundens luktesans påvirkes også av ulike faktorer som kosthold, fysisk aktivitet, og studiene her viser mange ikke helt det resultat man kanskje hadde forventet.

(Front Vet Sci. 2018 Mar 29;5:56. doi: 10.3389/fvets.2018.00056. eCollection 2018. When the Nose Doesn't Know: Canine Olfactory Function Associated With Health, Management, and Potential Links to Microbiota. Jenkins EK1, DeChant MT2, Perry EB2.)

Forskning (såvel som manges erfaring) viser også at rase og miljø påvirker hvor effektivt hundene søker. Og mange med familiehunder vet også at hunden deres ikke syns alle typer miljøer er like hyggelige. 

Så vi vet altså ikke hva smellerhundene egentlig søker etter. Bortsett fra i klasse 1, der de søker etter identiske skinnbiter. Og da går på skinn. Men ikke ID-lukt etter mennesker. De som tror det, lurer seg selv, eller vet for lite om hundenesen. 

Fordi hunder brukes i søk, profesjonelt, forskes det mye på dette. 

Og det å søke etter noe, innebærer også at hundens adferder påvirkes. Og den påvirkes i mye større grad enn vi tror, av hundefører. Dette er vist i forskning, også hos søkshunder. Fører påvirker hundens adferd, i søket, uten å vite dette selv.

(Handler beliefs affect scent detection dog outcomes Lisa Lit, Julie B. Schweitzer, Anita M. OberbauerAnim Cogn. 2011 May; 14(3): 387–394. Published online 2011 Jan 12. doi: , 10.1007/s10071-010-0373-2, PMCID: PMC3078300) 

Så når profesjonelle hundeførere med håndplukkede profesjonelle hunder har dette som en utfordring, hvor mye mer har da ikke den vanlige familiehunden, som hele tiden har fokus på eier for lek, mat, hverdagsrutiner osv, dette med seg inn i søksadferden sin? 

Så, hva med smellersporten, og id-lukt? 

Jeg tror at hvis smeller skal blir overkommelig for den jevne familiehunden, må luktbildene de skal søke etter, være enklere å trene inn. Og ikke kreve 6 - 10 økter per dag, i et sterilt laboratorium.

(Rigorous Training of Dogs Leads to High Accuracy in Human Scent Matching-To-Sample Performance Sophie Marchal, Olivier Bregeras, Didier Puaux, Rémi Gervais, Barbara Ferry, PLoS One. 2016; 11(2): e0146963. Published online 2016 Feb 10. doi: 10.1371/journal.pone.0146963. PMCID: PMC4749222).

Luktene må være enkle å håndtere for alle som vil trene hund i denne sporten, og være lett tilgjengelige. Og såpass markante at hundene lett opplever luktene som dem de skal søke etter. Hvilket også betyr -slik jeg ser det - at der må settes feks et antall lukter hundene skal forventes å kunne i de ulike klassene. Dvs at av det fortsatt dreier seg om “match to sample”, men i stedet for id-lukter (- som forskning og erfaring hos profesjonelle miljøer innen forskning, politi, militæret og andre profesjoner, forteller oss er svært vanskelig) ha et utvalg lukter der man kan forvente å få en av dem i konkurranse. Feks 10 ulike lukter i klasse 1, og ev øke antallet i klasse 2. Luktene kan feks være kjente lukter som urter, kamille, vanilje osv.  

Dette tror jeg vil gjøre smeller-sporten mer tilgjengelig og attraktiv for den jevne familiehund og hundeeier. Og sporten bli en hundesport for alle, og ikke bare for noen få med spesiell interesse og mulighet for trening av hund i et laboratorium. 

I Sverige er per i dag Nosework en veldig populær sport. Den krever ikke tydelig markering fra hunden, noe jeg syns er negativt (for akkurat DET er ikke en tryllekunst å lære inn), og den bruker eteriske oljer som ofte viser seg å være helseskadelige (de er fettløselige og går over blod-hjerne barrieren, og en del både mennesker og hunder er også allergiske mot enkelte av oljene). 

Og så er en ny sport på veg i Sverige: spesialsøk, med søk på kong (som profesjonelle bruker til å lære inn søksadferden hos hundene med). Det blir spennende å se hvordan den bygges opp i klasser og konkurranseform, og om den appellerer til den jevne hundeeier. 

 

• Waggoner LP, Johnston JM, Williams M, Jackson J, Jones MH, Boussom T, et al. Canine olfactory sensitivity to cocaine hydrochloride and methyl benzoate. In: Proceeding SPIE 2937, Chemistry and Biology-Based Technologies for Contraband Detection, Boston, MA (1997).

• Wilson DA. Olfaction as a model system for the neurobiology of mammalian short-term habituation. Neurobiol Learn Mem. (2009) 92:199–205. 10.1016/j.nlm.2008.07.010

• Walker DB, Walker JC, Cavnar PJ, Taylor JL, Pickel DH, Hall SB, et al. Naturalistic quantification of canine olfactory sensitivity. Appl Anim Behav Sci. (2006) 97:241–54. 10.1016/j.applanim.2005.07.009

• Mandairon N, Stack C, Kiselycznyk C, Linster C. Enrichment to odors improves olfactory discrimination in adult rats. Behav Neurosc. (2006) 120:173–9. 10.1037/0735-7044.120.1.173 

• Wilson DA, Stevenson RJ. Olfactory perceptual learning: the critical role of memory in odor discrimination. Neurosci Biobehav Rev. (2003) 27:307–28. 10.1016/S0149-7634(03)00050-2

• Hall NJ, Glenn K, Smith DW, Wynne CD. Effect of odor pre-exposure on acquisition of an odor discrimination in dogs. Learn Behav. (2014) 42:144–52. 10.3758/s13420-013-0133-7 

• Salcedo E, Zhang C, Kronberg E, Restrepo D. Analysis of training-induced changes in ethyl acetate odor maps using a new computational tool to map the glomerular layer of the olfactory bulb. Chem Senses (2005) 3:615–26. 10.1093/chemse/bji055

Det å lære noe nytt - altså selve prosessen som har med læring å gjøre, går for de aller fleste hunder ganske raskt. Når treningen likevel ikke gir resultat, er det oftest på bakgrunn av hundens MOTIVASJON. Dvs - MANGEL på motivasjon.
Dette ser jeg også i smellersporten. Det å lære inn øvelsene i klasse 1 går ofte lekende lett. Og man fortsetter med sporten fordi man ser hvor morsomt det er for hunden å få bruke nesen, og fordi man ser at dette er noe hunden får til.
For de hundene som lærer raskest i starten er det ikke uvanlig at fører etter en stund opplever at det går litt trått - hunden dabber litt av og VIL IKKE så mye lenger på treninger og i konkurranser. Mens de som kanskje strevde med innlæring i starten fortsetter en stadig økning av læringskurven.
Forskjellen er da ofte HVORDAN man trener og HVORDAN man belønner. Og ikke minst - HVA man trener på og HVA man belønner med...

Og alt begynner mellom ørene, bokstavelig talt.  :)

Veldig forenklet (det er også andre signalsubstanser og hormoner som virker inn, men jeg holder meg her til hovedtrekkene):

MAN FØLER FØR MAN TENKER!

I den "gamle og  opprinnelige" delen av hjernen- i den såkallte reptilhjernen, amygdala,  har vi et lystsenter. Her skilles signalsubstansen dopamin ut som en del av belønningssystemet vårt. Når dopamin skilles ut i lystsenteret, får vi et «dopaminrush», en deilig rus - og vi får lyst på mer.

Når vi gjør noe som trigger lystfølelse, feks ved inntak av mat, rusmidler, ved sex,  - øker dopamin, og vi vil derfor ha mer, og helst enda mer. 

Denne lystdelen av hjernen (amygdala) kan også registrere (uten at vi er bevisst det)  og lagre atferd som fører til behagelige eller ubehagelige opplevelser, og er derfor knyttet til LÆRING. Når "den bevisste hjernen" setter igang og vurderer sanseinntrykkene har allerede amygdala tatt et valg, og har påvirket både resten av hjernen og kroppskjemien deretter. Og dermed de følelsene vi kjenner på.
Når amygdala har vurdert at noe betyr belønning vil det gjennom produksjonen av dopamin stimulere pannelappens grå substans (kalles for prefrontal cortex)på en positiv måte; man blir mer villig til å gjøre vanskelige ting, å det blir lettere å tenke dypt og å skape løsninger.  Man blir rett og slett smartere av lyst og dopamin! I prefrontal cortex foregår deretter planlegging av sammensatte adferder, det er her man tar avgjørelser og modifiserer den sosiale adferden sin. Og tanker og handlinger styres i samsvar med den motivasjonen man har.

Belønningshormonet, Dopamin,er derfor viktig  i all læring fordi det ser se ut til å ha en sentral rolle både når det gjelder motivasjon, konsentrasjon og viljestyrke. Det får individer til å ta initiativ, og til å opprettholde innsatsen over tid for å oppnå noe. Lave dopaminnivåer gjør at mennesker og forsøksdyr er mindre villige til å gjøre en arbeidsinnsats for å oppnå noe. Lave dopaminnivåer gjør det vanskelig å konsentrere seg og å fokusere på arbeidsoppgaver. Blir dopaminnivået i hjernen unaturlig lavt, blir vi deprimerte og demotiverte. DA gidder vi ikke.

Med andre ord - der er tette bånd mellom følelser og læring, mellom opplevelse av belønning og læring.
1. Lyst- = belønning - amygdala øker dopaminet.
2. Dopaminet sørger for en strøm av positive følelser  - dopamin-flush- før individet selv evner å ha en bevisst tanke om hva som er bra eller ikke, at dette - denne adferden - er bra.
3.Adferden som utløste de gode følelsene blir husket - man lærer, og får på denne måten gjennom dopaminet økt motivasjon og fokus og kosentrasjon i samme øyeblikk.

Læring er følelser. Følelser - positive - sørger for at hunden din HUSKER at dette gav belønning. Så gi hunden positive følelser idet den gjør det du vil den skal gjøre - da frigjøres dopamin, lyst og glede flommer gjennom hunden din, og den vil jobbe hardt for å få oppleve de følelsene flere ganger.

DERFOR er belønning så viktig i all hundetrening. Med rett belønning - dvs den type som skaper en umiddelbar LYSTFØLELSE i hunden - som øker dopaminkonsentrasjonen i hjernen til hunden - er det som øker sannsynligheten for at hunden vil gjenta akkurat DEN adferden som akkurat nå utløste belønningen som økte dopaminet! Ser du sirkelen? Og ved å gjenta og gjenta denne belønnings-kjeden "hjernevasker" man hunden - man lager et spor - eller rettere sagt synapser - forbindelser i hjernen - som sørger for at denne økningen i dopamin trigges ved -etterhvert -adferden i seg selv. Og da går hunden på autopilot. Samtidig må man huske å hele tiden "minne hjernen på" at det var DENNE adferden som trigget økningen i dopamin - ved å ALDRI slutte å belønne. Slutter man å belønne, eller belønner for dårlig, vil hunden "avlæres" pga fravær av lystfølelser. 

HVA er så rett belønning?
Det er den belønningen som trigger lystfølelsen hos hunden din. For mange hunder er det mat. Og jo bedre godbiter, jo mere lyst og jo mer husker den, jo mer fokusert blir den og jo mer vil den jobbe for å gjenta opplevelsen. Og flere godbiter er alltid bedre enn EN. Om hunden din ikke jobber maksimalt for EN godbit, ØK antallet. Forskning har vist at hunder kan telle, så de ser forskjell på en og 4 godbiter. De bryr seg minder om størrelsen - viser det seg. Men ved å øke antallet kan du øke motivasjonen.

Og lek trigger lyst og glede hos mange hunder. Her må man prøve seg frem ved å leke mye med hunden. Dralek - sosial kamp - jaktlek - ballkast - lek med godbiter. Hunder er som oss tobente - noen liker det ene og noen liker det andre. Og ved å bli kilden til LYST hos hunden din styrker du også hundens relasjon til DEG. Og den vil oppsøke deg for å gjenoppleve gode følelser. Hunder kan ikke bli bortskjemt. Men de kan bli hjernevasket - på en positiv måte  :)

Andre viktige momenter for å opprettholde hukommelsen om lystfølelse i hunden din er: 
Tren når hunden din er våken og opplagt, og helst litt sulten.
Tren KORTE økter. Avlutt økten når hunden yter maks bra, da er det DET den husker. Ikke gjenta fordi du syns det er morsomt - med fare for at hunden blir sliten og trett og presterer mindre bra - da mister den effekten av minnet om adferden som var superbra og helt på topp.
Planlegg treningen din i forkant, og bestem deg for HVA du vil trene på i denne økten. Er den en del av en strategi som går over flere økter er det spesielt viktig - man får ikke løst alle utfordringer i EN og samme treningsøkt.

Og uansett HVA du trener på - øk alltid motivasjonen til hunden din gjennom belønningene. Det er der det starter - og der det fortsetter. 

Det nye året er godt i gang, jeg er omsider frisk igjen etter noen måneder som "indisponert", og hverdagen går mot "normalen". Der jeg har gjort noen grep for egen del. Jeg holder feks ikke så mange kurs lengre - de krever både tid, og engasjement og forberedelser, og jeg har ikke lenger overskudd til å håndtere andres krevende hunder. Der enkelte har tildels store utfordringer som man ikke kan ta lett på av hensyn til hundene, eierne og familiene rundt dem. 

Så mitt fokus i 2020 er først og fremst å KOSE meg med egne hunder, og trene dem mot ulike mål. Jeg er ikke spesielt kompetetiv av vesen, så konkurranser i seg selv motiverer meg lite, men jeg liker å ha noen konkrete mål. 

Så for Lotta har jeg et mål om å gjøre henne til en enda bedre spesialsøkshund enn noen gang. Vi går derfor kurs hos Jessica Åberg fra SWDI - en kursserie over 4 helger spredt fra januar til september. Vi gikk også to kurs med henne i høst, og jeg lærte veldig mye. Jessica er en dame med veldig mye kunnskap og erfaring om trening av søkshunder, og hun har en metodisk, systematisk og praktisk tilnærming som appellerer veldig til meg: Enten fungerer det vi gjør, eller så må vi prøve noe annet. Hun er også opptatt av at hundetreningenn skal være positiv (ift læringsprosedyrer) og motiverende for både hund og eier. Samtidig ser hun godt at også positiv trening inneholder mye "straff" (fra et læringsteoretisk ståsted). Ikke minst er det å tilbakeholde belønning, som vi ofte bruker i hundetrening, noe som av enkelte hunder kan oppleves som veldig hardt. Så gråsonene blir flere, og svart-hvittt-tenkningen (som jeg misliker sterkt, fordi jeg tror at en svart-hvitt forenkling fordummer hundetrening) er fraværende. 
I starten av denne kursserien bestemte jeg meg bla for å helt endre markeringsformen til Lotta. Noe som selvsagt krever en del tid fordi hun har i 5 år blitt belønnet ca 1 million ganger for den belønningsadferden hun frem til nå har hatt. Men det løsner gradvis, og vi har det morsomt når vi trener. Lotta har blomstret veldig opp siste året, er valp i hodet igjen, veldig leken og logrende og glad. En super og supehund på alle måter. 

Nova har omsider landet etter unghund-perioden. Beauceron blir seint voksne i hodet (om noengang....). Hun har hatt litt mer lekelyst siste måneder enn tidligere, selv om det ikke er en lekelyst som ennå helt kan brukes som belønning i trening, så er vi på veg mot noe. Nova er -noe forenklet skrevet - en familiehund for den mer erfarne hunde-eierfamilien. Hun har ikke den samme utforsker-og treningsdriven som Lotta, og kan være vanskelig å motivere. Hun er lettlært, men har et veldig stort kontrollbehov og vil helst bruke energien sin på å få oversikt og kontroll over omgivelsene. Overhodet ingen redsler, men behov for kontroll. Så det å holde på hennes oppmerksomhet i settinger utendørs som innebærer mange lukter av andre dyr og andre hunder, er en stor utfordring. Hun er selvstendig, uredd og med egne meninger.  Innendørs er det enklere, men ikke enkelt.... Søkstrening er hun ennå ikke veldig motivert for, mest fordi der er lite som kan overgå selvbelønningen det å lukte etter hundelukter og hårvilt gir henne. Leker er ikke interessant utendørs, og godbiter må både være ekstremt gode OG hun må være sulten.... Så hun er ikke en typisk eager to please/belønningsmotivert brukshund for de som ev har høye ambisjoner i ulike sporter. 

Hun har et ekstremt godt gemytt, er veldig laidback (og samtidig en myk hund - uten redsler - så myk OG tøff på samme tid), og er en av de snilleste hundene jeg har hatt - på nivå med irsk-setter Sara. Hun er veldig opptatt av meg, vil helst ligge oppå meg, ev inntil meg når vi slapper av, og elsker generelt folk. Inkludert barn i alle aldre. Så hun er en hund jeg aldri trenger å bekymre meg for rundt barn. Pga gemyttet hennes, og den stødige personligheten med null redsler, null aggresjon og høy sosialitet, (og hun trekker seg i konflikter med andre hunder, og de to gangene hun har "sloss" har hun sluppet taket i den andre hunden på verbal kommando fra meg)  burde jeg av hensyn til rasen ha avlet på henne. Noe jeg likevel ikke kommer til å gjøre. Fordi jeg ikke vet hvem jeg ev skulle ha solgt valpene hennes til. Hun faller på mange måter mellom to stoler: Hun er ikke konkurranse-brukshund, og kan derfor ikke selges inn mot den type hundefolk, men hun er heller ikke nybegynner familiehund - til det er kontrollbehovet hennes for høyt (og jeg rammer henne alltid inn med tydelige grenser for hva hun kan tillate seg av adferd som bunner i dette kontrollbehovet). Vi kaller henne på tull her hjemme for Narvestad...etter vaktmester-skikkelsen i TV-serien om vaktmester Narvestad. 
Hun takler alle miljøer uten å blunke, og eier ingen over-følsomhet for lyder.

Så hun er i ferd med å lande som dels turhund, dels familiehund (vi er en "erfaren" hundefamilie - både de voksne ungene mine og ektemann), vi løper og sparker kick-spark, går fjellturer. Og jeg har en plan om å få konkurert litt med henne i rallylydighet - jeg har ambisjon om å få henne opp i klassene etterhvert, når jeg bare får nok lydighet på kontrollbehovet og trangen til å løpe ut og sjekke opp hunder og lukter rundt oss, i konkurransesettingen. I hverdagen er dette ikke noe problem, men løs på en konkurransebane med mange hunder og ev annet rundt trenger jeg mer forståelse hos henne for "reglene" mine, enn hva hun har per  i dag. Men vi kommer dit. 

Sånn på si jobber jeg med søkslysten, i spesialsøk. Det tar tid, men jeg har god tid. Hundetrening er noe vi skal gjøre hele hundenes liv, så ittno stress. 

Diva er tre år nå, og har også landet. LITT mindre hissig enn hun har vært, og hun og Nova har funnet ut av hverandre. Selv om de ofte kjekler som søsken....Diva er blitt fars turhund. Veldig kjælen, kosete, smart, lærer raskt og er lett å belønne.  Og temperamentsfull. Så hun bidrar til mye "hundeliv", noe naboene får merke..... (bjeffing er vanskelig å få lært henne av med....). Hun elsker hytta og nekter å frivillig bli med hjem derfra de helgene vi er der.... Da stikker hun gjerne av om hun kan og nekter å komme på innkalling. "Jeg blir her", sier hun.....

Og slik går nå dagene her. Med full jobb på dagtid, og hundetrening på kveldstid og i helgene. Hytteliv og fjellturer i helger og feriedager. 
Et hundeliv. 

Innen hundetreningens verden er der mange meninger om HVORDAN man mest effektivt trener en hund. For meg dreier det seg om: Hvordan LÆRER en hund mest mulig effektivt OG varig? Og utfører de adferder du vil den skal gjøre og samtidig IKKE utfører de adferder du IKKE vil den skal gjøre? 
 Samtidig skal treningen være etisk forsvarlig, bygge relasjon mellom hund og eier/fører på en positiv måte, og gi mest mulig avkastning ift tidsbruk. 

For min del har det kokt ned til - i praksis - to elementer: Lokking og shaping. 

Lokking er når man ved hjelp av enten håndbevegelser, synlige belønninger eller annet som "drar" hundens oppmerksomhet dit du vil (dvs - bruk av det vi kaller "hjelpere") får hunden til å utføre en eller annen spesifikk og ønsket adferd. Se for deg at du med godbit i hånda di får hunden ned i SITT eller LIGG. 

Shaping er at man belønner stegvis MOT en ønsket adferd, der hunden hele tiden selv må tenke ut og spekulere i HVA som utløser belønningen. 

Både shaping og lokking har sine fordeler og ulemper. 

Shaping
 Fordeler: 

• Hunden deltar selv aktivt og må ta initiativet selv. 
• Hunden blir selvstendig og ofte god på å løse problemer som den møter på.
• Hunden blir i liten grad avhengig av "hint" fra eier - dvs - den blir ikke hjelpeavhengig. 
• Adferden som shapes frem blir ofte svært stabil og pålitelig.
• Hunden husker ofte adferder som er shapet frem selv etter flere år uten trening.

• Det tar tid. 
• Fører må være tolmodig og ha fokus på målresultat. 
• Hektiske hunder som "tilbyr" 1000 adferder per sekund kan lett bli frustrerte. 

• Det går ofte raskt å få frem adferden. 
• Pga synlig belønning/tydelig signal er hunden veldig motivert (i starten i hvert fall).
• Det gir lite frustrasjon hos hunden i starten. 

• Hunden blir lett hjelpeavhengig. 
• Hunden kan lett bli passiv og vente på signal fra fører før den utløser adferd. 
• Adferden forsvinner lett når hjelperen uteblir. 

Jepp  you`ve got me! Jeg er kursoman. Der finnes ingen medisiner mot det... 
I helgen var jeg igjen på kurs i regi av Drammen hundesenter, og instruktør var Jessica Åberg fra SWDI.  Temaet var spesialsøk, og jeg gikk med Lotta denne helgen. 

Der er mange grunner til at jeg liker Jessica veldig godt. Hun er svært dyktig på hund. Hun har masse erfaring med trening av hunder til tjeneste (søk, spor, mine, sprengstoff, narkotika, politi, militær osv). Hun jobber med forskning på hund. Og hun er supertydelig på at hun ikke overhodet er med på noen form for straffebasert trening. KUN belønningsbasert. Og det passer meg og min "treningsfilosofi" rundt hundetrening som hånd i hanske. 

Og hun er direkte. Pakker ikke inn ting. Noe som er helt i min gate. (og det gir rom for ganske intense diskusjoner når man ikke vet om man er helt enig i forklaringsmodeller rundt adferder ;) ) 

Mitt "problem" med Lotta (luksus - problem, og ikke et hverdagsproblem.... ) har vært at hun har nekta å markere på dype funn. Hun viser med adferden sin at hun har funnet i nesa, men hvis hun ikke har en måte å bane seg veg helt inn til funnet så hun kan sette nesen sin på det, så har hun ikke villet markere. Kun lett etter en "inngangsport" til funnstedet. 
Og i helga fikk vi jobba med akkurat dette. Med godt resultat. 

Men det ble likevel ikke hovedfokuset mitt i helga. Det som derimot ble AHA - opplevelsen min, var en kommentar fra Jessica - om at jeg ikke lekte nok med Lotta. Og med skam må jeg erkjenne at hun hadde rett. Lotta har blitt den voksne og fornuftige og alltid lydige hunden i flokken her. Og dermed har jeg mistet - ubevisst - fokuset på å leke med henne. Det har blitt superkorte lekeøkter etter funn, og som belønning i annen trening. Men ikke LEK i den grad at Lotta har hatt stor glede av det. Så jeg bestemte meg der og da for å skjerpe meg. Så i helgen har vi lekt mye - etter funn, etter markeringer og utenom bare for å leke. På Lottas premisser slik som HUN vil leke.  Og det er supermorsomt! Jeg blir i godt humør selv av det :) For Lotta blir så lykkelig av å leke. Det viser hun med hele seg. Og da jobber hun enda mer intenst og er villig til å strekke seg enda lenger for å finne ut hva jeg vil ha av henne. Superhunden min!  :) 

www.facebook.com/gro.saugerud/videos/10156351350500047/UzpfSTU5MTE1MTc2MDoxMDE1NjQyNDA1MTQ4MTc2MQ/

Innen mitt profesjonelle fagfelt er det slik at om man ikke jevnlig og kontinuerlig oppdaterer seg faglig, ved å gå kurs, lese fag og forskningsartikler osv, så sakker man ganske raskt akterut og mister "evnen" til å gjøre en faglig god og evidensbasert jobb som lege. Og jeg tenker på samme måte med hundetrening: hvis man ikke jevnlig går kurs hos dyktige instruktører som selv er oppdatert på det de underviser i og holder på med, leser forskning og faglitteratur i tillegg til å hele tiden jobbe inn de nye kunnskapene og ferdighetene gjennom egen trening, så sakker man akterut og stagnerer som hundetrener ift egne hunder. Og ift det å undervise andre også. Så jeg er kursoman. Og får også kombinert mye av den basalkunnskap jeg har gjennom min medisinske bakgrunn, med mye som handler om adferd, stress, frykt, og læring hos dyr. 

Denne høsten har vært en tid der jeg har hatt fokus på egen læring. Og jeg har valgt å dra langt for å lære av de beste. Så jeg har flere ganger kjørt 60 - 70 mil hver veg, for å gå kurs. De som trekker meg mest er de som i tillegg til å trene egne og andres hunder, også forsker på dyrs adferd, trening av dyr, og læring. 

Noen "trekk" har gått igjen hos de som jeg har gått kurs hos (denne høsten har det vært Hanna Branigan, Thomas Stokke, Jonas Riise Johansen,  og Jessica  Åberg fra SWDI). Flere av kursene har gått i regi av Drammen hundesenter, som eies og drives av en person som også har mange av disse "trekkene", Gro Saugerud. Så hvilke "trekk" snakker jeg om? Jo: 

• De er opptatt av å trene hunder (og andre dyr) med frustrasjonsfrie belønningsbaserte metoder, uten bruk av ubehag/frykt/straff. 
• Flere har jobbet med trening av eksotiske og ville dyr (i fangenskap/dyrehager/naturparker), i tett samarbeid med forskere. Og de har en enorm respekt for dyrenes integritet. (Et eksotisk dyr som er frustrert kan være svært farlig...jmfr sint tiger eller løve...)
• De har suksess i trening av dyr - ofte andres - sjøløver, gauper, tjenstehunder, minehunder. 
• Og i kursene sine har de alle poengtert MOTIVASJON, som bygges ene og alene med positiv forsterkning, og som den faktoren som gjør hundenes adferd pålitelig og konsistent i pressede situasjoner (feks: en minehund må ha sikker markering uten "fjusk" eller "testing av fører"" når de leter opp miner). 
• Ferdigheter bygges en og en, som "Grunnferdigheter", og kjedes sammen, og før man kjeder sørger man for at hundens motivasjon for den endelige adferden er bygget gjennom rett "mengde" motivasjon for hvert moment.
• Og grunnferdighetene trenes i stor grad inn gjennom en setting der man tilrettelegger miljøet på en slik måte at sannsynligheten for at hunden lykkes blir stor. 

Ingen press på hunden, alt læres gjennnom lek og belønning. Og disse prinsippene overføres også til håndtering av problemer som den jevne hunde-eier 
kan komme opp i med sin hund. Og prinsippene overføres til trening av valper hos den jevne hunde-eier. 

Og alle de metoder de har brukt, teknikker, råd de har kommet med, har vært helt i tråd med det forskning har vist om læring, stess og adferd. Og har gjenspeilet de grunnverdier disse trenerne/instruktørene og forskerne har i sitt syn på dyr, hunder og trening. 

Til helgen blir det ny kurshelg der jeg kjører langt. Helgens tema er spesialsøk med Jessica Åberg.  Jeg gleder meg som en unge til julaften.
 

Da Lotta fikk valper i fjor vår, hadde jeg ingen planer om å beholde en valp selv. Men så ble hele valpekulllet en lang historie, med salmonella, karantene og "hæla i taket" i nesten 6 måneder. Oppi alt dette viste Alva seg frem som et veldig krevende valp, med mye energi, robust, tøff og veldig selvstendig. Hun likte ikke å bli holdt eller håndtert, freste som et lemmen når hun "måtte" ting hun ikke "ville". Og jeg innså at jeg der og da ikke kunne selge denne frøkna til noen som helst, fordi jeg garantert ville få henne i retur. Ev klager på henne fordi hun ville vise seg som en "umulig hund". 

Så jeg beholdt henne, og har hele siste året jobbet systematisk med henne. Innkalling, det å roe seg, det å samle seg i hodet når hun egentlig bare ville koke over, finne avknappen innendørs. Hun har krevd mye,  og vært mye og tatt mye plass hele dette året. I sommer falt "poletten" plutselig ned, og hun kunne - så og si over natten - fokusere, konsentrere seg og ble da "trenbar". Så da startet vi hverdagslydighets-trening med sitt, gå pent, og sevfølgelig - fortsatte på innkalling og det å holde seg nært fører når man er utendørs. 

Men det å bli nesten voksen dro også med seg noen andre ikke enkle sider. Hun og Nova snakket ikke samme språk, og Nova - som den frk Narvestad og kontroll-freak hun er, syntes tydelig at Alva var altfor uoppdragen og hektisk i en del situasjoner, og gikk da inn for å oppdra henne og fortelle hvor skapet skal stå. Noe Alva syntes har vært veldig stressende, og dermed reagerte hun helt motsatt av hva Nova fant ønskelig. Så selv om MH viste at Alva ikke har redsler og ikke har særlig med "indre stress", er skuddfast og en stødig hund, så ble hjemmesituasjonen veldig stressende for henne. 

Når hun også tydelig fortalte med hele seg da hun ble stressfri og enkel å håndtere, med god avknapp, hjemme hos en venn av meg, Bente (og hennes ektefelle), var det ikke noe å lure på lenger. Så hun tok egentlig valget selv. 
Alva har derfor flyttet hjemmenfra, til Bente og hennes familie, inkludert firbent stebror på 8 år, kleine munsterlander Figo.  Og der blir hun. Noe jeg er veldig glad for. For ingen skal måtte leve et liv i kronisk stress - det ødelegger både mental og fysisk helse, for både hunder og mennesker. 

Bilde under et tatt av ny eier, der er hun sammen med stebror Figo <3 

I helgen var jeg på sporkurs med Jessica Åberg, fra SWDI, i regi av Drammen hundesenter. Og det ble en opptur ift inspirasjon og lyst til å trene hund. Og forsterket mine holdninger og tilnærminger til hvordan trene hund på en riktig, etisk og effektiv måte. Dvs belønningsbasert. Og jeg fikk mange tips på vegen til hvordan legge opp treningen fremover, i spor først og fremst for Nova, men også for Lotta. 

Så nå er jeg og Nova i gang for fullt. Med daglige treninger. Og det beste med denne treningsmetoden som SWDI har utgangspunkt i og lærer bort, er at jeg ikke MÅ ut hver dag og tråkke opp mange hundre meter spor, men kan trene inn mange av momentene på stua hjemme. Og i gata utenfor huset mitt. Og slik som min hverdag er, er dette ikke bare en effektiv måte å trene hund på, men også morsom, selvforsterkende og unektelig hundre prosent positiv :) Løvit! 

Om to uker skal vi tilbake for kurs igjen, med Jessica, i spesialsøk. Gleder meg :) 

Et innlegg som ikke handler om hund, men om helse, og seiglivede myter i medisinen (og blandt folk flest).

Innenfor medisinsk kunnskap og forskning gjelder en kjent tommelfinger-regel om at "halveringstiden" på medisinske sannheter er ca 5 år. Dvs at av alle de medisinske "sannheter" og kunnskap vi per i dag mener er riktige, vil halvparten vise seg å være feil, om ca 5 år. 

Dessverre er der en del slike myter som er utrolig seiglivede, også innen legestanden, til tross for forskning som gir evidens for at de ikke stemmer, og som viser helt andre "sannheter". Og spesielt innenfor det som har med kroppsvekt, overvekt og fedme å gjøre. 

Jeg kan starte med MYTE NR1: 

Kalorier INN minus Kalorier UT gir vektendring (ev stabil vekt om summen = 0). 

Med andre ord: Du legger på deg om du spiser mer enn du "forbruker". Kalori for kalori. Og at kaloriene du tar inn ikke påvirker kaloriene du forbruker. Dvs de er UAVHENGIGE av hverandre. (Som altså er helt feil") 

Denne myten er en myte. Som aldri har fått noen evidens i forskning. Men den har fått leve og har blitt presentert som sannhet (Fordi industrien og lobbyistene har sørget for det). Teorien kommer fra termo-dynamikkens første lov om energi i et lukket "Rom" (Den totale energien i et lukket system er konstant).  Og ved å dra samme teori over i menneskekroppens energiomsetning (som om menneskekroppen er et lukket system...)  påstår man at all mat kan reduseres til kun kalorier. 

Sannheten er en helt annen: ulik type mat omsettes ulikt. Feks vil inntak av sukker øke blodsukker-nivået og gi en insulinstigning pga reaksjon fra bukspyttkjertelen. Inntak av fett vil IKKE gi økning i blodsukker eller en påvirkning av insulin. Disse to ulike typene mat gir helt ulik hormonelle reaksjoner i kroppen (insulin er et hormon). 

Så hva brukes energien vi spiser, til, i menneskekroppen? Jo: 

• Varmeproduksjon
• Til å lage nye proteiner
• Til å lage nytt ben
• Tiil å lage mer muskler
• Til å tenke med (hjernen!)
• Hjertet skal slå
• Fysisk aktivitet
• Til å fjerne giftstoffer (leveren og nyrene)
• Fordøyelse (tarmen)
• Til å puste med
• Til å fjerne avfall (tarmen)
• Fettproduksjon (overskuddsenergi lagres som fett)

Alt dette reguleres av hormoner der mange kjertler og mange hormoner OG nervesystemet er involvert. Skjoldbrusk-kjertelen, biskjoldbrusk-kjertelen. leveren, hypofysen i hjernen, bukspyttkjertelen, nyrene, tarmen,lungene, binyrene, kjønnskjertlene, nervesystemets sympatiske og parasympatiske, autonome og viljestyrte deler er alle under hormonell kontroll. 

Og hormoner påvirkes av HVA vi spiser, HVOR OFTE vi spiser og NÅR vi spiser. 

Studier der man har sett på vekttap ift kalorier (feks en sult-studie; mindre enn 1000 kcal/dag, estimert teoretisk vekktap 1,1 kg/uke) viser at kroppen kompenserer når energitilførselen går ned. Studiepersonene følte seg kalde, de frøs (varmeproduksjonen gikk ned), hjertet slo langsommere, hjertets slagvolum går ned (hjertet slår mindre effektivt), de ble plaget med svimmelhet, mistet hår og neglene ble sprø. Psykisk - ved studier som dette som går over tid, blir studiepersonene sløvere, de mister interessen for alt annet enn mat, en del ble nevrotiske. I sum går hvilemetabolismen ned med inntil 40 %. Dvs at man jevnt over bruker nesten bare halvaprten så mye energi på å eksistere, som ved "normalt" energi-inntak. Disse studiepersonene fikk tilskudd slik at de aldri var feil-ernærte eller hadde mangler på vitaminer, mineraler eller andre sporstoffer. Kroppen beskyttet seg selv mot å dø ved å nedregulere det nromale hvile-forbruket når energi-inntaket gikk ned. Og vekttapet ble derfor ikke som estimert, men mindre enn halvparten av hva som var forventet. Og når sult (les slanke-)perioden var over og de igjen spiste "normalt", la de på seg vekten de hadde tapt PLUSS EN DEL MER, i løpet av kort tid. 

Og dette er ganske gjenkjennelig for de som har forsøkt å slanke seg ved å senke kalori-inntaket. Man går ned i vekt, ikke så raskt eller så mange kg som man hadde trodd. Og etter slankekuren hopper vekten på igjen raskt, PLUSS noen ekstra kilo. Ved å redusere kalori-inntaket reduserer kroppen kalori-forbruket. Kalorier ut er altså avhengig av kalorier inn. Og det styres ikke av individets vilje, standhaftighet, moral eller stahet. Men av hormoner (mer under om dette). 

Så hvorfor tror folk fremdeles på myten om kalorier inn = kalorier ut? De siste 30 årene har en betydelig andel av verdens befolkning forsøkt å telle kalorier (som egetlig er umulig....) og INGEN har blitt slankere av det. Tvert imot. Men trostilhengerene av kalorimyyten tviholder på sin tro, selv med økende fedme og ingen effekt av lavt kalori-inntak i lange perioder gjennom store deler av livet. . 

Så hva bestemmer hva man veier? 

Vi kan begynne med hva kaloriene går til og hvordan forbruket av dem kan endres: 

Det totale energiforbruket = basalmetabolismen + varme-effekten av mat + varmeeffekt av dagliglivets eksistens +  fysisk aktivitet + "etter-trening" forbruk av oksygen. 

Fysisk aktivitet utgjør bare en liten del av totalt energiforbruk, hos den gjennomsnittlige person under 5 %. Det meste av forbuket av energi skyldes basalmetaboolismen. 

Basalmetabolismen (det mange kaller hvileforbrenning) avhenger av:

• genetikk
• kjønn
• alder
• vekt
• høyde
• type mat man spiser
• mengde mat man spiser
• kroppstemperatur
• temperaturen utendørs
• organfunksjonen

Hormoner er molekyler som leverer beskjeder til celler. For å få gitt denne beskjeden, må hormonet binde seg til en mottaker (reseptor) på celleoverflaten, som nøkkelen i en lås. Insulin virker på insulinreseptoren for å transportere sukker INN i cellen.Insulin er nøkkelen, som låser opp cellen ved å binde seg til reseptoren; cellen åpner seg opp og sukker går inn. 

Når vi spiser blir maten brutt ned. Protein brytes ned til aminosyrer, fett til fettsyrer og karbohydrater til sukkerkjeder, som igjen brytes ned til kortere sukkermolekyler. Fiber brytes ikke ned, men transporteres gjennom tarmen og ut. Karbohydrater øker blodsukkeret mer enn andre matvarer, og stimulerer insulin frigjøring. (Protein gir også litt insulinfrigjøring men påvirker ikke blodsukkeret. Fett gir ingen påvirkning av blodsukkeret og ingen økning i insulin). 

Insulin har TO viktige oppgaver i kroppen vår. 

1. Det fjerner sukker fra blodet. Når vi spiser karbohydrater hoper det seg opp med sukker i blodet (siden alle karbohydrater brytes ned til sukkermolekyler), og høye nivåer i blodet er giftig. Vi har til vanlig - med normalt blodsukker, ca 1 ts sukker i blodomløpet. Mer enn dette er giftig for oss. 

En del av dette sukkeret blir transportert til leveren, der det blir lagret som glukogen, som er lange moleklyer som ved behov lettt kan brytes ned til sukker igjen. Men leveren har begrenset med plass, så resten må lagres som fett. Leverens jobb er da å omgjøre sukker til fett. Og sørge for at det lagres enten som bukfett rundt organene dine, eller som underhudsfett. 

2. Den andre oppgaven til insulin er å sørge for at fettet - overskuddsenergien, lagres. 

Glykogen er dermed som lommeboka di - ressursene er lettt og raskt tilgjengelige. Men tar bare en viss mengde penger.  Fett er som bank-kontoen din.  Litt vanskeligere tilgjengelig, men kan ta større mengder. 

Til daglig, når vi spiser normale mengder, vil insulin dermed sørge for fettlagring, først og fremst. Hvis vi sulter og ikke får i oss mat, faller insulin-nivåene, og prosessen går motsatt retning: fett forbrennes istedetfor å lagres. Insulin hindrer fettforbrenning. Så lenge insulin-nivåene er høye, vil fettet ikke forbrennes, men lagres. Og det er ikke avhengig av blodsukkeret ditt. Så du kan ha normale blodsukker, og dermed tro at du er "ikke insulinresistent". Men hvis du lett legger på deg er du nok akkurat det. Insulinresistent. 

INSULINRESITENS

Hvis insulinnivåene hele tiden stimulers ved inntak av karbohydrater, blir cellene etterhvert "døve" og lytter ikke lenger til beskjeden insulin gir om å fjerne sukker fra blodbanen. Nøkkelen passer ikke lenger inn i låsen. Sukker hoper seg opp i blodet og lite går inn i cellene. Cellene sender da ut signaler om at de sulter  og kroppen forsøker å kompensere for det med å produere enda mere insulin. Nå produseres såpass mye insulin at noen flere dører inn i cellene åpner seg på gløtt, litt mer sukker slipper inn slik at cellene ikke lenger skriker av sult, men samtidig gir det økte insulinet beskjed om å lagre mere fett og forbrenne mindre fett. Samtidig vil cellene beskytte seg selv mot de konstant høye insulin-nivåene ved å bli enda mere døve for insulin-signalene - det blir stadig vanskeligere å "åpne dørene". Det blir en ond sirkel: insulin gir insulin-resistens, men insulin-resistens gir høy insulin.... Og jo størrre resistens, jo høyere mengder insulin produseres og stimulerer til at enda mer fett lagres. 

Til slutt greier ikke bukspyttkjertelen øke produksjonen av insulin ytterligere for å holde "døren" inn i cellene åpne nok til å slippe inn sukker. Blodsukkeret stiger til tross for høye mengder insulin, og vi får høye blodsukker. Men i prosessen frem til dettet kompenserer kroppen ved å stadig øke insulinnivåene (for å holde dørene åpne) og dermed øker også lagringen av  fett (pga signalene fra insulin - som forteller cellene at de skal lagre fett). Vi blir stadig fetere, vekten øker, men frem til et visst punkt holder blodsukkerverdiene seg derfor innenfor normalen selv om vi egentlig allerede har blitt insulinresistente. Husk at ene oppgaven til insulin er å gi beskjed om at vi må lagre fett, og hindre kroppen i å forbrenne fett. Andre oppgaven er å fjerne sukker fra blodet og transportere det inn i cellene. 

Et kosthold med mat som stimulerer høy insulinrespons kan derfor trigge utvikling av fedme, men jo lenger denne prosessen får gå, jo mer vil selve insuinresistensen i seg selv drive insulin-nivåer videre opp. 

Så hvordan bryter vi denne prossessen og går ned i vekt? 

Ved å senke insulin-nivået. Og hvordan gjør vi det uten å sulte oss og dermed senke basalmetabolismen? 

Jo - ved å unngå mat som i stor grad stimulerer insulin-frigjøring. 

Der er nå stadig økende evidens i forskning (uavhengig og ikke betalt av sukker og karbohydrat-industrien, eller legemiddelindustrien) for at et kosthold med lavt inntak av karbohydrater fremmer vekttap, og har en del andre gunstige helsefordeler. 

Vekttapet er enkelt å forklare: 
Lave insulinnivåer (fordi man ikke spiser sukker og karbohydrater - og husk: karbohydrater brytes ned til sukker i kroppen din, uansett hvilken type karbohydrat du spiser (til og med grovt brød....)  - unntak er fiber) stimulerer til forbrenning av fett, og så lenge nivåene av insulin er lave, vil kroppen ikke lagre fett. Og vekten går ned. Du trenger ikke bekymre deg for lave blodsukker, for kroppen lager selv den lille mengden blodsukker den trenger gjennom en prosess som kalles glukoneogenese. Og hjernen vår trenger ikke sukker for å fungere, mange studier viser at den virker helt fint (ofte bedre) 

når den forbrenner ketoner - som er brenselsstoffet den tilbys når kroppen vår forbrenner kun fett fordi der ikke er karbohydrater tilgjengelig i kosten. 

Vekttap er i viss grad uavhengig av antall kalorier man spiser.  Og ved å ikke senke energiinntaket, senker man heller ikke basalmetabolismen. Og forbruket "internt" i kroppen holdes oppe. Og øker ofte når man lever på lavkarbomat.  

Der er også andre hormoner som virker inn i dette systemet, som påvirker metthet, følelsen av å være tilfreds, ikke ha lyst på godteri osv. Men her og nå holder jeg meg til å beskrive effektene av insulin. 

I tillegg til å unngå matvarer som er høye på karbohydrater er der også noen andre faktorer som påvirker insulinnivåene: 

Hvor ofte du spiser. 

• Vi har lært at mellomåltider er sunt. Der er nå evidens for at det ikke er tilfelle. Heller motsatt. Hyppige måltider stimulerer insulin i seg selv, og konstant høyt trykk av insulin gir som beskrevet over: INSULINRESITENS. 
• I tillegg øker småspising sultfølelsen via et hormon som kalles grehlin. 

• Stress øker hormoner som øker blodsukkeret. Og som dermed igjen øker insulin og fettlagring. 

• Dårlig søvn øker stresshormoner, som øker blodsukkeret, som øker insulin og fettlagring. 

• Gir ikke vekttap, men bidrar til å redusere insulin-resistens. OG har mange andre helsegevinster. 

Om du tror på kalori-hypotesen - til tross for at du har brukt det meste av livet ditt på å telle kalorier og ALDRI har blitt varig slankere; spør deg selv HVORFOR. 

ER det fordi du ikke har selvkontroll og stahet nok til å ha "KONTROLL" på livet ditt og kroppen din? Er overvekt og fedme et "valg" du har tatt? Eller ble det slik uten at at du helt forstår hvordan? eller når ? 
Kalori-hypotesen har ikke holdt mål, har aldri hjulpet noen (overhodet....vi har forskning som forteller oss det). Den har bare gitt "skylden" til den overvektige - mangel på moral, mangel på selvkontroll, mangel på alt annet enn overspising og latskap. Så kanskje på tide å revurdere den? 

Bilde hentet fra "diet doctor"

Noen referanser (av mange):

PLoS One 2015: Dietary intervention for overweight and obese adults: Comparison of low-carbohydrate and low-fat diets. A meta-analysis 

The British Journal of Nutrition 2016: Effects of low-carbohydrate diets v. low-fat diets on body weight and cardiovascular risk factors: a meta-analysis of randomised controlled trials 

Obesity Reviews 2016: Impact of low-carbohydrate diet on body composition: meta-analysis of randomized controlled studies

The Lancet 2015: Effect of low-fat diet interventions versus other diet interventions on long-term weight change in adults: a systematic review and meta-analysis 

Obesity Reviews 2012: Systematic review and meta-analysis of clinical trials of the effects of low carbohydrate diets on cardiovascular risk factors

New England Journal of Medicine 2008: Weight loss with a low-carbohydrate, mediterranean, or low-fat diet

Annals of Internal Medicine 2014: Effects of low-carbohydrate and low-fat diets: a randomized trial

Journal of the American Medical Association 2007: Comparison of the Atkins, Zone, Ornish, and LEARN diets for change in weight and related risk factors among overweight premenopausal women. The A to Z weight loss study: a randomized trial

Nutrition & Diabetes 2017: Twelve-month outcomes of a randomized trial of a moderate-carbohydrate versus very low-carbohydrate diet in overweight adults with type 2 diabetes mellitus or prediabetes 

Applied Physiology, Nutrition, and Metabolism 2017: A 12-week low-carbohydrate, high-fat diet improves metabolic health outcomes over a control diet in a randomised controlled trial with overweight defence force personnel

Obesity (Silver Spring) 2017: PROP nontaster women lose more weight following a low-carbohydrate versus a low-fat diet in a randomized controlled trial

Journal of Medical Internet Research 2017: An online intervention comparing a very low-carbohydrate ketogenic diet and lifestyle recommendations versus a plate method diet in overweight individuals with type 2 diabetes: a randomized controlled trial

Diabetes & Metabolic Syndrome 2017: Induced and controlled dietary ketosis as a regulator of obesity and metabolic syndrome pathologies 

The Journal of Nutrition 2015: A lower-carbohydrate, higher-fat diet reduces abdominal and intermuscular fat and increases insulin sensitivity in adults at risk of type 2 diabet

Når man leser denne bloggen, så tenker man selvfølgelig at hunder er selve Livet for min del. Og ja, hund betyr veldig mye. Men mye mer enn hund, er familie. 4 flotte barn, fra 15 til 25 år. Og en ektemann - for better and worse, ups and downs. Og ift prioriteringer - alt går i perioder. Hva trenger mest fokus akkurat nå. Så derfor: det å konkurrere i hundesport er for min del en bisak. Ikke prioritert. Og ikke det viktigste. Hundene skal trenes og ha aktivitet. Men når det gjelder prioritering av tid, er der andre mer tungtveiende prioriteringer enn det å konkurrere i hundesport. 

Denne helgen er jeg på hytta. Med verdens beste datter. Vi har med oss hundene. For kos og rekreasjon. Og hundene får aktivitet. Men fokus er de tobente primært. 

Grip dagen, ha klart for deg hva som er viktig for DEG. Hva som er DINE prioriteringer. Med hund og uten hund. Og ikke la forventninger fra omgivelsene styre deg.