Blogg

En uke med puddelfnatten Diva

17.04.2017 20:04

Nå har vi hatt Diva her i litt over en uke. Og det har begynt å gå seg til.

Oppsummert: Hun er en ganske uredd, men fornuftig frøken, som går på med dødforakt men tar beskjeden første gang "det smeller", Dvs før det "blir stygt". Og da mener jeg ift de voksne hundene her. Hun ble umiddelbart adoptert av Lita, som har funnet seg i utrolig mye siste uka. Men i dag ca midt på dagen smallt det mens vi var ute i hagen hele gjengen, og da lo jeg og tenkte; "på tide!".  Diva hadde da ignorert klar melding fra Lita flere ganger - MANGE ganger - om at hun gikk over streken i en situasjon. Og til slutt sa Lita skikkelig fra. Ikke voldelig, ikke stygt,ikke vondt - men hun sa fra. Og Diva hylte og trakk seg gråtende tilbake. Og respekterte omsider beskjeden Lita hadde gitt. Og etter det har hun faktisk vist de to voksne hundene mer respekt. Hun er smart og har forstått hvor grensene går. Så jeg regner med lite konflikter fremover. :)

Ift våre rutiner, så må hun styres litt der også. For som den puddelfnatten hun er (morsomt ord :D ) så kan hun holde det gående i turbofart veldig lenge, sette huset på hodet, og etterhvert bli krakilsk fordi hun er overtrett. Og hun har ennå litt vansker med å innse selv at hun bør ta seg en liten pause med søvn, så da må vi ta henne til side og legge henne i buret, legge pledd over og gi beskjed om ro. De første dagene sutra ("knirka") hun ca 5 minutter hver gang vi gjorde dette, men etterhvert har hun også her forstått at hun bare må finne seg i de reglene vi har her i huset. Og roer seg med en gang hun settes i buret. Det er selvfølgelig veldig viktig at man ikke misbruker buret for å skaffe seg selv pauser, men bruker det med fornuft. Og valper skal ha både konstruktiv aktivitet, stimulering OG ro i passe mengder gjennom døgnet. Hun sover gjennom det meste av natten nå, så på dagtid har hun nå tre skikkelige pauser- hver på ca 1 - 2 timer, der hun sover. Resten av tiden er hun sammen med oss, leker med lekene sine, får utforske hagen, herjer med Lita og plager vettet av Lotta. Ev bare tar det med ro på et fang, eller slapper av i sengen sammen med Eirun. 

Når man har mange hunder MÅ man ha klare regler om ro og orden. Ellers blir det raskt et uutholdelig anarki med leven og bråk og bare stress. Og det gidder jeg ikke.

Noe sofahund er denne valpen overhodet ikke. Og kommer neppe til å bli. Planen de kommende måneder er først og fremst at hun og Eirun skal få inn masse kontakt, enkel hverdagslydighet, og at Diva skal komme inn i en rytme der hun uten problemer veksler mellom aktivitet og ro. Innlagt selvfølgelig passe miljøtrening, sosialisering til andre hunder og ulike mennesker.

Hun er lett å lese ift når hun MÅ ut, så vi har hatt få uhell innendørs. Vi har kommet i gang med daglig pelsstell, noe hun aksepterer mer og mer for hver dag som går, og hun er enkel å ha i hendene. Hun oppsøker folk for støtte når hun blir usikker, eller syns noe er skummelt. Hun har god matlyst, men viser tydelig at der er forskjell på mat og mat. Noe er supergodt (feks torsk...), annet (tørrforet hennes) går kun ned om hun er skikkelig sulten.

I morgen starter hverdagen og da blir det igjen litt nye rutiner for henne å forholde seg til. Pga oppussing av baderom her i huset kommende uker, skal hun bli med meg på jobb, der jeg har laget en liten valpegård på kontoret mitt. Da må hun finne seg i å være alene dann og vann, bli luftet litt sjeldnere enn det hun har blitt siste uken, og aktivisere seg selv på dagtid, Og lære at for en hund i vårt hjem, betyr formiddager ro og hvile. Mens ettermiddager og kvelder betyr aktivitet og morro med de tobente.
Det går seg nok til.  :)

Status pt

13.03.2017 17:46

De siste tre ukene har vært over gjennomsnittlig travle og slitsomme. Torsdag 16.mars dro far i heimen til USA i jobbsammenheng, og kombinerte det med en guttetur med to av sønnene våre: eldste som bor i USA, og yngste som dro etter far lørdag 18.februar. Den helgen holdt jeg kurs i smeller, mens Eirun tok seg av Lita hjemme. Lotta pleier å være med meg på kurs som demonstrasjonshund.
Søndag etter kursslutt dro jeg hjem, fikk hjelp av Eirun til å klippe klør på Lita, og kjørte deretter Eirun til Værnes. Hun skulle fly til Ålesund og besteforeldrene sine der. Da jeg kom hjem fra værnes om kvelden, sånn rundt 2030, oppdaget jeg at Lita ikke var i form. Hun hadde kastet opp flere steder på stua og ville ikke ha kontakt. Vanligvis er hun en kjælegris av en annen verden og vil helst av alt bo inni klærne til folk. Det ante meg at noe var veldig galt, så jeg tok henne med meg opp i sengen min den natten. KLokke 04 ble jeg vekket av at hun kasta opp avføring, utover flere steder i senga, store mengder. Og dermed forstod jeg at dette måtte være tarmslyng.
Jeg sov ikke mer den natten, og klokka 08 stod jeg klar utenfor veterinærkontoret med henne. Veterinæren min tok litt i henne, forstod med en gang hva dette kunne være, tok to røntgenbilder og deretter rett inn på operasjonsbordet.

veterinæren fant en sokk i magen på Lita, og resten av tarmen hadde kveilet seg opp i magesekken som en reaksjon på full stopp høyt oppe. Heldigvis kom jeg med henne tidsnok, så tarmen hadde ikke mistet blodforsyningen sin og blitt svart, men hun blødde mye fordi koalgulasjoen var dårlig. Heldigvis overlevde hun operasjonen.

De neste døgn holdt jeg Lita neddopa på morfinlignende medisiner, og hun ble kun vekket for små måltider med spesialmat, og medisiner. Fjerde dagen etter operasjonen begynte formen å stige igjen, og vi ante at dette ville gå bra. 7 dager etter operasjonen kom resten av familien hjem, og gledet seg iver at hun hadde det bra og levde.  Og 10 dager etter operasjonen var vi sikre på at dette overlever hun.
Så plutselig -18 dager etter operasjonen kom jeg ned om morgenen - fredag 10.mars, og fant en veldig smertepåvirket liten Lita. Hun avviste kontakt igjen, hadde tydelig veldig veldig vondt, og hadde avlevert store mengder lysgul pasta-aktig avføring i buret sitt på stua. Som kun luktet litt surt, men som så veldig snodig ut.
Det bars rett til veterinær igjen, men min faste hadde fri. De to som var på jobb undersøkte Lita grundig fra topp til tå, og for første gang bet Lita etter en som tok i henne, pga smertene. Hun hadde høy feber. Røntgen og ultralyd og blodprøver ble tatt, uten at man egentlig fikk avklart hva dette kunne være, men de to veterinærene mente det lignet mest på pankreatitt. Lita ble værende hos veterinær mens jeg var på jobb på fredag, og fikk morfin intravenøst, samt væske og antibiotika.
Da jeg hentet henne logret hun, men orket ikke stå på bena. Vel hjemme igjen bare sov hun, og nektet å drikke eller spise.

Jeg tvang i henne smertestillende og antibiotika (jeg har ikke hatt 5 barn for ingenting...), og satte kvalmestillende med sprøyte under huden på henne. Veterinær hadde latt det stå igjen en veneflon i ene benet hennes slik at jeg hadde muligheten til å gi henne væske intravenøst i helgen hvis hun nektet å drikke. Heldigvis kom hun seg gradvis noe utover lørdagen, pg begynte å spise litt igjen - spesialmat iblandet vann og medisiner. Og i løpet av søndagen så jeg at ennå en gang så står hun dette over. Men mye trett, og lite energi, selv om hun logrer og er en glad hund hele tiden.

I dag morges ringte min faste veterinær hjem til meg kl 0755. HUn hadde da kommet på jobb og fått høre at vi hadde vært der fredag. Jeg avtalte kontroll nå i ettermiddag kl 16, og da stod vi klar med Lita der. I løpet av siste døgnet har jurene blåst seg skikkelig opp, og det lekker melk fra dem. Ikke en heldig situasjon når hun er så redusert som hun er. Så da ble det behandling med galastop, i tillegg til at vi fortsetter med antibiotika og sterke smertestillende.

I skrivende stund sover Lita tungt i buret sitt. Hun velger forresten selv å oppsøke buret, hun er tydelig sliten og vil være i fred, også for Lotta, og i buret får hun være i fred. Vanligvis ligger ikke hundene her i huset i bur, men syk hund er unntaket. I tillegg vil jeg unngå at hun spiser mer tekstiler - for hun tåler ikke en omgang til med tarmslyng nå.

Bildet er fra friskere dager. Nå er hun et par kg lettere enn på bildet....



Så - dette har jo også gått utover Lotta, som ikke har fått så mye trening som hun vanligvis pleier å få. Heldigvis takler hun det fint, og er en søt og kjælen frøken (ovenfor mor og far). Fremmede mennesker bryr hun seg lite om, noe jeg igjen så denne helgen. Søndag ble hun med som demonstrasjonshund på kynologikurs. Hun var lite interessert i de som skulle vurdere henne, hun var mest opptatt av mor. Noen trodde det var pga godbitene jeg hadde i lomma, men det er ikke bare derfor. Lotta er vant til at det som er morsomt skjer rundt mor. Så best å ha øynenen der. Enkelte trodde hun hadde "dårlig gemytt". Fordi hun ikke var oversosial. Det er litt trist syns jeg at hundefolk ikke greier å skille mellom dårlig gemytt og sosialitet. Vi er da ikke like vi tobente heller - noen elsker å omgås alle. Andre er mer som (meg og) Lotta - selektive. Noen mener også at det å ikke like å bli klådd i munnen er enbetydende med dårlig gemytt. Jeg skulle likt å se hvilke tobente som hadde akseptert at fremmede kom bort til dem på gata og stakk fingrene inn i munnen på dem... Lotta lar seg forøvrig håndtere uten problemer av fremmede, men å si at hun LIKER det er å overdrive. Hun aksepterer det. Hun liker å kose med familien sin. Som de fleste levende vesener andre begrenser det seg til de nærmeste.

I tillegg så liker hun ikke "fesjå". Lotta er ingen utstillingshund - hun skrur av på utstilling, mister all glød, og alt humør. Så når hun da skal være prøvehund for en gjeng kommende utstillingsdommere, er det minste hun kan forlange noen godbiter dann og vann som betaling for å stille opp. Hun fortjener god betaling når hun stiller opp på noe jeg vet at hun ikke liker særlig godt.

Etter kursdagen i går tok vi en lang deilig tur, der hun fikk søke etter tennisballen sin. Og kontrasten blir kjempestor til utstillingssettingen - for halen logrer hele tiden og hun får tilbake gløden og humøret og viser med hele seg at livet er fint :) når vi er på tur eller gjør søksøvelser. Og hun elsker å søke og bruke nesen. På det lengste søkte hun i 8 minutter uten å finne ballen sin før hun "gav opp" og kom tilbake til meg. Da gikk vi ut og lette litt mer sammen til vi fant den.

Lotta er og blir en brukshund, men heldigvis takler hun slike rolige perioder som vi har hatt siste tre ukene. Neste helg skal vi forsøke oss i Rally. Jeg hadde egentlig planlagt at vi skulle få trent en del før konkurransen, men slik ble det nå ikke. Så da får vi ta det på sparket, og forhåpentligvis blir det likevel en hyggelig aktivitet som vi gjør sammen, der hun har like stor glede av det som meg. Motivasjonen for helgen er at vi skal ha det morsomt sammen, og heller legge ambisjonene til side til en senere anledning der vi kanskje har fått trent litt mer i forkant. Det verste som kan skje er at vi disker. Og det dør ingen av oss av  ;)

Følelser og motivasjon

28.02.2017 23:15

Drivkraften for alt vi gjør, uansett hva, ligger i vår motivasjon, og bak dette igjen ligger følelsene våre som den sterkeste drivkraften. Enten man vil erkjenne det eller ei. Slik er det for oss, og slik er det for hundene våre. Har vi det morsomt, om vi får bekreftet oss selv på en god måte og oppnår en slags belønning som er behagelig, hyggelig, koselig, -ja så øker det sannsynligheten for at vi fortsetter med akkurat denne aktiviteten. 

For meg er hundetrening, og spesielt smeller og spesialsøk, en slik aktivitet som skaper positive følelser, positive erfaringer, hyggelige opplevelser med både firbente og tobente. Og da sier det seg selv, om man har læringsteoriene i bakhodet, at jeg mer enn gjerne oppsøker settingene der jeg kan gjenta disse opplevelsene. Smeller-treninger er den settingen der jeg virkelig opplever at jeg og Lotta får maks uttelling for det meste; Vi får samarbeide på en positiv måte, vi "belønner hverandre", og dermed styrkes relasjonen mellom oss. Og samtidg får jeg som tobent dame, truffet mange hyggelige mennesker med samme interesser som meg.


Smeller-interessen for min del startet med kurs i spesialsøk i 2012. Nesen fasinerte meg veldig. Og deretter tok det bare av. Nese og positiv hundetrening. To interesser koblet sammen i en.  Og nå kan jeg rett og slett ikke tenke meg et hundehold eller en hverdag uten nesearbeid og smellertrening. I en slik grad at jeg frivillig påtok meg vervet som leder for klubben "Spesialsøk Trøndelag".
I denne klubben er det EN ting som for meg er mer viktig enn noe annet: Det skal være positivt. Det skal være positivt å trene hund. Det skal være positivt å treffe andre likesinnede. Det skal være positivt å ha en klubb der de med interesse for nesearbeid kan samles om felles aktiviteter.

Smeller-interessen førte også til at jeg tok mange kurs og etterhvert ble godkjent som instruktør i denne hundesporten. Og den samme intense interessen for nesearbeid er grunnen til at jeg stortrives med å holde kurs for nyskjerrige ferske eller erfarne hunde-eiere og ekvipasjer. Og treningsgrupper.


Vi belønner hundene våre med godbiter og lek, når vi treffes for å trene. Og for meg er det også like viktig at vi belønner hverandre med godt humør, og med å SE de andre, ha fokus på det positive de andre som kommer på trening bidrar med, og belønne den utviklingen og fremgangen de ulike ekvipasjene har. En god lærer har suksess når elevene blir bedre enn læreren :)


En sport som bygges på positiv og belønningsbasert trening er akkurat så positiv som det miljøet ekvipasjene trener og lærer i. Og om treninger, kurs, treff og møter bygger gode følelser og dermed høy motivasjon i hunde-førerne, blir sporten selvforsterkende og vil vokse og leve videre av seg selv. Og det vinner både hunde-eierne og hundene på. Nesearbeid. Positiv trening. Aktivitet. Slitne hunder. Fornøyde førere.

Godt nyttår :)

01.01.2017 00:51

1.januar 2017 og vi har akkurat gått inn i et nytt år i bråket fra ørten øredøvende raketter. For øvrig en totalt unødvendig måte å feire på. Smellene skremmer vettet av mange ville dyr og husdyr, og ikke så få hunder forsvinner på nyttårsaften fordi de ren angst har stukket avgårde etter smell fra fyrverkeri.

Her i huset gikk nyttårsaften smertefritt for seg. Vi verken kjøper fyrverkeri eller deltar i oppskyting av det. Vi holdt oss innendørs sammen med Lotta og Lita, som ikke har brydd seg videre om at det smeller og har smellt nonstop siden ca kl 1730 i dag. Da det stod på som verst rundt midnatt trente jeg lydighetsmomenter med Lotta på stua mi, og hun var da så fiksert på muligheten for godbiter at hun koblet helt ut verden utenfor. Heldigvis. Og Lita, som den dachsen hun er, ser ingen grunn til å la seg skremme av noe som helst. Nå sover begge to ganske utslått etter trening og lek.

Vi har et bra år bak oss. På mange måter. 2016 ble i stor grad preget av hektisk hverdag, med mange aktiviteter - idrettsaktiviteter for ungdommene i huset, og hunde-aktiviteter for mor og datter. I tillegg en del reiser; hele familien var i Florida og besøkte storebror i februar, og på Danacup i juli. Far har i tillegg reist en del i USA sammen med ungene. Jeg fullførte instruktør-utdannelsen hos Doglife, og ble godkjent instruktør i Norsk Smellerklubb. Jeg har vært med på å stifte klubben Spesialsøk Trøndelag, og jeg har trent lydighet det meste av 2016 under veiledning av verdens beste instruktør.

Høydepunkter har det vært flere av:

I januar disputerte far i heimen. Og ble dermed en EKTE doktor ;) Han holdt en kjempefin disputasfest med middag på Kvilhaugen gård.

I februar var vi i Florida sammen hele familien (unntatt mellomste pode som syns reising bare er stressende). Veldig morsomt å se krokodiller og alligatorer og Everglades. Men: Norge er best å bo i. Er konklusjonen etter turen dit.

I mars kom jeg og Lotta i gang med rallytrening, og vi knekte koden ift søk på kjøretøy.

I april var jeg på seminar med Nando Brown i Oslo. Han var klar på at de færreste hunde-problemer skyldtes dårlige eiere. I tråd med forskning så vektla han avl som hovedårsak til adferdsproblemer hos hunder. Og jeg bestod instruktør-eksamen.

I mai dro jeg og Lotta til Ålesund, der fjelltur sammen med svigerinnene mine stod på programmet. Og utstilling som gikk åt skogen fordi Lotta - igjen - ble dårlig i magen og krøkte seg sammen i ringen for så å spy verre idet vi kom oss ut av utstillingslokalet. Og Lotta var på helgekurs sammen med Eirun, i agility. De lærte begge kjempemasse og hadde en fin helg sammen. Og vi var på sporkurs, både jeg og Lotta, og Eirun med Lita. En kjempefin helg med flink instruktør og kjempekoselige kursdeltakere.

I juni var jeg og Eirun og Lotta på roadtrip og besøkte venner i Sverige og hilste på mange hyggelige folk og hunder. En skikkelig jentetur :)

Og vi hadde besøk av Salto noen dager - en kjempetrivelig engelsk springer spaniel kar som bare er hyggelig å ha i hus.

Og vi deltok på match-show for andre år på rad der Lotta og Eirun stakk av med førstepremien.

Eirun var på ungdomsleir i Taekwondo, og fikk enda en gradering.
I juli deltok vi på NKK, Eirun handla Lotta kjempefint lørdagen, og søndagen handla ho hund for andre, med topp resultat.

Deretter ble det fotballcup i Østersund, der jeg og ektemann og Lita endte med å måtte overnatte i Borgvatnet, Sveriges mest hjemsøkte sted visstnok. Vi sov godt og traff ingen spøkelser.

Og Lotta gikk MH. Og er en tøff og førerorientert springerfrøken med mor som mål og mening med livet :)

I slutten av juli ble det Danacup, med tur til Rold Skov og rebild bakker.

Etterfulgt av en uke i Østfold.



I august kom vi oss gradvis tilbake til treningsmodus.
Og Klubben Spesialsøk Trøndelag ble stiftet. Med fokus på nesearbeid hos hund.

I september ble Lotta 2 år gammel. Og jeg og Lotta hadde flere fine turer sammen, bla til Forollhogna nasjonalpark.


Og jeg var på adferdsseminar i regi av NKK på Kolbotn: Født sånn eller blitt sånn. Veldig bra forelesere.
 Både gjennom september, oktober og november har jeg og Lotta hver mandag trent smeller i regi av Spesialsøk-klubben. Sammen med en kjekk gjeng med "smellere" i Trøndelag.
I november deltok Jeg og Lotta i NM i smeller, og endte da på 15.plass. Litt surt, men sånn kan det nå gå. Det var uansett en fin erfaring og en hyggelig opplevelse.

I tillegg har jeg holdt helgekurs i smeller, både i august, september, og 2 helger i november. Og møtt mange veldig trivelige hundefolk, og mange flotte hunder.
Desember har i stor grad blitt preget av jobb. Vi har også hatt en ekstra gjest - en hund - i huset i siste halvdel av desember, som har gitt oss noen utfordringer. Men vi har feiret jul med masse god mat, og både Lita og Lotta er enkle sjeler som også kan ta det med ro noen dager om de må.
 

Og vi har hatt noen mindre hyggelige opplevelser.
I februar sa vi farvel til Sara, som hadde vært syk i lengre tid; dog oppdaget vi det ikke før i desember 2015. Og utover i januar innså jeg at dette gikk i feil retning. Jeg savner henne ennå; mer hengiven og snillere hund skal man lete lenge etter. Og hun LUKTET godt. Irsk-settere lukter veldig godt.

Lita har skremt vannet av oss noen ganger, med å spise rare ting vi ikke vet hva eventuelt har vært, og blitt syk. Heldigvis har hun stått det av hver gang.
Utover dette har vi kun hatt "I-lands-problemer" med bil som kollapsa, først i september, deretter i november på veg hjem fra NM i smeller, Heldigvis venta den til 50 meter fra huset mitt, etter at vi hadde kjørt over 100 mil på tre døgn. Og oppvaskmaskina la inn årene i november. Nå i romjula oppdaga vi vannlekkasje - og dte viser seg at badene vi totalrenoverte via et autorisert firma i 2011, er "renovert" så feil at lekkasje og vannskade ikke har vært å unngå, men umulig å oppdage for oss før det begynte å dryppe gjennom gulvet og ned i etasjen under. Så starten av 2017 vil gå med på å reparere baderom.

Med ungdommer i huset og en sønn i USA, vil nok 2017 by på turer for en del av familien "over there". Skolegang for ungdommene, idrett, venner, cuper og konkurranser. Mer tid rundt middagsbordet sammen, i hvert fall i helgene- er et mål.
  For min del vil 2017, forhåpentligvis, bety enda mer fokus på hundetrening, spesielt smeller og lydighet.

Og jeg håper at alle, familie og venner,  bevarer god helse, og at det kommende året kan fylles opp av mange positive aktiviteter, hendelser og relasjoner.

Videoer av Lotta fra NM smeller 2016

18.11.2016 22:30

Under er to videoer av Lotta, tatt av Stig Meier Berg.

Ene er kassesøket og andre er romsøket.

 

NM smeller 2016

12.11.2016 22:11

I dag, lørdag 12.11.2016 har jeg og Lotta deltatt i NM smeller som 1 av 42 startende. Det var en bra opplevelse.
Vi kjørte sydover i går. Akkurat den kjøringa er slitsomt midtvinters, med mørketid og glatte veier og snøfokk. Men vi kom oss frem til hotellet ca 1930, og sjekka inn. Og fikk hvilt bra frem til vi stod opp i dag morres kl 0600.

Oppmøte i Hallen på Kløfta, ved Ullensaker kirke kl 0700. Deretter registrering, og trekking av nummer. Jeg og Lotta trakk nr 7. Hvilket jeg syntes var helt greit.

Det var organisert slik at man startet etter trukket nr med øvelse nr 1(banesøk), gikk videre til nr 2(kassesøk) og deretter nr 3(romsøk) fortløpende. Nr 1og 2 gikk greit unna. Det jeg var skeptisk til var hvordan øvelse nr 3 var organisert, med usikker venting for ekvipasjene. Frem og tilbake til øvelses-stedet. Vi fikk ikke gi smeller med godbter i omårdet rundt, og måtte da til andre enden av hallen. Samtidig mistet vi øvelsen om vi ikke stod klar når det var vår tur.
Lotta greier alltids å holde koken. Men jeg regnet med at en del hunder mistet "piffen" når det blir venting på denne måten. Og så er det vanskelig å få hundene til å holde på "smelleren" i hodet når man må gi den i andre enden av hallen og deretter vente en stund foran ringen før man kommer inn til romsøket.
En bedre måte tror jeg -hadde vært å gi alle et oppmøte-tidspunkt i forkant. Uavhengig av de andre øvelsene. Da hadde hundene blitt mindre slitene. Og så burde de ha hatt et område rett utenfor ringen der man kunne gi smeller med godbiter. Speiselt viktig for romsøk.
 

Lotta fiksa banesøket uten problem. Maks poengsum. Deretter kassesøk. Ingen problem, Maks poengsum igjen. Deretter - omsider etter mye om og men og venting og frem og tilbake, - romsøk. Lotta søkte utrolig bra, men markerte ikke. (Nesten ingen hunder hadde funn under romsøk i dag  -veldig rart...) Jeg TRODDE hun markerte ett sted, men det var feil. så dermed poeng i trekk. Hun presset bare nesen sin ned under en hylle - jeg regner med der lå en duplikat ikke langt unna og Lotta bare jobba med å lokalisere den nøyaktig. Med mine førerfeil fikk jeg mellom 50 - 80 poeng i trekk. (Har ikke sett kritikkskjemaet mitt ennå - det sendes per mail), noe som ergre meg veldig. Lotta gjorde en super jobb. Feilen lå hos meg. Under selve øvelsen. Og ikke minst at vi ikke har trent på de stedene som duplikatene bl gjemt i denne konkurransen. (bak en kurv, i en kopp med mer).
Så etter 3 øvelser lå jeg som nr 15 og dermed ingen finaleplass. De 6 beste gikk til finalen som var søk øvelse 4 - søk på kjøretøy. Det var kun 100 poeng mellom meg og 1.plass. Og 50 poeng mellom meg og 10.plass. Så ja;  jeg ergrer meg veldig over mine egne førerfeil. Resten gikk på tidsforskjeller i øvelse 1. Som vi hadde maks poengsum i. GRUSOMT ergelig. Men vi kommer sterkere tilbake neste gang!!! Wait and see!!  ;)

 

Kassesøket var forøvrig PERFEKT! Det ble filma, så legger ut film så snart jeg får kopi av det. Banesøket var helt greit. Som sagt - maks poengsum- ingen trekk, men jeg var ikke helt fornøyd fordi vi rota litt med rekkefølgen på banene (Lotta hoppa over 3.bane etter 2,bane så måtte dra henne tilbake og dermed gikk tida). Men uansett: Lotta er GOD! :) VELDIG GOD!

Feilene i dag lå hos fører. Jeg lover å skjerpe meg :)
Bilder under fra romsøket, tatt av Danette Hvalø.

 

Kollektivt ansvar og andre samvittigheter

09.10.2016 23:22

Siste uken har det vært en del skriverier på diverse media om parasitter og bakterier som kommer inn til landet vårt med smuglerhunder og mer eller mindre lovlig importerte gatehunder fra land som Spania. Og nå ble det funnet klassisk hjertorm hos en slik ulovlig (viste det seg) importert hund. Smuglet inn med andre ord. 

Helene og Alf Seljenes Dalum - begge veterinærer, har skrevet et innlegg i VG som oppsummerer mye av denne problematikken og som er lesverdig. Oppsummert: testing vil ikke kunne beskytte oss mot alle smittede, gatehunder har høyere forekomst av alvorlig sykdom og smitte enn andre hunder, de som drar fra Norge til utlandet på ferie med hund vil selvfølgelig også ha en risiko for smitte - men den er mye midre pga lavere smittepress på akkurat disse hundene. 
Og ja - mennesker smittes også i utlandet av ymse sykdommer, men disse er letter å fange opp her hjemme enn det smittede hunder er, og legen plikter å melde smitten til Folkehelseinstituttet og sørge for tiltak som hindrer smitteutbredelse. 

 

Til tross for at fagfolk over hele linja nå advarer sterkt mot import av gatehunder, inkludert den lovlige importen av gatehunder, så finnes der altså en fraksjon med mennesker som absolutt vender det døve øret til. De har fått det for seg at helsemyndigheter, leger og veterinærer kun driver med løgnaktig propaganda for å sverte de som driver med import av gatehunder. Jeg kan forstå at folk vil hjelpe de svakere stillte,og at de som har et stort hjerte for dyr i lidelse og nød finner det vanskelig å ikke kunne ta med seg hjem disse som ikke har det veldig bra. 

Men: Hensynet til den almenne helse for dyr og mennesker i Norge må faktisk gå foran hensynet til gatehundene i resten av verden. Vi kan ikke ta på oss å skulle redde hunder som tross alt har en begrenset livslengde på bekostning av Norges egen helsetilstand. Ja - ulver og rever KAN komme over grensen med rabies og ev med andre parasitter. Men de er i så lite antall og så sporadisk at de per dags dato ikke utgjør samme risiko som import av gatehunder.  Veterinær Sturla Molden har skrevet et debattinlegg i Dagbladet som også er verdt å bruke noen minutter på. Vi kan fremdeles plukke bær rett fra lyngen og spise her i Norge. Det er ingen selvfølge at det forblir slik i all evighet fremover, men vi bør jobbe hardt for å holde det slik så lenge som mulig. Og ett viktig virkemiddel der er å begrense antallet gatehunder som kommer til landet vårt. 

 

Og så dette med multirseistente bakterier. Ja vi kan bli smittet av andre mennesker. Vi kan bli smittet når vi selv reiser i utlandet. Spesielt om vi legges inn på sykehus i utlandet, eller oppsøker helseinstitusjoner i utlandet. DA er det viktig å informere legen sin om dette når man kommer hjem. Ett viktig tiltak for å begrense videre smitte er isolat ved ny innleggelse i sykehus. Inntil man er sikker på at vedkommende pasient ikke er smittet av en slik farlig bakterie. Dessverre lyver enkelte om dette, de syns det å skulle bo isolert på ett rom noen dager er en større belastning enn muligheten for å kunne smitte et kreftsykt barn, eller en nyretransplantert som bruker immundempende medisiner. Og at de andre nevnte kanskje dør om de smittes av disse bakteriene betyr tydeligvis ikke så mye som belastningen ved isolat i en uke.... 

Og helsepersonell kan smittes. Vi dør kanskje ikke av det. Men om vi skreenes og det oppdages av vi er bærer av en slik multiresistent bakterie, får vi ikke komme på jobb. Da må vi "saneres" som det heter på fint språk. Det betyr at vi må gjennom diverse prosedyrer der vi prøver å "vaske av oss" disse bakteriene. Det tar tid, rett og slett fordi der ikke finnes antibiotika som gjør jobben for oss. Så immunforsvaret vårt (forutsatt at vi er friske og raske) i kombinasjon med denne "vaskinga" må derfor ta knekken på svineriet. Ofte tar det mange måneder. I verste fall får vi ikke komme tilbake til jobben i helsevesenet, for vi kan smitte svekkede pasienter. Da må vi se oss om etter en annen jobb. DET er  ikke verst for oss som jobber i helsevesenet. Men med tankepå hvor mye tid og ressurser vi selv og samfunnet har investert i enkelte av oss (som feks min bedre halvdel som er spesialist i hjertesykdommer - han har studert medisin i 6 år, deretter turnus i 1,5 år og deretter 9 år med spesialistutdannelse før han kunne kalle seg hjertespesialist. I tillegg har han doktorgrad innen faget sitt - det tar 3 - 4 år);  Hvor lett er det å erstatte de mest spesialiserte som kan risikere å bli tvangspermittert pga multiresistente bakterier? Hvem skal erstatte når superkompetansen blir borte? Hvem skal se etter deg da om du blir alvorlig syk og sørge for at du overlever alvorlig hjertesykdom, eller kunne stille diagnosen hjerteorm om du er så uheldig å bli smittet av det? 
For vel kan man overholde alle hygienetiltak på jobb. Men hva om man smittes av hunden og kjæledyret sitt hjemme? Per i dag er risikoen for det liten. Men om den risikofyllte importen av gatehunder fortsetter som i dag, kan Lotta utsettes for smitte fra andre hunder i miljøet hun  ferdes i, og i sin tur smitte mor og far hjemme, som begge er leger. Og spesialister innen hver sine fagfelt. 

 

Men for all del - den deilige  følelsen av å ha gjort noe bra for andre når man smugler inn gatehunder, ev "lovlig" importerer gatehunder, veger sikkert opp mot den risikoen man utsetter andre for. Så lenge man ikke rammes av det selv. 
Det er tydelig tankegangen hos de som bedriver denne importen. 
Men det er absolutt ikke greit. For kan hende at nettopp den kreftsyke datteren til naboen din er den som rammes - hun ble smittet av hunden sin etter at denne på tur hadde hilst på en annen hund. Som uten at noen visste det var innsmuglet eller importert gatehund fra Spania. Og bærer av multiresistente stafylokokker. Ikke så farlig for den friske eieren som var så snill å ta imot gatehunden. Men dødelig for den kreftsyke jenta i nr 7. 

 

Det ER lov å bruke hodet OG hjertet. Det kollektive ansvaret veger tyngre enn den enkeltes behov for å realisere sin egen godhet - spesielt når denne godheten går utover andre og rammer på en potensielt dødelig måte. 

 

Timeout

15.09.2016 21:39

I dag har jeg og Lotta tatt en skikkelig timeout. Anbefales. Ingenting er bedre enn den totale stillhet....kun vindens stille sus og spredt fuglesang som bakgrunnsstøy er oppskriften på sjelefred :)

Det stormer om nausta

13.09.2016 21:27

Det er bra jeg har vokst opp på Sunnmørskysten og er vant til storm og uvær og heftige vindkast med orkan styrke. De siste dagene har det virkelig stormet....
Det hele startet i 2006 - da jeg ble involvert i et forskningsinstitutt som driver med forskning innen fysisk aktivitet og helse; I regi av CERG, ved ISB, det medisinske fakultet ved NTNU ble jeg involvert som lege og doktorgradsstipendiat i "Kondisprosjektet" i HUNT3. Vi var tre stipendiater, der ene forsket på temaet "Kondisjon", ene på "Smerter og livskvalitet" og jeg - på "Endotelfunksjon".
Jeg fikk stipendiatmidler av Nasjonalforeningen for Folkehelsen".
Først brukte vi noen måneder på å planlegge prosjektet, ansette assistenter og lære dem opp i hvordan bruke apparturen - bla ultralydmaskinene og hvordan teste endotelfunksjon. Deretter brukte vi ett år av livene våre der vi pendlet hver dag fra Trondheim til ulike steder i Nord-Trøndelag for å teste personer. Jeg dro da hjemmenfra kl 0615 hver morgen og var hjemme rundt kl 23 hver kveld. Mann og barn måtte belage seg på å leve nærmest uten hustru og mor i ett år. Vi reiste sammen med basisiteamet i HUNT3 (Den tredje store helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag), der hyggelige sykepleiere i basistemaet målte blodtrykk, puls, høyde, vekt, samt tok blodprøver og gjorde en del andre undersøkelser. Vi i kondisgjengen testet kondisjon, gjorde endotelmålinger med mer som trengtes for å fullføre datainnsamlingen i prosjektet vårt. Etter ett år hadde vi samlet inn data på ca 5000 friske nord-trøndere. Deretter brukte vi noen mnd på å kvalitetssikre dataene, validere dem og deretter sende dem inn til databasen i HUNT.
Etter dette kunne jeg så søke HUNT om å få bruke de data vi hadde samlet inn selv, samt koble dem til data andre hadde samlet inn, og starte analysene og skrivearbeidet.

Oppi dette skjedde det mye privat også. Jeg innså at jeg ikke kunne forsørge "ungeskokken" på 4 stk på stipendiatlønn, og gikk tilbake til legejobb, og fortsatte å jobbe med doktorgraden min ved siden av. Jeg tok sideutdanningen jeg trengte for å kunne fullføre min spesialistutdannelse som legespesialist, og jobbet slik frem til slutten av 2010. Da måtte jeg "kaste inn årene" fordi jeg trengtes fulltid på hjemmebane, så 2011 ble brukt til å gjøre et svært nødvendig "omsorgsarbeid" som ikke vil bli omtalt her fordi det også gjelder andre personer som ikke kan snakke for seg selv. Forskningen måtte dermed vike et år for å ivareta noen som ikke kunne ivareta seg selv. (Det skulle bare mangle!)
I 2012 var jeg tibake i jobb, deltid i en privat bedrift, fordi det ikke gikk rundt økonomisk uten at jeg jobbet. Så slo livets viderverdgheter til ennå en gang og jeg ble selv pasient på Rikshospitalet i ett år - i 2013. Og forskningen og doktorgradsarbeidet mitt ble ennå en gang lagt på is. Jeg rakk akkurat å publisere første artikkel før jeg ble pasient på fulltid.

I 2014 var jeg tilbake på jobb, fulltid. Og fortsatte arbeidet med doktorgraden. I løpet av 2014 ble artikkelen til mitt andre prosjekt publisert. I løpe av 2015 ble skrivingen av tredje og siste artikkel i endotel-funksjons-prosjektet mitt fullført, og i august 2016 ble den publisert. Nå gjenstår bare innlevering av sammenskriving, og jeg kan se tilbake på et travelt og lærerikt kapittel i livet mitt.

I forbindelse med at den tredje artikkelen min ble publisert, ble det sent varsel til media - som det ofte gjøres. Det å formidle forskningsresultater er en del av ansvaret man har som forsker. Hadde jeg visst hvilket vepsebol jeg stakk hendene ned i er det ikke sikkert at jeg hadde gitt intervjuer om prosjektet, som jeg valgte å gjøre. Jeg forstod at det ville bli debatt - og det er bra med debatt og diskusjoner. Men ikke at det skulle trigge så mye og så intense reaksjoner som det har gjort. Jeg har i løpet av siste dagene svart på spørsmål, stillt opp til intervjuer, og tenkt at dette er mitt ansvar. Det har overhodet ikke vært noe jeg har hatt lyst til, for jeg trives best som anonym - der jeg kan leve livet mitt som lege på dagtid, og som mor til en utfordrende, aktiv og inspirerende gjeng etter arbeidstid, i kombinasjon med hundetrening som er min store hobby og lidenskap.
Og nå er jeg sliten. Dette tok helt av og ut av alle proporsjoner. Jeg har heldigvis valgt å holde meg langt unna nettdiskusjoner, jeg ser ikke TV, jeg hører ikke på radio, jeg leser ikke hva verden velger å skrive - man må velge hva man skal bruke energien og fokuset sitt på her i verden rett og slett. Jeg har svart på de samme spørsmålene mange ganger, prøvd å få frem nyansene i det prosjektet jeg har hatt og nå publisert. De aller fleste journalister som har ringt har vært hyggelige, med ett unntak der jeg gav skarp tilbakemelding om at det går faktisk an å stille kritiske spørsmål uten å fremstå som provoserende og aggressiv..... Og samtidig skal jeg fungere på jobb, som lege. Hvilket krever aktiv tilstedeværelse og engasjement. Og overskudd.

Så i dag, etter Dax18, som jeg ikke skal si noe mere om, dro jeg hjem og kjenner at nå har jeg sagt mitt. NÅ holder det. NÅ har jeg holdt mitt siste intervju om dette og debattert dette for siste gang. Jeg håper at diskusjonene fortsetter om både snus og tobakk og alkohol og hasj og trening og alt det andre som påvirker helsen vår. Og jeg håper at spesielt fagpersoner kan evne å diskutere uten at det bikker over og blir en belastning for de forskere og stipendiater som er som meg - som publiserer "små og ubetydelige" artikler som ledd i et doktorgradsarbeid. Og som ikke har ambisjoner om verken økonomisk vinning, Nobelpris eller publisistet for publisistetens egen del. For hvis man skal "skremme" og "presse" slike som meg - som forsker av nyskjerrighet, uten å tjene noe som helst på det (jeg har kun hatt personlig økonomiske store tap på å forske) - til taushet, så har kunnskaps-samfunnet tapt. Da blir det de store og kommersielle kreftene som styrer hva som når ut til folket, og hva som defineres som sunt og usunt. Sannhet og løgn. Vi har sett det før, ift røketobakk, sukker, med mer.

Så jeg dro hjem, tok med meg min kjære Lotta, min engelsk springer spaniel, som i dag fyller 2 år ut på tur. Veldig hyggelig, veldig givende, veldig avkoblende. Anbefales.

Når doktorgraden er ferdig innlevert, disputert og hele snusartikkelen min har gått i den kollektive glemmeboka, da skal ALL fritid gå til hundetrening :) DET ser jeg faktisk veldig frem til. Jeg og Lotta og Lita og ev andre hunder, helt anonyme og for oss selv, på fjellet, i skogen eller i en treningshall.

 

Bursdagsbarnet:

Utstilling - sukk....

28.08.2016 13:18

Utstilling er ikke min greie. Først og fremst fordi jeg savner KONSISTENS i de bedømmingene som gjøres. Og fordi jeg ser at det langt fra er de funksjonellt beste hundene som vinner. Og fordi der er mer enn hundenes eksteriør som avgjør plasseringen i ringen. Og dermed skjærer det seg for meg.
Legg til at det kun er en bitteliten del av de som eier rasehunder som stiller hund - og man innser at der er mange gode hunder "der ute" som aldri blir brukt i avl fordi de mangler "certet".

Men jeg har en datter som elsker å handle i ringen og dermed så melder jeg på. Som i dag. Vekkerklokka ringte kl 07, jeg snublet meg inn til Eirun og sa fra at hvis hun VIL stille i dag, så måtte hun si det der og da (for jeg ville helst tilbake til senga mi og sove litt til). Jepp - hun ville absolutt stille.
Så vi pakka Lotta, utstilingsbånd og penger og dro til Støren og Trondheim hundefestival. Fint vær, sol. Vi fikk Lotta ut av bilen og jobbet en stund med henne for å få henne "ned", for hun var veldig hyper, energisk og ekstremt fiksert på MEG. Etter en stund ute i utstilingsopmrådet fikk hun hvile litt i bil, og 20 minutter før hun skulle i ringen tok vi henne ut igjen for å gå henne litt ned før hun og Eirun skulle i ringen.
Egentlig burde jeg ha satt fra meg hund og jente og kjørt bort et annet sted. Men det går liksom ikke det heller. Så jeg prøvdeå gjemme meg bak dommerteltet da de skulle inn i ringen slik at Lotta ikke skulle se meg. For hun blir ganske låst på meg når jeg er i nærheten.
Første runden de løp gikk greit. Men så skulle de løpe en runde til, og akkurat da kom en person og skulle absolutt inn mellom meg og teltet jeg stod delvis gjemt bak, så jeg måtte ta et skritt til siden. Og hunder oppfatter bevegelse ganske raskt, og dermed fikk Lotta øye på meg og bråstoppa, satte seg ned og stirra etter meg og nekta å røre mere på seg. Ved hjelp av ringsekretær fikk Eirun Lotta igang igjen, men mot slutten av den runden så hun meg igjen og bråstoppa så Eirun snubla i henne og holdt på å falle. Ser ikke særlig pent ut foran dommeren.
Deretter ble hun stående oppstilt, men så kun på meg, ganske hyper i blikket og ville tydeligvis "til mor". Og det var vanskelig for Eirun å ta henne "ned" mentalt. Så - som venta ble det blått etter den oppvisningen.
Midt i det hele så kunne jeg ikke annet enn å le av Lotta - hvem kan bli "sint" på eller misfornøyd med en hund som er opptatt av eieren sin i en slik grad? Og som så tydelig demonstrerer at mor er hele verden.  Om dommeren velger å gi en hund blått fordi hun er opptatt av eieren sin (han mente hun hadde "oppsperrede øyne" og det trakk ned - hun hadde fiksert blikket på meg og stirra intenst mot meg) så ham om det..... Men igjen - det forteller MEG at det ikke er det funksjonelle eksteriøret som bedømmes, men showet.

Jeg pakka hund og jente med meg og kjørte derfra. Jeg kjenner at min toleranse for fesjå blir litt mindre for hver gang jeg deltar, og dagens observasjoner av også bedømmingen av andre hunder, kombinert med hendelsen med Lotta, ble akkurat dråpen for min del. Funksjonalitet er jeg vant til å "bedømme" (dog uten karaktersetting) selv, i jobben min. Og jeg er vant til å se forbi hårfrisyrer, sminke og klær.

På veg hjem dro vi til Hestsjøen for å la Lotta ta ut litt energi med å apportere i vann. Mye morsommere å "handle hund" i brukssettinger syns jeg. Så dette ble garantert årets siste utstilling.

Men så det er sagt: De som synes utstilling er morsomt, og har utbytte av det på noe plan - for all del - jeg er ikke imot at utstillinger arrangeres. Det jeg mener stadig sterkere er at det ikke er egnet i avlsbruk, pga den inkonstistente dømminga (hvilket ikke har så mye med hva mine hunder får av premier) og fordi det innskrenker avlsbasen som brukes.
Og ift utstilling og MINE hunder: Jeg får vel de hundene jeg fortjener mtp evnen til å showe på en galant måte i ringen. Når jeg mangler interesse og motivasjon for å løpe venstresvinger, så blir ikke hundene mine noe gode på det heller. ;)
 

Blogg

Hundesenteret i Trondheim

15.07.2019 17:51
Til høsten åpner nytt Hundesenter. For oss med hverdagshund. I Trondheim. Velkommen. Håper jeg ser deg der :) 

Rally-lydighets - helg i Steinkjer

16.06.2019 19:08
Denne helgen dro vi en gjeng "sammensveisa" damer i ymse aldre og med ymse hunder til Steinkjer og rallylydighets-cup der. Offisiell. Jeg hadde meldt på Nova. Jeg har kun trent rally med henne EN gang, for 10 dager siden. Men jeg tenkte at det kan være greit å se hvordan hun (og jeg sammen med...

Snart sommer igjen

28.05.2019 20:00
Tiden flyr..... Det har skjedd mye i familien siste året, så tid til blogging blir begrenset og nedprioritert. I vår har vi både hatt to konfirmasjoner, en begravelse, en 50-års-dag, russ i familien mm.    Nobelvalpene har rukket å bli ett år gamle 11.mai. De er langt fra voksne i hodene...

Kurshelg ved NMBU

25.02.2019 16:38
Helgen som var tilbrakte jeg ved NMBU på Ås og kurs i teoretisk og anvendt læringsteori. Nova ble med som turkompis. Kurset er en del av en kursserie mot godkjenning som adferdsterapeut på hund, katt, hest.  Lørdagen startet vi kl 10 og holdt på til kl 19. Foreleser hele helgen var Anne...

Valp og hverdag

12.02.2019 18:30
Jeg har bestemt meg for å begynne i det små igjen ift kursing. Så om du har skaffet deg valp, eller har tenkt å skaffe deg valp, kan jeg tilby privat-time slik at du kan bli bedre rustet for valpetiden og hva det krever.  Send meg mail hvis interesse.  Mailadresse: kennelvidsyn@gmail.com

Energi

05.02.2019 21:12
Nytt år og nye muligheter. Og det nye året er godt i gang. Januar gikk som en vind. Jeg har greidd å leve opp til mine forsett så langt: Å gjøre det som gir meg energi og overskudd.  Så jeg har laget gode middager. Kost meg sammen med familien min.  Gått på jobb (jeg liker jobben...

Gode instruktører

04.01.2019 17:49
I dag vil jeg slå et slag for gode instruktører innen hundetrening.  Det er ikke lett å være eller finne en god instruktør.  Det ene er det rent hundetekniske - man skal kunne se hva som trengs rent teknisk for å endre eller shape en hunds adferd.  MEN:  Man må også se hva som...

Godt nyttår og takk for det gamle

31.12.2018 17:40
Godt nyttår 2019, og takk for det gamle, 2018.  I motsetning til mange så har jeg ikke nyttårsforsetter. Jeg har allerede iverksatt tiltak for å kunne fylle tiden  2019 med det som betyr mest for meg: mer tid med familie og venner. Og mer tid til å trene egne hunder. Så snart det...

Nye veivalg

20.11.2018 13:08
Noen ganger her i livet opplever man at de planer man har lagt likevel ikke er den vegen man skal gå. Og noen ganger endrer vegen seg raskt, uten at man på noen som helst måte hadde planlagt det eller forutsett det.  November 2018 har for min del blitt en måned der jeg har tatt noen valg som...

Nei. Du vil ikke ha "en sånn hund!"

01.11.2018 16:29
Jeg er superfornøyd med hundene mine og flokken min. Jeg liker å vise dem frem, og jeg liker å vise de gode egenskapene de har. Men; jeg syns også det er helt på sin plass å få frem utfordringene ved å ha de hundene som jeg har. For den "perfekte" (hva er det??) hund finnes ikke.  Så også med...

Tema: Blogg

Ingen kommentarer funnet.

Fotogalleri: Blogg

Fotogalleriet er tomt.