Det skal være hyggelig

Jeg, og jeg tror de fleste andre som har hund, har hund fordi det er hyggelig. Og det er morsomt - det å trene hund, for de av oss som er særdeles interessert i hundetrening. For min del, og for de jeg vanligvis omgås i hundetrenings-settingen, er det å trene hund en egen "vitenskap" som både er interessant i seg selv (hvordan lærer hunder, hvordan og hvilke teknikker - tekniske ferdigheter - brukes for å komme til et mål - enten det er en spesifikk adferd, eller prestasjoner i en hundesport).
Og det er klart - hvor der er flere enn en person (tobent sådan), vil der være uenigheter og ulike syn på hvordan man best trener hund. Uenigheter som både skyldes ulike erfaringer, ikke minst med ulike typer hunder/hunderaser, og hvordan man er som person selv. Og hvilken "skole" man har gått i hundetreningen. I tillegg er der flere, som meg, som er opphengt i hva forskning forteller oss om læring, og adferd, hos hund. Og man blir egentlig aldri utlært, for hver hund man håndterer blir en ny ligning med mange ukjente, som man må løse. Og det er en del av det som gjør dette morsomt. 
Og man møter alltid noen som kan tilføre ny kunnskap, nye ideer og nye tanker man ikke har hatt før. Både når man holder kurs selv (der er mye å lære av kursdeltakere og deres spørsmål, innspill og erfaringer), og når man går på kurs selv hos andre instruktører. 

Men så er der noen, dessverre preger de en del hunde-miljøer - som først og fremst bruker hunden som et middel for å "være noe", "hevde seg", -hunden blir et redskap som de lever ut sine egne behov for å bli sett gjennom, bli beundret og bli anerkjent. Og noen av dem er veldig gode hundetrenere, og fortjener anerkjennelse for sine "prestasjoner" med hund. Men dessverre - enkelte føler seg også truet av andres kunnskap, av andres erfaringer eller andres planer med hund. Og greier ikke se at der er plass for mange ulikheter. Og der er plass for mange som er gode. Selv om de andre tilhører andre "skoler", eller andre "filosofier". 
Og hundemiljøer blir derfor noen ganger preget av konflikter der følelsen av å bli utfordret ligger bak. Tror jeg. Og det blir utrivelig å trene hund der for de som ikke lar være å si noe. Om uenigheter i hvordan man vil trene SIN hund, og noen sjeldne ganger har man også plikt til å si fra høyt om ulovligheter som skjer. Passiv-aggressiv adferd, og noen ganger åpne represalier, blir der en del av måten man forsvarer sin posisjon og sin "klan" på. 

Og når man har hatt hunder i mange år, har vært langt over gjennomsnittet interessert i adferd, læring og hundetrening, gått i skole hos mange dyktige (de dyktigste - en del av dem) gjennom årene, så er det klart man har meninger om hvordan trene egen hund. Og heller ikke ser noen grunn til å ikke gi uttrykk for den kunnskap man har opparbeidet seg, i diskusjoner om hundetrening. 

Men det hundefolk trenger mest av alt - er kunnskap om hvordan omgås andre mennesker. På en fredelig måte til tross for uenigheter, og til tross for at man blir utfordret på sin egen erfaring og kunnskap. For da blir det hyggelig å trene hund sammen. Uansett hva man måtte mene om metoder, teknikker og filosofier. 

DETTE er en del av bakgrunnen for at jeg trives så godt med mine kollegaer på Hundesenteret. Der er rom for mange, og mange ulike. Og rom for diskusjoner, uten at man prøver å jekke hverandre ned, fryse hverandre ut eller "knekke" andre. Der er det hyggelig å trene hund <3