Hvorfor gi godbiter?

08.10.2019 15:40

Pendelen innen hundetrening har svingt siste 30 år. Fra ene ytterlighet til neste og tilbake igjen. Heldigvis har vi også disse årene fått mye mer forskning å støtte oss på i forståelsen av hva som både er den mest effektive hundetreningen, og samtidig etisk. 

Da jeg var barn, skulle hunder få "klar beskjed" om hvem som var SJÆFEN. Vi hadde en ide om at hvis ikke hunden ble skikkelig parkert, helst fysisk, fra starten av, så ville den prøve å ta over verdensherredømmet og freden i familien. Så jeg husker godt at jeg selv, som mager jentunge satt overskrevs på tildels store vorsteh og røsket dem skikkelig i nakkeskinnet. (Og de svarte ALDRI - hvilket forteller meg i dag at de i hadde både utrolig godt gemytt, og var veldig lange i strikken selv...). 

Deretter kom slutten av 80-årene og 90-årene og klikkertrening ble en kjent teknikk innen trening av dyr, også i hundemiljøer. Filosofien rundt "klikker-miljøene" bygget på hunden som et vesen som KUN agerte i henhold til hva som lønnet seg, og ble på mange måter veldig teknisk. Samtidig vokste der frem en økende ide om at det var uetisk og i strid med god dyrevelferd å si NEI til hunden sin, og å sette tydelige grenser. Ord som "korrigere", "lederskap" ol ble veldig negativt ladet og ble etterhvert ensbetydende med "mishandling". 

Og diskusjonene gikk høyt på ymse nettfora, der temperaturen steg til taket og man satte ganske ufine merkelapper på hverandre, kun utfra teoretiske meninger og ulik oppfatning av forståelsen av ord, på nett. 

Gjennom alt dette - som den fagnerden jeg er - søkte jeg i forskningsartikler og bøker etter hva som var "riktig" og hva vi egentlig visste om hunders evne til  å lære, måten de kommuniserer på, og etterhvert  ikke minst - hva de FØLER. Og landet på min del på en i stor grad belønningsbasert tilnærming til hundene mine, samtidig som jeg setter tydelige grenser ved å være konsekvent og i forkant. ALDRI ved å være fysisk hard, eller opptre skremmende ovenfor dem. Dette fant jeg god støtte i forskning for. Jeg prøvde å tilrettelegge slik at de ikke erfarer unoter jeg ikke vil ha, ved å unngå at de kan gjøre seg erfaringer på "unoter", og jeg har brukt mye tid på å trene og terpe på den type adferd jeg vil ha i hverdagen.  Med godbiter som belønning, og lek for de hundene som har likt det. 

Så observerer jeg at pendelen igjen svinger - tilbake - mot en tøffere type hundetrening. Der godbiter er "UT". For man har en ide om at hunden skal anse ros fra mennesker som den beste belønning - som tilfredsstiller hundens sosiale behov. Og i praksis betyr da fraværet av slike godbit-belønninger at man kontinuerlig "rykker og napper" i kobbelet, og tillegger hunden "skylda" når den ikke gjør som eier har tenkt. 
Men da tenker JEG - ufra min biologisk - nevrologiske forståelse av læring - at de som ikke ser nødvendigheten av å bruke godbiter/mat i hundetrening, heller ikke har forstått hva mat gjør med hjernens belønningssenter, hva mat gjør med følelser i hunden og hvordan mat påvirker læring. 

 

Læring er definert som endring i adferd. Det er ikke alltid vi kan SE læring, for det kan også bety endring i følelser eller måten man oppfatter ting på. Men ofte, og i praktisk hundetrening, defineres læring som en synlig endring i hundens adferd. 

På nervenivå er læring dannelse av nerveforbindelse mellom ulike nerveceller - det vi kaller synapser. Disse påvirkes av signalsubstanser, inkludert hormoner. Og bestemmer feks hva vi FØLER. For følelser lages i hjernen. Gjør du noe som gir deg en god følelse, så vil du gjerne gjøre det samme oftere. Skjer det noe som gjør deg engstelig eller redd, så prøver du å unngå samme situasjonene flere ganger. 

Det å spise setter igang slike signalkjeder mellom hormoner og hjerneceller, som gjør at vi føler oss fornøyde og glade. Tenk på et godt måltid, noe du liker veldig godt. Det skaper gode følelser inni deg, og du kan godt tenke deg å gjenta akkurat de matopplevelsene. Hvis du spiste middag sammen med gode venner, maten var kjempegod, stemingen veldig trivelig og alle var i godt humør og alle fikk den sosiale oppmerksomheten de ønsket, så husker alle måltiden og tiden der sammen med gode følelser i lang tid etterpå. Og alle  vil gjerne treffes på ny til ny middag. 

Slik er det med hundetrening også. Hvis vi var i godt humør, det var god stemning, og maten var god, så husker hunden hva som skjedde rundt dette i lang tid. Hvis derimot stemningen var dårlig, og maten smakte vondt, ser man ingen grunn til å søke etter å gjenoppleve samme hendelse flere ganger. Var maten god, og hunde-eier i godt humør og gav masse ros, føles belønningen "dobbelt opp". Både maten - som på egen hånd setter igang belønningssystemene i hjernen, og den som maten blir koblet til - altså den som GAV maten - som hunden dermed ser grunn til å knytte seg ekstra til. Og forholdet mellom eier og hund styrkes dermed også. Hunden blir mer interessert i å oppsøke og ha fokus på eier, dobbelt opp :) 

Hvis du derimot gav ros, men ingen mat, så er det ikke sikkert at belønningssystemene i hjernen - knyttet til mat - så noen grunn til å aktiveres. Rosen var nok hyggelig nok den - men ved neste korsveg - når utfordringene blir større og fristelser står i kø i omgivelsene (løpetisper, rådyr, katter, harer, "gule flekker" osv) så har ikke hunden lært at den ved å henvende seg til eier får aktivert lyst-sentre i hjernen knyttet til mat.  Så hvorfor skal den da bry seg med å ha fokus på eier? 

Mat er det mest fundamentale i ethvert pattedyrs eksistens. Uten mat dør vi. Er du sulten blir du sur. Får du en deilig middag av noen blir du glad. Utnytt koblingen mellom mat, læring og følelser i hunden din. Belønning er ikke UT. Det er tvert imot helt i linje med forskning om hvordan vi alle lærer. Og endrer adferd. Og det betyr ikke at du aldri kan si NEI til hunden din. Det betyr at du hjernevasker hunden din - med belønninger den vil stebe etter å få - til å ha fokus på DEG og hva DU vil. OG da trenger du nok ikke så ofte å si nei til den heller. Etterhvert.  :)

 

Tilbake