Lita, vakre lille <3

08.12.2017 23:32

I 2013 ble familien vår kjent med en søt liten dachsfrøken ved navn Lita. Hun bodde ikke så langt fra oss, kun knapt 1,5 km, og vi traff henne jevnlig på juniorhandlertreninger. Eirun var fra første treff av veldig forelsket i den lille frøkenen. Black-and-tan - korthår, standard dachs. Og snakket ofte om at hun skulle ønske hun hadde akkurat henne. 

I 2014 lånte vi lille Lita i juniorhandler-konkurranser. Og hun og Eirun gjorde gode figurer sammen, og uansett resultat så elsket Eirun denne lille hunden. Og koste seg maksimalt sammen med henne. Sensommeren 2014 gjorde jeg en avtale med eier om at vi skulle la Lita bo hos oss en stund slik at Lita og Eirun kunne bli enda bedre kjent og dermed jobbe enda bedre sammen under konkurranser. 

Så jeg hentet Lita hjem. Og allerede første dag hadde hun sjarmert resten av familien i en slik grad at far i huset hadde fallt ned på sine knær på utsiden av huset der han så oss komme gående, og lurte på hvem denne utrolig søte hunden var. 


Høsten gikk og  Lita ble værende hos oss. Vi var på mange hyggelige fjellturer sammen hele gjengen her, og hun og Eirun deltok i flere JH-konkurranser sammen. Vi reiste land og strand rundt for at de to skulle få konkurrere sammen. Lita var med på turer langs elva og svømte som en and i vannet. Og var gal etter pipeballer. Om hun forstod at jeg hadde en pipeball i lomma kunne hun gjerne gå pent ved fot så lenge som helst :) 

Samme høst fikk vi vite at eier planla å selge Lita og da måtte vi jo bare kjøpe henne. For vi elsket henne grenseløst, hele familien; mor og far, datter og alle guttene. Om kvelden sloss ungene om hvem som skulle få ha henne med på rommet om natten :) 


Samtidig kjøpte vi Lotta. Og Lita adopterte Lottta umiddelbart. Susset og pusset og dullet med springerfrøkenen sin. Og de to ble radarpar. Der den ene var, lå den andre. De koste seg sammen innendørs, og lekte sammen utendørs. 

Lita hadde sine særegneheter. Bla så spiste hun tekstiler. Nam nam. Og borte vekk var puter, pledd, klær, tepper mm. Det gikk bra, helt til ca februar 2017. Da fikk hun tarmslyng og holdt på å dø. HUn ble skikkelig dårlig og berget livet takket være svært dyktig veterinær: Kathrin Høner på Heimdal dyreklinikk. Noen uker senere ble hun igjen dårlig og vurdert at hun sannsynligvis hadde bukhinnebetennelse. Hun fik antibiotika i en mnd og kom seg langsomt. Berget igjen livet, men ble styggtynn. Etter dette kom hun seg igjen gradvis fysisk mtp hold, men hun haltet mye mer enn før og etter litt lengtre turer ble hun lam i bakparten. Jeg forstod at hun nok hadde atrose i ryggen, gav henne smertelindrende og glucosamin, og da kom hun seg igjen etter et døgn. Men hun tålte stadig mindre aktivitet. Og hun endret seg litt: ansiktet ble innsunket, hun virket magrere og hun ville ikke leke lenger. Jeg tenkte at så lenge hun går trapper og greier å hoppe opp i sofaen så er det greit. 

Så kom sjokket. Og noen ganger tenker jeg at jeg stadig vekk luller meg inn i en boble når det gjelder hundene mine. Jeg vil ikke innse hvordan ståa er før den skriker meg i ansiktet. Denne gangen skjedde det da Lita- utav det bå angrep Lotta - sin sjelevenn og baby - og angrepet var stygt. Vi slet med å skille dem, og Lita slet med å avreagere. Da hun knapt to døgn senere gjentok angrepet, også uten noe tydelig "motiv", og der vi hadde vansker med å skille de to sinte søstrene, innså jeg at noe var veldig galt. Jeg la merke til at Lita nektet å gå trapp - og det var noen uker siden forrige gang hun gikk trappene her i huset. Og hun la seg ned og protesterte når jeg løftet henne opp. Hun virket stiv i bakre del av ryggen, og så veldig stressa ut i ansiktet. 
Så det ble noen runder hos veterinær. Og onsdag 6.12.2017 var svaret klart: Ryggen til LIita var lite å skryte av. Full av atrose. Overgangen mellom lumbaldel og sacraldel i korsryggen var spesielt ille. Så ille at det bare var snakk om tid før ryggmargen ville bli helt avklemt og Lita bli lam. I tillegg hadde hun avleireinger på alle ryggvirvler helt opp til halsen. Det er tydelig tegn på artrose, og sikker grobunnn for smerter. Så hun må ha hatt usigelig vondt. For dachser er tøffe skapninger. De er skapt for å sloss mot grevlinger og piper ikke av småtterier. Når Lita da endret adferd og ble gretten, tyder det på sterke smerter. Og prognosen var elendig - veterinær la ikke fingrene mellom. Og gav meg klar tale for penga. Og jeg visste ta jeg ikke kunne vekke den lille vakre og verdige damen igjen opp fra søvnen hun så barmhjertig hadde blitt innvilget før røntgen. 
Så jeg dro hjem. UTEN Lita. Og gråt hele veien hjem. 

Det ER noe spesielt med dachser. De ER store personligheter i små kropper. Glad og alltid logrende, alltid med glimt i øyet, gal etter pipeballer og solgte sjela for en godbit. Stakk av noen ganger etter elg og ble hysterisk glad når vi fant henne igjen i et elgtråkk:"Hei, er dere også her?? Så morsomt!!! Skal vi leke?" Da var vi syke av bekymring og hadde lett og grått i timer.... 
Flere HP i blodspor. En nese for det meste, og spessielt villt. Nordisk utstillingschampion. Og først av alt - an fantastisk familiehund. Den eneste hunden jeg har hatt, bortsett fra setter Sara, der jeg har stolt 100 % på hunden rundt barn. For hun elsket mennesker generelt og barn spesielt. Uansettt hva man gjorde med henne. Hun logret og kysset og syntes alle tobente var fantastiske. 

 En liten hund 

Med et stort hjerte. 

Som setter store poteavtrykk etter seg. 

Jeg stryker over din gylne pels, 
men halen din slår ikke mer. 
Øynene dine er lukket igjen 
over øyne som ikke ser. 
Ditt gylne hjerte har sluttet å slå- 
aldri mer løpe, hoppe, gå. 
Alt er slutt...., det er over nå. 
Jeg legger hodet mitt ned mot ditt, 
og tårene drypper som blod. 
Aldri mer skal det bli som før- 
aldri mer "oss to". 
Som isende kulde inni meg 
kjenner jeg noe dør med deg. 
Jeg må reise meg, sier de,-jeg går mot en dør. 
Der ute går livet videre som før. 
Jeg snur meg - du ligger så livløs og stille. 
Du kan ikke komme, selvom du ville. 
Skriket vil ut, men jeg lukker min munn. 

Hvem var det som sa "BARE EN HUND"?

Tilbake