Nye veivalg

20.11.2018 13:08

Noen ganger her i livet opplever man at de planer man har lagt likevel ikke er den vegen man skal gå. Og noen ganger endrer vegen seg raskt, uten at man på noen som helst måte hadde planlagt det eller forutsett det. 

November 2018 har for min del blitt en måned der jeg har tatt noen valg som har endret planene for hva jeg skal bruke tiden min til kommende året, og kanskje årene. 

2018 har vært et ekstremt slitsomt år. Og lite av det var planlagt i forkant. Det som VAR planlagt, var at Lotta skulle parres. Men utover det var der lite som gikk etter planen. Lotta var dårlig - kvalm og kasta opp - det meste av svangerskapet. Fødselen gikk greit, og valpene som kom var friske og raske. Og valpetiden gikk uventet greit - helt til Lotta fikk jurbetennelse og vi fikk påvist salmonella som del av undersøkelsene som ble tatt av henne da. En utrolig slitsom tid med 9 hunder - alle aktive og energiske og krevende - i huset, kombinert med store økonomiske utlegg, slitasje på hus (stuegulvet er ødelagt), og samtidig en skade på kneet mitt, bidro til en fysisk og mentalt krevende periode. Og konflikten med mattilsynet som først etter lang tid fikk en løsning (da valpene var rundt 18 uker gamle) og først ved skifte av ny saksbehandler etter at jeg sendte klage, tappet meg for energi. Oppi det hele valgte Royal canin å opptre "lite hyggelig" da de omsider fikk lurt meg (slik oppleves det i hvert fall) til å levere fra meg eneste porsjonen jeg hadde igjen med babymelk-pulver. I hele denne tiden var jeg i full jobb som lege, bortsett fra de fire ukene jeg hadde ferie. 

Da valpene omsider alle var levert ut, rakk jeg ikke å trekke pusten før ny intensiv periode med mye arbeid inn mot disputas og forsvar av doktorgrad. 19.oktober var denne i boks, godkjent, og knapt 3 uker etterpå lå jeg på operasjonsbordet for å få reparert et kne som ikke lenger var samarbeidsvillig. I mellomtiden, siste ukene før denne operasjonen, arrangerte smellerklubben lokalt her smellerprøve over en hel helg, med to prøver fordelt på lørdagen og søndagen. Jeg brukte ganske mye tid i forkant av denne på å skaffe sponsorer, kjøre rundt og snakke med ulike bedrifter, hente premier med mer. Som om ikke dette var nok - holdt jeg en del kurs kontinuerlig hele høsten og hele denne perioden. Når jeg er sliten, er jeg ikke flink til å sette på bremsene - jeg mister rett og slett litt evnen til å gjøre det. 

Men så sa det plutselig stopp. Jeg trivdes ikke lenger med å henge i en strikk og prøve å lage "hunde-miljøer" for andre. Alt ble et ork, jeg mistet matlysten, mistet tolmodigheten med egne hunder og egen familie. Og innså vel at det å "slite seg ut" for folk man ikke har et personlig forhold til, er ganske bortkastet. Spesielt når der i hundemiljøer er ganske mye negativ konkurransementalitet, dårlig avreagering, adferdsvansker og uttalt mangel på "positiv forsterkning". I tillegg havnet jeg i en situasjon der jeg på fritiden ufrivillig måtte sette på meg legehatten, der prisen for det ble en uenighet jeg helst skulle ha vært foruten. 

Så da ble nok nok. 

2019 blir derfor et år der jeg ikke blir å se som primus motor for ulike arrangementer innenfor hundesport. Det blir et år der jeg ikke kommer til å jobbe som instruktør innen hundetrening. Det blir et år der fokus i så måte blir trening av mine egne hunder for min egen del og på mine premisser, og da kun sammen med nære venner. Det blir et år der JEG skal skaffe meg påfyll, hundefaglig, for min egen del. Og HUND skal igjen bli glede. Og ikke plikt. 

Og det blir et år der fokus blir først og fremst et rolig familieliv sammen med barna mine, de to som er i ferd med å bli godt voksne tenåringer (de to eldste har flyttet hjemmenfra forlengst), med god mat, felles middager, spaserturer i by og mark, langs elven, og i bymarka, og i helgene rolige fjellturer og hytteliv  sammen med min ektemann gjennom siste 25 år. 

Og det blir et år der sosialt påfyll består av gode venner jeg virkelig trives sammen med. Gjerne kombinert med felles interesser som hund, matlaging, håndarbeid eller fysisk aktivitet. 



Flokken min, familien, venner og hundene mine, er det viktigste. Jeg er ikke så langt unna ulvemor der. 

Tilbake