Priveligert!

29.11.2019 21:22

Jeg er priveligert. Jeg er norsk. Født på rett side av verden. I riktig tidsalder. Jeg har høy utdannelse. Med studielån, seff, men i hovedsak betalt av den Norske stat. Jeg har fast jobb i en norsk kommune. Som også vil sørge for meg om jeg blir ufør. Og når jeg blir pensjonist.  Jeg har en snill ektemann, som er en god og omsorgsfull far. Jeg har aldri noen gang vært utsatt for vold fra menn som står meg nært. Jeg tjener egne penger. Jeg har hatt tilgang til verdens beste helsevesen, betalt av skattepenger, når jeg har trengt det (og jeg har trengt det!).  Jeg har 4 snart kun voksne barn. Som har kommet seg gjenom omorganisering av hjerne og kropp -dvs pubertet - og har landet på bena. Jeg overlevde alle mine fem svangerskap takket være verdens beste svangerskapsomsorg og fødselsomsorg. 
Og så har jeg et barn for lite. Som så mange andre kvinner i verden. Så jeg klager ikke over DET. Jeg er likevel priveligert. 
Det er likevel lov å kjenne på savn, og sorg. Selv etter 23 år. 

Jeg husker ennå hva jeg spiste til middag. Lørdag og søndag for nøyaktig 23 år siden. Jeg husker hva jeg og mannen min kranglet om. for 23 år minus halvannet døgn siden. Bagateller. (Vi var unge og dumme....) Jeg husker gjestene vi hadde helgen for 23 år siden. Og jeg husker mandag morgen, 02.12.1996. Da jeg fant datteren min, Theodora, død. Om morgenen. Kl 0730.

Hun ble på dagen 9 måneder gammel. Supersøt. Alltid blid. Jeg hadde mange planer for henne. Drømmer om fremtiden. De ble det aldri noe av. 

Men: Jeg er priveligert. Jeg hadde den luksus å sørge, vel ivaretatt av en velferdsstat. Jeg opplevde omsorg og støtte fra et universitet (ntnu) som steppet inn og gav meg undervisning, privat, uten betaling, på kveldstid, etter at det verste sjokket hadde gitt seg. For at jeg skulle  kunne henge med resten av kullet mitt på medisinstudiet. Empatiske professorer. Som stilte opp. Jeg har alltid vært takknemlig. For jeg vet at dette ikke er en selvfølge. Så jeg kom meg gjennom studiene. Vel ivaretatt. Hadde jeg levd på den andre siden av verden hadde dette neppe skjedd - denne ivaretakelsen og omsorgen. Så NTNU er et BRA sted å være student. I verdens-perspektiv. 

Så: vi i Norge har liten grunn til å klage over velferdsstaten når vi sammenligner oss med resten av verden. Vi kan  - og har lov til - å kjenne på at vi har utfordringer, sorger, sykdommer vi sliter med, savn vi kjenner på. Men oppi alt - vi blir ivaretatt. Og DET skal vi kjempe for videre: at omsorg og medmenneskelighet skal være det som kjennetegner Norge. Sosialdemokratiet. Omsorgen for de som akkurat i dag sliter og er svake. For i morgen kan det være din tur. 



Dagen i dag vart heilt spesiell.

Eit lite øyeblikk eg heldt livet i mine hender.
Livet var vakkert, men ømt og skjørt,eg måtte halde det veldig forsiktig.
Det var solstrålar som varma,det var regndråpar som falt,det var vinden som blåste lummert, men likevel kaldt.Eg fekk plass til livet i mine hender, for det var lite, men samtidig stort. Det var lett som luft, men likevel tungt. Eit lite øyeblikk eg fekk holde livet før det fauk bort.
Tilbake