Utstilling - sukk....

Utstilling er ikke min greie. Først og fremst fordi jeg savner KONSISTENS i de bedømmingene som gjøres. Og fordi jeg ser at det langt fra er de funksjonellt beste hundene som vinner. Og fordi der er mer enn hundenes eksteriør som avgjør plasseringen i ringen. Og dermed skjærer det seg for meg.
Legg til at det kun er en bitteliten del av de som eier rasehunder som stiller hund - og man innser at der er mange gode hunder "der ute" som aldri blir brukt i avl fordi de mangler "certet".

Men jeg har en datter som elsker å handle i ringen og dermed så melder jeg på. Som i dag. Vekkerklokka ringte kl 07, jeg snublet meg inn til Eirun og sa fra at hvis hun VIL stille i dag, så måtte hun si det der og da (for jeg ville helst tilbake til senga mi og sove litt til). Jepp - hun ville absolutt stille.
Så vi pakka Lotta, utstilingsbånd og penger og dro til Støren og Trondheim hundefestival. Fint vær, sol. Vi fikk Lotta ut av bilen og jobbet en stund med henne for å få henne "ned", for hun var veldig hyper, energisk og ekstremt fiksert på MEG. Etter en stund ute i utstilingsopmrådet fikk hun hvile litt i bil, og 20 minutter før hun skulle i ringen tok vi henne ut igjen for å gå henne litt ned før hun og Eirun skulle i ringen.
Egentlig burde jeg ha satt fra meg hund og jente og kjørt bort et annet sted. Men det går liksom ikke det heller. Så jeg prøvdeå gjemme meg bak dommerteltet da de skulle inn i ringen slik at Lotta ikke skulle se meg. For hun blir ganske låst på meg når jeg er i nærheten.
Første runden de løp gikk greit. Men så skulle de løpe en runde til, og akkurat da kom en person og skulle absolutt inn mellom meg og teltet jeg stod delvis gjemt bak, så jeg måtte ta et skritt til siden. Og hunder oppfatter bevegelse ganske raskt, og dermed fikk Lotta øye på meg og bråstoppa, satte seg ned og stirra etter meg og nekta å røre mere på seg. Ved hjelp av ringsekretær fikk Eirun Lotta igang igjen, men mot slutten av den runden så hun meg igjen og bråstoppa så Eirun snubla i henne og holdt på å falle. Ser ikke særlig pent ut foran dommeren.
Deretter ble hun stående oppstilt, men så kun på meg, ganske hyper i blikket og ville tydeligvis "til mor". Og det var vanskelig for Eirun å ta henne "ned" mentalt. Så - som venta ble det blått etter den oppvisningen.
Midt i det hele så kunne jeg ikke annet enn å le av Lotta - hvem kan bli "sint" på eller misfornøyd med en hund som er opptatt av eieren sin i en slik grad? Og som så tydelig demonstrerer at mor er hele verden.  Om dommeren velger å gi en hund blått fordi hun er opptatt av eieren sin (han mente hun hadde "oppsperrede øyne" og det trakk ned - hun hadde fiksert blikket på meg og stirra intenst mot meg) så ham om det..... Men igjen - det forteller MEG at det ikke er det funksjonelle eksteriøret som bedømmes, men showet.

Jeg pakka hund og jente med meg og kjørte derfra. Jeg kjenner at min toleranse for fesjå blir litt mindre for hver gang jeg deltar, og dagens observasjoner av også bedømmingen av andre hunder, kombinert med hendelsen med Lotta, ble akkurat dråpen for min del. Funksjonalitet er jeg vant til å "bedømme" (dog uten karaktersetting) selv, i jobben min. Og jeg er vant til å se forbi hårfrisyrer, sminke og klær.

På veg hjem dro vi til Hestsjøen for å la Lotta ta ut litt energi med å apportere i vann. Mye morsommere å "handle hund" i brukssettinger syns jeg. Så dette ble garantert årets siste utstilling.

Men så det er sagt: De som synes utstilling er morsomt, og har utbytte av det på noe plan - for all del - jeg er ikke imot at utstillinger arrangeres. Det jeg mener stadig sterkere er at det ikke er egnet i avlsbruk, pga den inkonstistente dømminga (hvilket ikke har så mye med hva mine hunder får av premier) og fordi det innskrenker avlsbasen som brukes.
Og ift utstilling og MINE hunder: Jeg får vel de hundene jeg fortjener mtp evnen til å showe på en galant måte i ringen. Når jeg mangler interesse og motivasjon for å løpe venstresvinger, så blir ikke hundene mine noe gode på det heller. ;)