Beauceron
Rødstrømpen

Rasen har røtter tilbake til franske fårehunder som levde på 1700-tallet.  Betegnelsen beauceron kommer av det opprinnelige navnet, berger de Beauce. Mot slutten av 1800-tallet ble de franske gjeter-hundene delt i to, en korthårsvariant og en langhårsvariant. Sistnevnte fikk navnet briard.

Rasen ble introdusert første gang av en franskmann ved navn E. Boulet, som nok er bedre kjent for sine griffonhunder. Han var i 1886 også med på å stifte den første raseklubben, Club des français du Chien de berger ("Den franske gjeterhund-klubben").

Akkurat når rasen kom til Norge er ikke helt sikkert, den første ble registrert i NKKs dogweb i 1984. Siden dengang er 199 individer registert (1984 - 2016) i NKKs register i Norge, siden 2006 nøyaktig 100 nyregistrerte. Den er fåtallig nærmest alle steder i verden.  I Frankrike er den derimot svært populær.

Beauceron er den største av de franske fårhundene. Selv om det er nesten ukjent utenfor Frankrike, har Beauceron en lang historie. Det er en veldig gammel rase utviklet utelukkende i Frankrike uten utenlandsk innkryssning. Den nevnes allerede i et  manuskript, skrevet i 1578, som er den første spesifikke omtalen av en hund av Beaucerons beskrivelse.

Beauceron var en allsidig hund. Selektert som arbeidshund  i svært lang tid, var Beauceron vant til å drive og beskytte flokken (sau eller storfe), bevare huset og forsvare familien. Beauceron er kjent som Berger de Beauce (gjeter fra Beauce) eller Bas Rouge (Røde Strømper). La Beauce er sletteområdet rundt Paris, der men mener rasen kommer fra (men sannsynligvis kom den fra de nordre deler av Frankrike, oprinnelig) .  Beauceron er nært knyttet til sin langhårte kusine, Berger de Brie, på norsk; Briard. 

I 1809 skrev en prest, Abe Rosier, en artikkel om disse franske gjeterhundene. Det var han som først beskrev forskjellene i type og brukte begrepene Berger de la Brie og Berger de la Beauce (som på fransk betyr "gjeter fra Brie" og "gjeter fra Beauce"). I 1897 ble en nederlandsk bok om hunderaser, skrevet av Count Henry Bylandt, utgitt i Frankrike. Den ble opprinnelig skrevet i 1894, men hadde utelatt beauceron. I versjonen som kom i 1897 var beauceron tatt med med tegninger av høy teknisk verdi, og er den første rase-nedtegnelse med illustrasjon av beauceron.

Ifølge franske skrifter, i slutten av 1800-tallet, var det et møte mellom storfe- og fåroppdrettere. Det var der at avgjørelsen ble gjort om å navngi de langhårede hundene etter området Brie og de korthårede -typene etter Beauce-regionen. De to varantene ble dermed formelt skilt i to raser i 1863.

Societe Central Canine (Frankrikes nasjonale hundeklubb, tilsvarende NKK) ble grunnlagt i 1882, og den første beauceron ble registrert i  i Livres Origines Francais (LOF - tilsvarer norske kennelklubbs DogWeb der alle rasehunder registreres) i september 1893. Bergere de la Chapelle, født i 1891, fikk tittelen Champion of Beauty. I 1893 differentierte veterinæren Paul Megnin mellom den langhårede Berger de la Brie og den korthårede Berger de Beauce. Han definerte standarden på rasen, med hjelp av M. Emmanuel Ball. I 1922 ble Club des Amis du Beauceron dannet under veiledning av Dr. Megnin.

Den franske gjeterhund-klubb ble grunnlagt under beskyttelse og støtte fra Landbruksdepartementet og ledet av Emmanuel Boulet. Egne artikler og kunngjøringer ble publisert i en offisiell bulletin, som senere ble til tidsskriftet "Le Berger Français" ("Den franske gjeterhunden").  Hovedmålene var definert som følger: Med alle midler oppmuntrende og om mulig forbedre  avl og trening av våre raser som nyttige franske gjeterhunder, primært som arbeidende gårdshunder, gjetere og  trofaste voktere. De beste gjetere skulle belønnes. Virkemidlene ble som følger:

1. Organisere gjeter- konkurranse,  og utstillinger.

2. Å spre kunnskap, skriftlig,  om de beste hundenes typeart, for å forenkle valget av hunder til avl, og utdanne bønder.

3. Ved å invitere sine medlemmer til å registrere og beskrive sine hunder i boken "Livre des Origines Français" (L.O.F. "Livenes opprinnelse i Frankrike" = fransk dogweb) for å spre kunnskapen om renrasede hunder og videre foredling av disse.

4. I invitere alle jordbrukssamfunn og  landbruksdepartementet til årlige møter om de to gjeterhund-rasene; Beauceron og Briard.

5. Ved å belønne gjeterhunder som hadde gjennomført flere års trofast tjeneste for sine eiere eller andre i samme husholdning/gårdsbruk.

6. Ved å engasjere jordbruks-samfunn til å oppnevne et utvalg som ble satt til  å inspisere sauene i sine valgkretser, og belønne gjeterhundene som voktet/gjetet de flokker som viste seg best tatt vare på og hadde de beste sauene.

Beauceron ble dermed fremmet og belønnet som gjeterhund og arbeidshund primært gjennom systematisk fokus på gjeting, jobbprestasjoner og ved å vise stamina i arbeidet sitt over tid.
 

Beauceron ble også brukt av den franske hæren. Deres evne til å følge kommandoer uten å nøle ble utnyttet godt under begge krigene i Europa, hvor militæret brukte dem på frontlinjen til å frakte meldinger. Beaucerons ble også brukt til ettersøk, oppdage gruver og støtte kommandoaktivitet. I dag er Beaucerons fortsatt brukt som militære hunder og politi hunder.

På 1960-tallet krevde Landbruksdepartementet at S.C.C. (Societe Central Canine) opprettet en standard med målet om å bevare egenskapene til den gamle gjeterrasen. Der fantes bekymringer om at  Beauceron-rasen kunne forsvinne godt. Heldigvis fant den tilpasningsdyktige Beauceron-rasen nye bruksområder med å beskytte hjem og familie til sin herre, til tross for synkende antall av flokker som trengte gjeting og vokting.

Siden sekstitallet har Beaucerons popularitet vokst i Frankrike. Men kun nylig - siden starten av 1990-tallet - har rasen blitt kjent utenfor Frankrike. Beauceron er økende i popularitet i mange forskjellige land.
Siste franske endring i standard-beskrivelse ble gjort  11/29/2001.

Den franske forfatteren Colette (28 January 1873 – 3 August 1954) var en hengiven tilhenger av rasen og kallte Beauceron for "landets gentleman". Hun beskrev dem som "kjærlige, lekfulle, fantastiske med barn, helt og dypt knyttet til sine eiere. Men samtidig er det noe mystisk rundt en Beauceron. De er som noen som ikke snakker mye, men likevel har et sterk nærvær.
På grunn av sin store allsidighet er Beaucerons brukt på en rekke områder. De er ivrige og villige arbeidstakere, hvis intelligens og lydighet gjør dem til ekstremt allsidige og overlegne arbeidshunder. Dagens Beauceron blir brukt mye på samme måte som den tyske schæferhunden i sitt land. Beauceron brukes til militær- og politiarbeid, Søk og redning, handikapp-hjelpsarbeid, hundesport som Agility, Schutzhund, Lydighet, Sporing, Snørekjøring, og som familiehund.

En god beauceron skal ikke bare kunne brukes i hundesport, men ha høy grad av sosialitet og omgjengelighet, nødvendig for å fungere i en helt vanlig familie. Og ikke minst nødvendig for å kunne fungere på en gård med stor familie, sauer, kveg og mange arbeidsoppgaver.

*) I henhold til norsk lov er ørekupering forbudt.